Klimatoppmøte i skolen

Da den første IPPC rapporten ble lansert i 1990, fikk verden for alvor opp øynene for de klimautfordringene vi står overfor. I rapporten sto det at menneskene må ta en del av ansvaret for økningen av drivhusgasser i atmosfæren, og dette motiverte til å komme frem til en global samarbeidsavtale om klimautfordringene. Første steg var å bli enige om en klimakonvensjon, altså å legge en plan for hvordan verdens land skulle fordele byrden ved å minke utslippene av drivhusgasser.

De 196 landene som valgte å signere klimakonvensjonen ble invitert til det første klimatoppmøtet i Berlin i 1995, hvor grunnlaget for verdens første avtale om reduksjon av drivhusgassutslipp, Kyoto-avtalen, ble lagt.

Kyoto-avtalen er basert på klimakonvensjonen og ble signert på den tredje klimakonferansen i 1997. Avtalen forplikter industrilandene til å kutte utslipp og fastslår at det er de industrialiserte landene som må ta det største ansvaret for de økte mengdene av drivhusgasser i atmosfæren.

Både klimakonvensjonen og Kyoto-avtalen uttrykker at alle land har et felles ansvar for klimautfordringene, men at hovedbyrden skal legges på industrilandene. Et varmere klima vil ramme verden ulikt og utviklingslandene har en ekstra utfordring fordi de mangler penger til å innføre tiltak. I tillegg er mange av disse landene ekstra sårbare for klimatiske forandringer som økt vannstand og dårlige avlinger. I 2010 ble det derfor opprettet et grønt klimafond som fra 2020 skal være et økonomisk bidrag til klimatilpasning i utviklingsland.

Fattigdom, økonomisk utvikling, befolkningsvekst og ressursfordeling er viktige problemstillinger i klimadebatten. Klimatoppmøtene er en møteplass hvor disse utfordringene har blitt diskutert og fortsatt skal diskuteres. Enigheten er stor om at det er behov for klimatiltak, men det er fortsatt ikke avklart hvordan byrden skal fordeles. Hvor mye skal kuttes og hvem skal betale?

Den mengden av grunnstoffet karbon vi har på jorden sirkulerer i et kretsløp vi kaller karbonsyklusen eller karbonkretsløpet. Karbonet er fordelt i ulike «lagere», som atmosfæren, biosfæren, havet og i reservoarer med fossilt brennstoff i havbunnen.

Karbonet blir overført mellom lagrene gjennom ulike naturlige prosesser som fotosyntese, forbrenning og karbondioksidoverføring mellom luft og vann. Så lenge karbonsyklusen er styrt av disse naturlige prosessene har vi en naturlig likevekt og atmosfæren, biosfæren og havet tar opp omtrent like mye karbon som de avgir. Denne delen av karbonsyklusen består av relativt kjappe prosesser, i motsetning til den langsomme prosessen det har vært å bryte ned organisk materiale til de lukkede lagrene med fossilt brennstoff.

1. Karbon i atmosfæren

I atmosfæren kan karbon være bundet til oksygenatomer og opptrer i gassform som karbondioksid, CO₂. CO₂ er en av flere drivhusgasser som bidrar til økende temperaturer i atmosfæren.

2. Karbon i biosfæren

Gjennom fotosyntesen overføres karbon fra atmosfæren til biosfæren på landjorden. Her bindes karbonet i druesukker og andre elementer i biosfærens næringskjeder.

3. Karbon i havet

CO₂ kan overføres fra atmosfæren i vann fordi CO₂ løser seg opp i vann. Økte mengder CO₂ i havet kan forsure vannet og påvirke havets eget kretsløp.

4. Karbon i «lukkede» lagre (Langsom prosess)

Det meste av karbonet som blir frigjort når organisk materiale brytes ned blir frigjort og tilbakeført til CO₂ i atmosfæren. Noe av karbonet blir imidlertid bli lagret i jordsmonnet på jordoverflaten. I de dypeste jordlagene er karbonet utsatt for høyt trykk og temperatur og fossilt brennstoff som olje,gass og kull blir dannet i lukkede reservoarer i dypet.

Karbonsyklus

Global oppvarming og drivhuseffekt

Naturlige fenomener

• Variasjoner i jordas bane rundt sola
• Solaktivitet (solinnstrålingen eller andre faktorer knyttet til sola).
• Vulkanutbrudd (naturlige partikler)
• Naturlige, interne svingninger (for eksempel endringer i havstrømmene)

Menneskelige aktiviteter

Menneskeskapte utslipp av CO₂ er hovedsakelig knyttet til forbrenning av fossilt brensel (kull, olje og gass) til framdrift av biler, båter og fly, for oppvarming av boliger og næringsbygg og for energi til industrien.
Regnskog binder mye karbon, og nedhugging av store områder med skog som ikke beplantes på nytt fører også til store utslipp av drivhusgasser.
Etter CO₂ er det metan som bidrar mest til oppvarmingen. Økningen i metankonsentrasjonen skyldes husdyrhold, ris-produksjon, brenning av biomasse, søppelfyllinger og produksjon og forbruk av fossile brensler.

Status Norge 2015

I 2015 var de norske innenlandske klimagassutslippene 53,9 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter. Olje- og gassutvinning den viktigste kilden til klimagassutslippene. Veitrafikk sto for 10,3 prosent av utslippene. Utslipp fra energiforsyning utgjorde om lag 1,7 prosent av utslippene i 2015.

Utviklingsbanene presentert i FNs Klimapanels femte hovedrapport beskriver ulike scenarioer av hvordan verden kan komme til å se ut fremover. Utviklingsbanene bygger på ulike klimamodeller og er utviklet av en rekke forskere fra forskjellige fagfelt. Utviklingsbanene forkortes ofte til ”RCP” – Representative Concentration Pathways.

RCP 2.6 – lave utslipp
Karakteriseres av:

• Fallende oljeforbruk
• Lavere energiintensitet
• En verdensbefolkning på ni milliarder i 2100
• Økt bruk av dyrket mark grunnet produksjon av bioenergi
• Mer husdyrhold
• Metanutslipp redusert med 40 prosent
• CO₂ -utslipp på dagens nivå frem til 2020, deretter nedgang og negative i 2100
• CO₂ -konsentrasjonene når toppen rundt 2050, etterfulgt av en moderat nedgang til omtrent 400 ppm i 2100

RCP 4.5 – middels utslipp

Karakteriseres av:

• Lavere energiintensitet
• Mange skogplantingsprogram
• Avtakende bruk av dyrket mark og gressletter, som følge av økte avlinger og endret kosthold
• Streng klimapolitikk
• Stabile metanutslipp
• CO₂ -utslipp øker litt før de avtar fra 2040 og utover

RCP 6 – middels utslipp

Karakteriseres av:

• Tung avhengighet av fossile brensel
• Middels energiintensitet
• Økt dyrket mark, men mindre gressletter
• Stabile metanutslipp
• CO₂ -utslipp når toppen i 2060, 75 prosent over dagens nivå, for så å gå ned til 25 prosent over dagens nivå

RCP 8.5 – høye utslipp

Denne banen er i tråd med en fremtid hvor ingen flere politiske tiltak er satt i gang for å redusere klimagassutslipp. Kalles også for «business as usual» banen.

Karakteriseres av:

• Tre ganger dagens CO₂ -utslipp innen 2100
• Rask økning i metanutslipp
• Økt bruk av areal til dyrket mark og gressletter, drevet av befolkningsveksten
• Befolkning på 12 milliarder i 2100
• Svakere teknologisk utvikling
• Tung avhengighet av fossilt brennstoff
• Høy energiintensitet
• Ingen implementert klimapolitikk

Energibehovet i verden er økende. I de siste tiårene har levestandarden økt i flere områder av verden. Høyere velstand gir økt energiforbruk. Frem til 2030 forventes det at verden vil ha behov for 60 prosent mer energi enn i dag. Og vi blir stadig flere mennesker på jorden.

Økonomisk vekst og bedring i levestandard, befolkningsøkning, økt urbanisering samt energi- og miljøpolitikk vil drive utviklingen i energibruken. Veksten vil være særlig stor i de framvoksende økonomiene og i utviklingslandene hvor energibruken per innbygger er lav og energifattigdommen omfattende. 2/3 av det økende behovet for energi vil komme fra utviklingslandene. Kraftig økonomisk vekst i Kina samt i folkerike utviklingsland er den viktigste årsaken til den økte energietterspørselen. I dag mangler 1,6 milliarder mennesker, over dobbelt så mange som bor i Europa, tilgang på elektrisk kraft.

Sikker tilgang på energi er en avgjørende forutsetning for fortsatt økonomisk vekst og velstandsutvikling i u-landene og opprettholdelse av levestandarden i vår del av verden. Norge spiller en viktig rolle som storeksportør av energi.

Sikker tilgang på energi er en nøkkelfaktor for utviklingen i verdensøkonomien og henger nært sammen med velstandsnivå og -utvikling. Tilgang på energi kan frigjøre arbeidskraft som i dag brukes i lavproduktivt manuelt arbeid. Resultatet blir økt produksjon, høyere lønninger og en mindre fysisk krevende arbeidssituasjon. Store deler av verdens befolkning bruker lite energi. 1,5 mrd. mennesker har ikke tilgang til elektrisitet.

Bedre tilgang på moderne energiformer er nødvendig for at disse menneskene kan løftes ut av fattigdom. Den tid som i dag brukes på å skaffe brensel kan frigjøres. Tid, krefter og ressurser kan i stedet brukes på å produsere, skaffe og lage mat. Lys vil gjøre bedre skolegang mulig.

Oppsummert kan det sies at økonomisk vekst er viktig for fattigdomsreduksjon. Samtidig krever befolkningsvekst og økt forbruk at det produseres mer energi. Derfor finnes ofte en konflikt mellom økonomisk vekst, og klimautfordringer.

Teknologi for å produsere fornybar energi eller rense utslipp fra energiproduksjon er viktig for å redusere klimagassutslipp. Slik teknologi kalles ofte ”grønn” teknologi og utvikles først og fremst i industriland. Fattige land har ofte ikke råd til å utvikle eller kjøpe grønn teknologi. Hvordan kan vi sørge for at fattige land får tilgang til grønn teknologi?

• Alle land må selv skaffe grønn teknologi – det er derfor ikke behov for å inkludere dette i en klimaavtale
• Industriland bør dele og/eller finansiere grønn teknologi i overgangs- og utviklingsland
• Industriland bør dele og/eller finansiere grønn teknologi i utviklingsland

ZERO, Oljeindustrien og Kina holder appell før forhandlingsrundene.

I følge FN må globale utslipp kuttes med 50-85 % innen 2050 for å begrense temperaturøkningen til maks 2 °C. Hvor mye bør hhv. industriland, overgangsland og utviklingsland kutte sine utslipp med?

USA og Maldivene holder appell før forhandlingsrundene.

Det grønne klimafondet skal hjelpe u-land med tiltak for å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringer. Hvem bør bestemme hvordan pengene skal brukes?

• U-land bør selv bestemme hvordan pengene skal brukes
• De landene som bidrar økonomisk til fondet bør bestemme hvordan pengene skal brukes
• I-land og u-land bør sammen bestemme hvordan pengene skal brukes

Norge, Brasil og Mosambik holder appell før forhandlingsrundene.