Ukas Tekna-medlem: - Jeg kjenner jeg blir provosert
Øystein Vandvik er i Guinness rekordbok, men det er ikke derfor han blir provosert.
Hver uke stiller vi de samme 10 spørsmålene til ulike Tekna-medlem. Denne uka er det Øystein Vandviks tur:
Utdanning: Sivilingeniør Teknisk kybernetikk.
Jobb: Rådgiver Business Agility, Miles as.
– Hva er morgenrutinen din?
– Jeg har nok de samme rutinene i hverdagen som folk flest. Imidlertid er det en ting jeg alltid gjør på morgenen. Selv om både ungene og jeg vet at de er i stand til å smøre matpakkene sine selv, skjemmer jeg dem bort ved å gjøre det for dem - nesten hver dag - mens jeg hører på nyhetene: «OK, Google! Nyhetene?» :-)
–Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
–Jeg er ansatt som forretningsrådgiver i konsulentselskapet Miles. Oppdragene er som regel knyttet til organisasjonsutvikling av forskjellig art, og få arbeidsdager er like. Selv om en del tid går med til å analysere, lage presentasjoner, gjennomføre arbeidsmøter eller presentere, foregår det kanskje viktigste endringsarbeidet veldig ofte i form av samtaler av mer uformell karakter.
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Jeg jobber i grenseflaten mellom ledelse, forretning og IT i de organisasjonene jeg er innleid. I det siste har jeg jobbet mye med Business Agility - det å sette organisasjonen i stand til å jobbe på smidigere måter - på tvers av de tradisjonelle organisasjonsstrukturene. Ofte har IT-avdelingen lagt til rette for å jobbe smidigere over lengre tid, og det gir effekt. Men den store gevinsten kommer når hele organisasjonen er i stand til å arbeide på denne måten.
Utfordringen er ofte at organiseringen som har vært gjort på IT-siden, ofte av historiske grunner er mer tilpasset teknologien som finnes enn at det støtter opp under forretningsmessige mål eller behov på en hensiktsmessig måte. Tanken om å få det til å fungere gir energi.
– Hva er din sterkeste egenskap i jobben?
– Jeg er tålmodig og tror jeg evner å få folk til å snakke sammen, utvikle felles innsikt og forståelse for hverandres problemstillinger og på den måten kan jobbe mer effektivt sammen.
–Hva er det morsomste/rareste du har opplevd i jobben?
–Det mest spektakulære jeg har vært med på var mens jeg var CIO i Atea. På det årlige landstreffet var vi 972 mennesker som sammen gikk til toppen av Galdhøpiggen. Rekorden er godkjent av Guinness Book of Records som «The most people in a mountain ascent on a single mountain». DET var utrolig gøy. Vi overnattet i store lavvoer på en slette i Lom. Sånt blir det kulturbygging og historiefortelling av. Det er snart 10 år siden og jeg tror fremdeles rekorden står.
– Hvorfor valgte du dette yrket?
– I likhet med en god del av oss som har tatt teknisk kybernetikk, har jeg aldri faktisk jobbet direkte med det i arbeidslivet. For min del var det nok først og fremst fascinasjonen av å modellere virkeligheten og å forsøke å forstå hvilke deler som er viktige og hvilke deler som ikke påvirker i særlig grad. Forståelsen som skapes gjennom å modellere og simulere gir god forståelse og intuisjon. Modellering og måten å jobbe på er fremdeles med meg, men nå er det organisasjoner og arbeidsformer som er modellene jeg jobber med.
– Hvorfor fagorganiserte du deg?
– Primært handler det om å finne trygghet i det kollektive. Tryggheten om at det er hjelp å få dersom noe skulle skje. I tillegg er det selvsagt bra med de gode medlemsfordelene man får f.eks. på bank og forsikring. Og så liker jeg kursene - spesielt de som ikke omhandler teknologi. Det er ganske mange sånne og de jeg har gått på har vært veldig bra.
– Hvordan kan vi best rekruttere barn og unge til å velge realfag?
– Jeg misliker order rekruttere fordi det lett peker oss i feil retning med tanke på hvordan vi skal oppnå det, liksom lokke folk. I første rekke handler det om å stimulere og skape mestringsopplevelser. Jeg tror det er altfor mange som faller av fordi de opplever å ikke mestre faget, og at det mangler mekanismer for å stimulere dem til å jobbe med stoffet til de begynner å få innsikt i det. Det er først da det blir gøy.
Vi får skape opplevelser som stimulerer nysgjerrighet. Kidsa koder og tilsvarende tiltak er en veldig bra start, men jeg tror ikke det er nok. Jeg synes også teknisk museum gjør mye riktig, men jeg er usikker på om de har den rekkevidden de fortjener.
Jeg kjenner også at jeg blir litt provosert når rådgivere på skolen stiller spørsmålet om man vil jobbe med teknologi eller mennesker for å finne ut hvilken retning de unge ønsker seg. Jeg tror det befester et falskt skille mellom det å jobbe med teknologi og det å jobbe med mennesker. Velferdsteknologi handler om mennesker, educational technology handler om mennesker. Å jobbe med teknologi handler i stadig økende grad om å jobbe med mennesker. Der har vi som teknologer en betydelig kommunikasjonsjobb å gjøre.
– Hva ser du på som den største utfordringen for din bransje?
– Selv om «Agile Manifesto» ble skrevet så langt tilbake som i 2001, opplever jeg at fagfeltet fremdeles relativt ungt og umodent. Dessverre er det fremdeles mye synsing, det dukker opp ferdige konsepter fra konsulenthus eller andre konstellasjoner som ønsker å lage business av det, men som bommer på essensen. Som kunde kan det da være vanskelig å forstå hvem du skal høre på for å lykkes på denne reisen. “When the facts are few, the experts are many”.
– Hvordan tror du yrket ditt ser ut om 10 år?
– Jeg tror at grensen mellom forretning og IT blir stadig mer utydelig. Jeg håper vi etterhvert går vekk fra å organisere IT som “noe annet enn forretning” og heller integrerer det som en naturlig del av virksomheten slik at teknologi og teknologiforståelse får den plasser det fortjener.