Ultraløpende partikkelfysiker løper 8 timers treningsturer

Under Cern ligger verdens største partikkelakselerator - 27 kilometer lang. Vilde Flognfeldt Rieker kunne i teorien løpt denne runden seks ganger.

170 kilometer rundt Monte Rosa-massivet i Sveits og Italia, og 11 600 høydemeter, var løpet talentet vant på rundt 40 timer.

– Jeg kunne plukke så mange rygger jeg ville oppover, men nedover kom de tilbake igjen.

I hverdagen jobber hun i CERN med en partikkelakselerator, hvor hun forsker på stråleterapi mot kreft. Men i helgene har hun helt andre mål.

– Jeg har tidligere drevet med langrenn, og fikk litt løpetrening gjennom det, men satsingen på løping startet for fullt da jeg flyttet til Sveits, sier hun.

Kjærlighet for fjell var et pluss, men det var ikke for å løpe i dem at hun flyttet til Genève. Det var blant annet venninnen Sylvia Norskar, som selv er meget god i ultraløping, som inspirerte henne til å prøve seg.

– Jeg synes det tidligere virket ganske uvirkelig å løpe så langt, men ideen festet seg nok et sted, og da jeg flyttet hit, så jeg at stiløping var en mye større greie her enn slik det var i Norge noen år tilbake. Det var masse løp overalt, så da fikk jeg lyst til å forsøke.

Les også: Norske Vilde jobber i CERN: – Jeg bruker intense stråler levert i korte pulser på fiske-egg

Kinomodus Slå av kinomodus Minispiller

Løper lange turer i helgene

Det første hun gjorde var å melde seg på et 115 km løp - og begynte å trene til det.

– Det var veldig tungt i starten, og jeg slet spesielt mye nedover - teknikken for å løpe nedover var ikke den beste. Det er ofte der nybegynnere sliter mest, man bremser og bruker mye krefter og tid.

Langrenns-bakgrunnen hjalp henne imidlertid godt i oppoverbakkene.

– Allerede i det første løpet kunne jeg omtrent plukke så mange rygger jeg ville oppover, men nedover kom de tilbake igjen. Jeg slet også med overgangene i terrenget, fra bakker til flatere terreng, og motsatt.

– Jeg liker ikke å måtte tenke på hva slags puls jeg holder til enhver tid.

 Det første løpet ble ingen suksess.. Hun endte med å bryte etter 30 kilometer, på grunn av en skade i ankelen etter å ha tråkket over.

– Jeg ble nok litt overivrig.

Treningen fant hun i midlertid ut at fungerte bra, kroppen responderte godt på lengre økter.

– Det ble flere seige treningsturer i snøstormer og ymse værforhold, og enkelte av turene var lengre enn 30 kilometer. Jeg lærte mye av det første løpet, og fant ut at jeg ville melde meg på konkurranser som var litt senere i sesongen, slik at jeg fikk trent i fjellet uten for mye snø og is.

Mange løpere trener etter pulssoner, men Vilde bruker klokka mest til GPS, ikke så mye puls.

– Jeg liker ikke å måtte tenke på hva slags puls jeg holder til enhver tid. Jeg foretrekker å føle meg frem og trene etter dagsform.

Neste løp som var på 50 km gjennomførte hun, 10 minutter foran "cut-off"-tiden.

– Jeg har aldri vært så nærme den tiden hvor man blir tatt ut av løpet, så jeg tenkte "herregud er jeg så treg?" Men så snudde jeg på det og tenkte at hvis jeg kunne klare å gjennomføre et såpass teknisk løp med så lite erfaring, så hadde jeg noe her å gjøre.

Det skulle vise seg å stemme, da hun fire år senere, etter flere gjennomførte løp på rundt 100 km, vant sitt første løp på 170 km.

Kan trene i åtte timer om gangen

Før dette trente Vilde mest i helgene, og uten å planlegge for mye. Hun ser for seg en rute på forhånd som hun prøver å følge. 

– Jeg er ikke så glad i gels, som mange bruker, men jeg har med meg fruktpaté på turene. De er lette å tygge, og fungerer godt. Noen ganger har jeg også med energibarer, men problemet med de er at jeg må stoppe for å spise dem.

Hun har og med to halvlitersflasker som hun fyller med vann der hun kan, i tillegg til salttabletter for å binde vannet i kroppen.

– Jeg kan til tider hate det skikkelig når jeg er der ute.

– I fjor brant jeg meg litt på det med å fylle på et sted jeg ikke burde fylt på, og ble ganske syk i etterkant.

På de lengste turene kan Vilde fint holde på i åtte timer, og hun løper stort sett alene. Det er ikke så mange som gidder å være med på de lengste turene.

– Det kan være litt kjedelig innimellom, men jeg prøver å finne nye og interessante ruter. Det er mest løping, men også litt gåing eller klyving i de bratte bakkene.

– Jeg kan til tider hate det skikkelig når jeg er der ute, men det blir mange kule opplevelser av det. Det er ofte spektakulær natur, og du vet aldri hva eller hvem du møter på. Og så det er så digg å komme hjem. Bare det å få seg en dusj eller tørre sokker etterpå gjør det verdt det. Jeg sitter nesten alltid igjen med et kult minne, noe som har skjedd. For eksempel endte en av de første turene i en snøstorm, hvor jeg søkte ly en hytte, hvor det allerede satt flere franskmenn. Etterpå ser man på slike ting som eventyr.

– Noe av det viktigste jeg gjorde treningsmessig var å løpe lange turer etter hverandre. For eksempel en 50 kilometer, så 50 kilometer til neste dagen på litt mer slitne bein. Denne gangen løp jeg en 170 km treningstur på tre dager rundt Mount Blanc. Det har jeg også gjort i forkant av tidligere løp, og det fungerte veldig godt. 

KOMBINERER TRENING OG JOBB; Det er store fine fjell ved siden av CERN, men også vinåkre som Vilde kan løpe rundt når hun får tid. Foto: Sondre Tallaksrud.

Vant etter å ha sovet en time i løpet

Treningen fungerte meget godt, godt nok til at hun vant sitt første ultraløp på 170 kilometer.

– Jeg ble veldig overrasket over meg selv. Jeg hadde skadet meg tre uker før løpet og var ganske nervøs med tanke på hvordan kneet skulle holde. Da det var 20 km igjen kom smertene, men da ledet jeg med en time, så da bare bet jeg tennene sammen.

– Jeg har mye forbedringspotensiale i treningen.

– Jeg løp mye med to kvinner som var mer effektive enn meg på alle matstasjonene, men jeg tok dem alltid igjen, så jeg skjønte jeg var raskere enn dem. Så før en stor oppoverbakke tok jeg en times hvile som fungerte godt, selv om jeg ikke klarte å sove mye. De hadde en time på meg så det var kanskje litt risikabelt, men jeg tenkte jeg burde klare å ta dem igjen med friskere bein, og vant til slutt med en time på andremann.

– Jeg trodde vi tre kjempet om andreplassen, men da det var igjen 40 kilometer fikk jeg beskjed om at hun som hadde ligget langt foran på førsteplass hadde droppet ut.

– Hvordan har du det i etterkant av en slik kraftsanstrengelse?

– Jeg var ikke ordentlig preget i mer enn to dager i etterkant av løpet. Jeg prøver å få i meg nok næring gjennom hele løpet, noe jeg tror er veldig viktig. Kjæresten min hjalp meg veldig med dette, og møtte meg ulike steder på løypa med mat og drikke han vet jeg liker. Det blir litt tvangsspising og drikking uansett etterhvert, det er veldig vanskelig å få fast føde ned i kroppen og du blir rimelig lei av cola. Kroppen stritter i mot, men på et sånt løp utgjør det omtrent hele forskjellen om man får i seg næring eller ikke.

– Frister det å satse fullt når doktorgraden er ferdig?

– Jeg har mye forbedringspotensiale i treningen, men jeg vet ikke om det er et toppidrettsliv jeg vil ha. Skal jeg konkurrere mot de beste i verden må alt perfeksjoneres, men man skal aldri si aldri. Det er en idrett man kan holde på med i mange år.

– Enn så lenge fokuserer jeg på å beholde gleden og overskuddet, samtidig som jeg balanserer det godt med jobben.