Det var spesielt én ting som gjorde vikingskipene overlegne for 1000 år siden

Perioden fra år 800 til år 1100 er i ettertid mest kjent som vikingtiden, selv om betegnelsen er litt upresis. I disse århundrene er det norske og nordiske sjøfarere - vikingene - som dominerer europeisk sjøfart - og delvis samfunnsliv. Takket være sine godt konstruerte krigsskip, handelsskip og fraktskip, koloniserer vikinger både Grønland, Island og andre øyer i vest, oppdager Amerika og bygger bosettinger langs Østersjøen og de russiske elvene, helt ned mot Moskva, og fører krig på de britiske øyer og i Nord-Frankrike om land og ressurser.

En av de store fordelene vikingene hadde, var at skipene deres hadde amfibiske egenskaper, - de kunne dras på land og seile inn i grunne elver og viker, selv om de også kunne seile på det store hav. De var ofte solid bygd og med lette materialer, og en form som ga skipene både hastighet, styringsevne og bæreevne på samme tid. Kjølen regnes som en av de viktigste nyvinningene som gjorde vikingskipene svært manøvreringsdyktige. Skipene før vikingtiden kombinerte seiling og roing, men baserte seg mest på roing. Forskerne har svært få kilder å gå til her.

AMERIKASEILER: Leiv Eriksson var den første europeer i Nord-Amerika takket være vikingtidens godt bygde havgående skip. Selv seilte en han grønlandsknarr. (Her foreviget på et maleri av Christian Krogh i 1893.)

 Amfibie-skipene

– En grunn til at nordmenn kom opp med amfibie-fartøyene, er at de ennå brukte årer og ikke kun seil, sier professor i arkeologi ved Vikingskipmuseet i Oslo, Jan Bill.

Amfibiekrigføring og gode skip gjorde det mulig for norske vikinger å kolonisere deler av Skottland og Irland, og for den navngjetne vikingen, Gange-Rolf, å kolonisere nord-kysten av det som i dag er Frankrike. Norske vikinger grunnla Dublin og York og flere byer, og reiste langt, mot både øst og vest.

En annen grunn til at vikingene tok skipsteknologisk ledelse i sin samtid var rett og slett at skip var status.

Osebergskipet ble bygget rundt år 820 e.Kr. I 834 ble det brukt som gravskip for to kvinner. Det er skåret dyreornamentikk helt nede fra kjølen, langt under vannlinjen, og opp langs forstavnen som ender i et spiralsnodd ormehode. (Foto: Vikingskipmuseet)

– Vikingskipene var ikke bare redskap for sjøfart, men også et redskap for status. Man økte sin status gjennom antallet skip man hadde, og skip var en av de ultimate gaver og statussymboler som kunne tenkes. Skip hadde veldig høy status i et samfunn dominert av høvdinger og konger som trengte skip til sine reiser. I områder der byene ennå var få, var det snarere småkongene som drev skipsutviklingen fremover enn det var kjøpmennene, med deres fokus på omkostninger, sier Jan Bill.

Dyrehode fra Oseberggraven fra 800-tallet. Vikingene kunne være brutale i sin fremferd, men deres skip var vakre - og perfeksjonerte. grunnlaget for vikinginnovasjonen var detaljene i skipene. Selv detaljer som ikke var synlige, var forseggjort (nesten som om skipene ble bygget til gudenes ære). Foto: Vikingskipmuseet/UiO

Bygget for gudene

Noen detaljer på vikingskipene er så forseggjort at de ikke en gang kan sees av mennesker, - de er kanskje laget for gudene.

– Det var pynteprofiler på bord og spant, og hvor der ellers var plass. De hadde dekorasjoner overalt, på spant og i ramme, selv under dekk, der ingen andre så dem, sier Bill.

Det lå altså ikke bare økonomi i skipsbyggingen - men også prestisje, og kanskje religion.  

Bill understreker at alle de norske kystbåtene - er en del av en nord-germansk tradisjon med store likhetstrekk mellom skipene i Nord-Tyskland, England, Danmark, Sverige og Østersjøkysten. 

Langskip, karve og knarr

Vikingskipene deles gjerne i tre hovedtyper: langskip, karve og knarr. Mest berømt av alle langskip var det sagnomsuste «Ormen Lange», som Olav Trygvasson lot bygge på høyden av vikingenes makt. En grønlandsknarr fraktet Leif Eriksson fra vikingbosettingen på Grønland til Nord-Amerika, mens vikingskipene på Bygdøy – Oseberg-skipet, Tune-skipet og Gokstad-skipet (alle funnene er gjort på høyden av Norges jakt på sine nasjonale røtter - Tune i 1863, Oseberg 1904 og Gokstad i 1879) er muligens knarrer.

Oseberg, Tune og Gokstad har alle tre kjøl - og ifølge den norske Wikipedia-teksten om vikingskip tyder dette på at nordmennene oppdaget kjølen. Her står det at ”oppdagelsen av kjølens betydning fikk dramatiske konsekvenser for skandinavisk skipsbygging på 700-tallet. Kjølen var en teknologisk nyvinning som førte til en type fartøy verden aldri hadde sett maken til. Skandinavene kunne nå rigge seil på sine slanke trebåter, som i raskt tempo utviklet seg til bredere hurtige havgående fartøy med overlegne manøvreringsegenskaper og (etter hvert) stor lastekapasitet. Etter hvert kunne vikingene seile i all slags vær og vind. Man kan vel hevde at oppdagelsen la selve grunnlaget for vikingenes suksess i årene som kom.

 Oppfant ikke kjølen

Professor Bill mener det er å overvurdere vikingene å påstå at det er vikingene som oppfant kjølen.

Gokstadskipet ble bygget på slutten av 800-tallet e.Kr. Det var et havgående skip som til slutt ble brukt som grav for en mektig mann. Gokstadskipet ble funnet i 1879. (Foto: Vikingskipmuseet)

– Interpretasjonen er i beste fall tendensiøs. Det er riktig at en såkalt bjelkekjøl, altså et tømmer som mer eller mindre står på kant og gir langskips styrke, først dukker opp på Oseberg-skipet. Men saken er at vi har veldig få båtfunn fra 700 til 1000-tallet fra andre deler av Nord-Europa å sammenligne med, og vi kan ikke slutte fra kjølen på Oseberg-skipet at vikingene fant den opp, sier han.

Vi kjenner dessuten tidligere kjøler fra Middelhavet, og en nord-frisisk kjøl fra en utgraving i Tyskland viser også en eldre kjøl enn vikingenes. Men det hindrer ikke vikingene i å ha vært tidlig ute med mange andre innovasjoner innen båtbygging, selv om de knapt var å regne som fremst i verden på skipsbyggeri i sin tid. Den frankiske kongen hadde for eksempel mer sjømakt på 900-tallet enn noen vikingkonge, og de angelsaksiske kongedømmene var større og mer organisert enn de nordiske, og de produserte også gode skip.

– De bygget etter samme mønster som i Skandinavia og kalte sine skip for kjøle (ceols), og de begynte med seil før vikingene, sier Bill.

Men forskjellen på Norden og de andre områdene på samme tid var den nordiske viljen til å investere i skipsbyggingen. Engelske skip var mer praktiske - bygget for å drive handel og spare utgifter. De hadde ingen perfeksjonering slik som vikingskipene, med hensyn til vekt, fart og manøvrering.  

Vikingbåtene var bedre på å komme langt opp langs elver - og dermed frem til handelssteder og var overlegne de britiske båtene i hastighet og manøverdyktighet,. Over tid overtar den tradisjonelle skandinaviske båtbyggingen også i England selv om det er uklart om det er normannerne, fra Frankrike, som bragte den dit, eller vikingene fra Norden. 

Britenes «bevis-problem» på at de ikke var tidlig ute er at det kun finnes et eneste angelsaksisk skipsfunn fra før 900-tallet - og det skipet har ikke kjøl.

– Men derfra til å konkludere at vikingene fant opp kjølen før engelskmennene, blir for lett, sier Bill.

Jan Bill ved Vikingskipmuseet i Oslo er professor i arkeologi og ekspert på vikingbåter. (Foto: Vikingskipmuseet)

Lette skip

Kjøl eller ei, det som er viktig, ifølge Bill og andre forskere er en sum av innovasjoner, der overgang til bjelkekjøl fra plankekjøl var en hovedforutsetning for den videre skipsutvikling.  Vikingskipenes store militære fordel var lette, sterke skip. Alt var innrettet for å minimere vekt og materialforbruk, uten å svekke styrken, en tradisjon man antakelig hadde nettopp fordi man ikke hadde seil.

I Europa, der de store imperiene var gått i oppløsning, hadde vikingene små og mellomstore båter, som ikke krevde store mannskap å operere. Det gjorde dem samlet sett sterke. Det hører med til forklaringen om hvorfor vikingene dominerte havet i flere hundre år at muslimske pirater vanskeliggjorde kristen øst-vest-handel i Middelhavet på samme tid, hvilket gjorde Nordsjøen og Østersjøen til en interessant vei for handel mellom vest og øst.

Småbåtene lever videre

Norge og vikingene mister etter en stund sin betydning som skipsbyggere (i alle fall frem til seilskutetiden på 1800-tallet og moderne tid) etter at Middelhavet gjenopptok sin posisjon som øst-vest-korridor, og verdenshandelen ble utvidet med det nye Amerika og Europas oppdagelse av sjøveien til Asia.

Likevel fortsetter «småbåt-tradisjonen» i Norge i mange århundrer i form av færinger og fembøringer og andre småbåter i norsk kystkultur. Det sier Terje Planke, kulturhistoriker, etnolog og båtbygger ved Norsk Folkemuseum. Siden begynnelsen av 1980-tallet bygde han flere kopier av vikingskip og -båter og seilte dem opp elvene i Russland.

Han sier at vikingskipene, slik vi kjenner dem, var en videreutvikling av de tidligere småbåtene vi kjenner.

– Langsomt går skipsutviklingen fra kano til robåter, og derfra over til robåter med seil og så seilbåter. Det foregår en langsom evolusjon, der båtbyggerne og båtbrukerne samarbeider om å holde på små variasjoner i båtene, som den som seiler merker bedre enn andre, sier Planke.

Terje Planke ved Folkemuseet er kulturhistoriker og ekspert på vikingbåter (Foto: Norsk Folkemuseum)

Padling blir roing

Fra de tidlige padlefartøyene, som umiaqen (eskimo-fartøy, - en åpen skinnbåt) og  Stokkebåten fra 400 f.Kr. (den er på Norsk Maritimt Museum i Oslo) og Hjortspringbåten fra samme tid, gikk man over til robåtene, blant annet Nydamskipet (fra ca 300 e.Kr.). I Hjortspring, som er padlet, ble det funnet to løse styreårer, formodentlig til bruk for og bak. Planke mener Nydam viser en elvebåtkultur som er i ferd med å møte havet.

– Det er da kjølskjærer kommer inn. Kjølen er ikke så viktig på elven (den er snarere farlig), - men på havet blir den nyttig, sier han, uavhengig av om man ror eller seiler.

– Men kjølen må avpasses. En åpen båt vil ta inn vann hvis kjølen blir for dyp. 

For grunn kjøl - og båten driver av sideveis. For dyp kjøl, og den vil lettere kantre.

En tomme opp eller ned spiller en stor rolle i konstruksjonen på en langkjølet båt. 

Anlegg til årene er en kraftmessig revolusjon i båtene, robåten er langt mer krafteffektiv enn padle-båten. Det er da styrmannen kommer inn, fordi alle som ror ser bakover. Neste skritt fremover er seil. Ingen vet med sikkerhet når seilet kom inn i Norgeshistorien - kanskje en gang i bronsealderen, eller i folkevandringstiden fra 400 til 700 e.Kr. 

På en av de eldre svenske Gotlandstenene er det avbildet et skip med ror på begge sider. Roret i framkant mener Planke er for å hindre at den driver av i sidevind. Dette viser at båttypen på avbildningen ikke har lobeit eller skarpt nok innløp, uavhengig av om den går for årer eller seil.

Seilskipene begynner

Osebergfunnet, datert til 820 – og gravd ned som en maktdemonstrasjon med både hester, sleder og mange andre rikdommer ombord  –  er det til nå eldste, riggede skipet (skip med seil) som er funnet i Norden.

Gokstadskipet fra 800-tallet ble funnet på gården Gokstad i Sandefjord i 1879. (Foto: vikingskipmuseet)

Men seilet erstattet ikke roing i begynnelsen. Roing og seiling er en kombinasjon som varer veldig lenge over hele verden og aller lengst i Middelhavet. Romerske galeier har for eksempel dette – men er avhengig av slaver som ror. I Nord-Europa organiserer man roing slik at det er to lag om årene, slik at skipet kan reise hele tiden, selv om en halvpart, et skift, hviler. Det forklarer Terje Planke.

– Det har til og med vært foreslått at ordet «viking» kommer fra nettopp denne ro-metoden, at noen må vike, «vikje», gi plass for den som skal ro, sier han.

Det er i så fall i stedet for forklaringen at vikje også betød reise (å reise i viking, vårviking, høstviking, østviking, vestviking) eller «menn fra Viken».

Ordet ”pilot” kommer også fra vikingenes båtferder – piloten var han som ”peilet” med lodd, hvor dypt vannet var – og dermed indirekte styrte båten – selv om styrmannen førte roret.

Sjømakt-århundrene

Lobeit var en annen innovasjon.

– Lobeitet sørger for at du får en rask og retningsstabil båt. Innovasjonen ligger også i måten man legger bordene på, som sørger for at man får skarpt innløp, inngang, og god bæring. Båten er avstemt fremme og bak, sier Planke;

– Den største forskjellen vi finner mellom de tidlige robåtene (som Nydamskipet) som er dvaske og formløse mot endene, nesten som en pram, og for eksempel Osebergskipet som er skarpt i innløpet. Den har lobeit, den biter seg fast i lo, og faller ikke av.

Når roingen møter seilet i Norden rundt 700 blir resultatet de kombinasjonsfartøyene som kan gå for både seil og årer over åpne havstrekninger, og som vikingene er kjent for den dag i dag.  Båt var viktig i Norge før vikingtiden, men mot slutten av vikingtiden eller tidlig i middelalderen ser vi at de utvikler større skip enn før. Spesialiseringen førte til at man utviklet både store krigsskip, langskip og store handelskip, knarrer.  Kombinasjonen lette skip, seil, roing og god navigering gjorde vikingene til den sjømakten de var i to-tre hundre år, blant annet kombinert med at skipene kunne operere i «flåter» og organiseringen av bønder til militære kampanjer i periodene som ikke trengtes for såing og innhøsting. 

 Koggene og hanseatene

Men ingen sjømakt varer evig. Allerede på 1000-tallet var de store klinkbygde skip i vinhandelen mellom London og Biscaya større enn det som ble bygget I Skandinavia. fra På 1200-tallet ble koggene, en frisisk skipstype som kun delvis var klinkbygget, til den dominerende krigsskipstype. Engelskmenn bygde galeier til krigsbruk i 1200-tallet.

OVERTOK: På 1200-tallet ble koggene, en frisisk skipstype som kun delvis var klinkbygget, til den dominerende krigsskipstype.

Etter hvert hadde altså både briter, tyskere, franskmenn og spanjoler snart mer imponerende og bedre utstyrte store skip enn vikingene.

Vikingenes langskip var i bruk helt fram til 1300-tallet som en sentral del av den norske kongemaktens militære kapasitet. Men den tiden ble også slutten på Norges storhetstid - og det man kan kalle norsk skipsbyggings første gullalder.

Svartedauen på 1350-tallet blir det endelige punktum, men siste kapittel innledes allerede før dette. Det begynner nok når Norge blander seg inn i en brutal borgerkrig i Danmark på slutten av 1200-tallet, og etter at Håkon 5. Magnusson, som overtok tronen i 1299, blander seg inn i en dyr intern maktkrig i Sverige på 1300-tallet. Dette skjer samtidig med at handelsgrunnlaget med England, Nordsjøhandelen, svikter idet engelskmenn gikk over til ull og ullmarkedet sørover.

Svartedauen

I den handelen som var igjen, Østersjøhandelen, klarer hanseatene, tyske kjøpmenn, gjennom makt, monopolisering og finansmakt - og sine overlegne, allsidige kogger - å ta kontrollen fra skandinavene.

Da Svartedauden kom i 1349, hadde tyskerne overtatt det meste av kontrollen. Og med Svartedauden dør nesten hele den norske lavadelen - inntektsgrunnlaget til høyadelen - og dermed falt jordleieinntektene som betalte skipsbygging bort. To tredjedeler av befolkningen dør, inkludert offiserer, byråkrater, prester, leger og andre deler av samfunnets søyler - med det resultat at Norges forsvar og daværende samfunnsstruktur kollapser.

Norske skipsbyggere hadde så vidt begynt å øve seg på større skip, men Svartedauden, satte en ren stopper for utviklingen. De «store småbåtenes dominans» er over, og snart forberedes de store seilskutenes tid.