Trekkfugler sliter - og kommer tidligere til Norge

Ved tidlig vår, med smeltende snø og sterkere sollys har du kanskje merket tidligere fuglekvitring?

Vi har mange trekkfugler i Norge. Med mye snø og is på bakken, kald vind og lite mat, så velger fuglene å trekke lengre sør for Norge om vinteren. Noen trekkfugler drar til India eller Afrika, sydpolen, mens noe velger kortere "ferier" og drar til Middelhavet, Nord-Frankrike eller Storbritannia for eksempel. 

Kjente trekkfugler i Norge er låvesvale, linerle, stær, svarttrost, gråtrost, bokfink, gjøk, vipe og tjeld.

Men det går ikke helt veien for våre flyvende venner.

Denne BirdLife rapporten fra Lista og Jomfuland fuglestasjon viser at trekkfugler kommer tidligere til Norge om våren. Det har vært en endring i trekket på en dag hvert ti-år. Åtte av 30 arter som de har undersøkt kommer signifikant tidligere tilbake. Og mange av dem blir færre og færre.

Hva er grunnen til at fuglene sliter?

• Klimaendringer.
• Mangel på våtmark.
• Jordbruk.
• Industri.
• Skogsbruk.
• Lysforurensing.

– Det er komplekse årsaker til hvorfor de ulike artenes bestand går nedover, 40 prosent er på rødlisten. Det er likevel flere ting vi kan gjøre for å bedre livskvaliteten deres. 

Det forteller Jan Erik Røer. Han er seniorrådgiver i Birdlife og har jobbet mye med trekkfugler, fuglemerking og fuglestasjonsvirksomhet. På Lista fuglestasjon har han vært sentral siden 1990 med fokus på overvåkning av rastende fugl på stasjonsområdet.

VIL HA MER VÅTMARK: Jan Erik Røer mener Norge må ta vare på våtmarken vi har for fuglene, men helst også restaurere mer. Foto: Privat.

Røer forteller at mange våtmarksområder i Norge har blitt bygd ned de siste årene, og disse er veldig viktige for fuglene.

– Det er planer om å restaurere flere våtmarker, men dette arbeidet går sakte. Det er derfor ekstra viktig å ta vare på de våtmarkene vi har, sier han.

– Jeg er bekymret for samtlige fugler på rødlisten, for eksempel Vipa, og Hortulan som har vært veldig tallrik tidligere, Samme med alkefugler og krykkja som har gitt fuglefjell fulle av fugl før, sier han. 

For trekkfuglene er det ikke bare forholdene i Norge som har noe å si. Både underveis på trekket og ankomstplassen må kunne gi tilstrekkelig med hvile og mat. Er det problem på ett av tre steder, så kan det ødelegge mye.

– Svaler spiser mens de flyr, mens mange andre fugler er mer avhengige av å spise seg opp før de drar, og stoppe opp langs turen for å spise.

– For eksempel vil insekt-spiserne som skal til Afrika om høsten ha problemer om det har vært supervarmt i Europa, som det har vært noen år. Da er det igjen få fuktige områder som gir mye mat. De trenger mye energi for å komme seg over Middelhavet og deretter over Sahara-ørkenen.

VERDENS LENGST TREKKENDE FUGL: Rødnebbternen trekker fra Arktis til Antarktis hvert år, og kan i løpet av livet trekke over en avstand som tilsvarer tre ganger fram og tilbake til månen. Foto: Per Harald Olsen/NTNU.

Trekkfugler blir fanget i Norge

Klimaendringer har også gjort vintrene i Norge mer uforutsigbare, noe som kan lure de trekkfuglene som holder seg nærmest.

– Når det plutselig blir varme dager og snøsmelting tidlig i februar/mars kan fugler som overvintrer i Storbritannia og Nord-Frankrike, for eksempel sanglerka, reagere på disse temperaturforandringene og fly nordover for å etablere et område.

De kan bli fanget hvis det milde væromslaget slår om til kulde igjen. De vil første prøve å komme seg gjennom den uventede kulden, men det blir fort for kaldt, og bakken kan bli steinhard.

– Spesielt Vipa kan bli rammet av dette. Blir det for ille så kan nyankommende trekkfugler trekke tilbake igjen sørover. Akkurat dette så vi med trosten i våres, som hadde kommet til innlandet, men dro ut mot sør og vest igjen da snøværet kom på ny i slutten av mars og tidlig april. Å fly frem og tilbake slik kaster de bort mye energi på, sier Røer.

Det er stor forskjell på hvor de ulike fuglene drar om vinteren. De har forskjellige næringsvaner, noen vil ha visse typer frø, fisk eller insekter som de kun finner på de ulike stedene.

De som er langt vekk i Afrika har en innebygd klokke som forteller dem når det er på tide å dra, uavhengig av temperaturen her i Norge.

– For eksempel er låvesvalen sjanseløs i Norge om vinteren siden den jakter insekter over land, så den trekker syd for Sahara, noen helt ned til Sør-Afrika, sier Røer.

– Det finnes også variasjoner innenfor artene, der noen trekker til Middelhavet, mens andre drar hele veien over havet og nedover Afrika. De ser litt etter hvor det finnes andre, og hvor konkurransefordelene er gunstige. Sangfuglen munk trekker både til Afrika, Sør-Europa og noen trekker fra Mellom-Europa til England om vinteren. Rovfuglen musvåk som man finner nord i Norge eller øst mot Russland drar gjerne til Sør-Afrika, mens samme fugletype i Skåne trekker ikke i det hele tatt, sier han.

LINERLE:Arten finnes over hele landet. Foto: Jan Erik Røer.

SANGLERKE:Sanglerka hekker i Norge vanligst på Østlandet og langs kysten til Trøndelag, men mer sparsomt lenger nord. Foto: Jan Erik Røer.

Hvordan navigerer de?

Fuglene har mange ulike verktøy de bruker når de skal navigere seg til de riktige plassene. Det er ulikt hos de forskjellige artene, men også forskjellig i ulike deler av reisen deres

• Mye tyder på at fuglene kan sanse jordas magnetfelt og orientere seg etter det, fordi fuglene har noe som heter kryptokromer i øynene. Dette bruker de til å sette ut grovkursen for turen.
• De kan også bruke infrarød stråling. Når solen har gått ned vil dette henge igjen lenge, og fuglene kan bruke det i og med at de ser det bedre enn oss.
• I tillegg bruker de stjernene, men moderne lysforurensing over de største byene kan være et problem enkelte steder.
• De bruker også landformasjoner. I en viss høyde er det lett å kjenne igjen hvordan det ser ut.
• Det er mulig de kan bruke både luktesans og hørselen også for å kjenne igjen lukter og lyder langs veien.

– I Norge har man fulgt trekket til en fiskeørn som har dratt til Mauretania, og man har sett at den plutselig kommer ut av kurs, men så finner den tilbake igjen. Den har funnet den samme  dammen underveis på trekket i Frankrike i flere år, så den har brukt mange verktøy for å finne frem. Hvis den ene metoder svikter, kan de trolig benytte seg av en annen for å finne riktig vei.

– Hvis den magnetiske polen skulle flytte seg mye raskt, så kan det trolig bli stor forvirring og kaos. Men små endringer går nok greit, sier han.

Han forteller at fugler som trekker langt er mer avhengige av å være nøyaktige, noen få grader feil kan føre til steder uten mat og hvilesteder. Gjøken for eksempel kan ikke finne på for mye tull. Det handler også om hvor den skal lande underveis for å hvile og spise.

HVOR SKAL TURBINENE STÅ? Ved hjelp av værradar kan man finne ut mye om hvor trekkfuglene flyr, og derfor hvor man ikke bør plassere vindturbiner.

Hva kan vi gjøre?

Industri plasser på uheldige steder kan ta fra fuglene gode våtmarker og fine steder å hekke med gode matmuligheter. De kan også drepe fuglene direkte.

– Vi vet også at fugler blir drept av vindturbiner, sier Røer.

Men kan dette løses med god teknologi?

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har startet et prosjekt hvor de vil se på nettopp dette. Ved bruk av radarer som brukes til å melde vær og vind får de også verdifull innsikt i hvilke ruter trekkfuglene bruker. For første gang skal verktøyet brukes for å kartlegge fugletrekk i Norge. Dette vil blant annet kunne være viktig i planleggingen for hvor de vil sette opp vindturbiner.

– De fleste fuglene trekker om natten på store høyder, og ofte spredt, så vi vet relativt lite om akkurat hvordan de trekker inn og ut av landet, Det er veldig viktig å vite i forhold til bygging av all industri, og da kanskje særlig vindkraft. Den utbyggingen som gjøres må være bærekraftig, og da må man for eksempel ha tilgang til informasjon om hvordan fuglene flyr over Nordsjøen. I tillegg bør vi rette blikket innover i landet, og se hvor de flyr. De trenger mer våtmarker og mindre industri på disse rasteplassene, sier Røer. 

– Dette prosjektet vil kunne peke på steder der utbyggingen er mindre eller mer skadelig for fuglene. Så kan man jo spørre seg om det tas nok hensyn, og om det blir en unnskyldning for å bygge opp flere vindturbiner enn utgangspunktet, sier han. Mangel på kunnskap om trekkfuglene er i mange andre tilfeller nemlig ikke problemet, men derimot at myndigheter og industri ofte velger de enkleste og rimeligste løsningene, selv om det går utover fuglene. 

Det jobbes også med egne radarer på vindturbiner som gjør at de slås av når det kommer fugler.

– Men det må være nøyaktig på enkeltfugler også, ikke bare store flokker. Det er en teknologioptimisme som gjør at tankegangen er at det løser seg. All erfaring viser imidlertid at ny teknologi og utbygging skaper fler utfordringer enn løsninger helt i starten, før man lærer av feilene.

– Når det er dårlig vær er det også typisk at fuglene trekker mot det de kan sette seg på, så det er også noe som må tas høyde for. Sjøfugler kan ofte ha viktige næringsområder rundt steder hvor det er typisk å sette opp turbiner, sier Røer.