Strid og samarbeid i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF)

Her vil jeg konsentrere meg om Sivilingeniørforeningens rolle i hovedorganisasjonen Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), som ble etablert i 1974 og oppløst i 2001.

Sivilingeniørforeningen stod ikke sentralt i etableringen av AF, men desto mer sentralt i AFs oppløsningsprosess og i etableringen av Akademikerne i 1997. 

Embedsmennenes Landsforbund

Den Norske Ingeniørforening (NIF) som Sivilingeniørforeningen het fra 1912 etter at arkitektene gikk ut, var blant stifterne av det som ble kjent som Embedsmennenes Landsforbund (EL) blant de statsansatte i 1918.

Forening av fag, lønn og politikk?

Selv om bare et mindretall av NIFs medlemmer var statsansatte, ble deltakelsen i EL prioritert. De statsansatte fagorganisasjoner fikk først forhandlingsrett i 1933. I 1949 gikk NIF inn for å styrke EL som forhandlingsorganisasjon ved at styret i EL skulle få mulighet til å binde medlemsforeningene, men led nederlag. NIF valgte likevel å forbli medlem av EL, men NIF deltok også aktivt i Norges Akademikersamband (NAS), som ble etablert i 1950. De ønsket en langt mer pågående og aktivistisk lønnspolitikk. EL forhindret at NAS fikk forhandlingsrett, men EL samarbeidet ellers tett med NAS.

Misnøye og utmelding

NIFs langvarige misnøye med EL førte i 1957 til at NIF meldte seg ut av EL. I 1958 ble   tjenestetvistloven, som Els ledelse hadde bidratt aktivt til, vedtatt. Den forutsatte at hovedsammenslutninger måtte ha 7 000 medlemmer for å oppnå forhandlingsrett med staten. Loven resulterte i at EL ble omorganisert til en hovedsammenslutning som kunne binde medlemsforeningene, slik NIF hadde ønsket i 1949. Tjenestetvistloven bidro også til et tettere samarbeid mellom EL og NAS, der NIF fortsatt var medlem. EL krevde at medlemmer av NAS også måtte være medlem av EL. Kompromisset ble at de statsansatte NIF-medlemmene – som utgjorde omkring 1 000 av NIFs 6 000 medlemmer - ble medlemmer av EL fra 1960, gjennom en spesiell konstruksjon. Ellers ville disse NIF-medlemmene ikke hatt forhandlingsrett på grunn av tjenestetvistloven.

Første streik

NIFs innflytelse i EL var liten. NIFs innflytelse i NAS, der NIF var klart største medlemsforening, var til derimot betydelig. NAS profilerte seg blant annet gjennom sin motstand mot skatteprogresjonen. NIFs kritikk av ELs forsiktige lønnsforhandlingspolitikk førte til at NIF i 1968 gikk ut av EL. De statsansatte sivilingeniørene gikk til streik i lønnsoppgjøret samme år, for å markere sin misnøye med statens lønnspolitikk. Dette var den første streiken i NIFs historie. NIFs utmelding av EL førte også til at samarbeidsavtalen mellom EL og NAS ble sagt opp. NIF forble den største medlemsorganisasjonen i NAS som ikke hadde forhandlingsrett etter tjenestetvistloven. For de statsansatte sivilingeniørene var dette en uakseptabel situasjon om den vedvarte på lengre sikt.

 AF blir etablert

NIFs rolle i etableringen av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) høsten 1974 er ikke undersøkt særskilt i litteraturen. Der spiller formennene i henholdsvis NAS og EL hovedrollene. NAS’ formann kom ikke fra NIF. Samtidig er det klart at NIFs primærløsning i de fornyede forsøk på å skape en ny hovedorganisasjon av NAS og EL var en minimumsmodell. NIF, støttet av Juristforbundet, ønsket en minimumsløsning der den nye hovedorganisasjonen ikke skulle opptre som forhandlingssammenslutning i kommunal sektor, bare overfor staten, noe som ble akseptert.

NIF mente også at det skulle stilles klare krav til utdanningsmessig nivå/lengde i medlemsforeningene, på samme måte som til medlemsforeningenes minstestørrelse i den nye akademikersammenslutningen (AF ). Selv om NIFs krav ikke ble imøtekommet, valgte foreningen å bli med i den nye hovedorganisasjonen. Det skyldtes både fraværet av troverdige eller akseptable alternativer, og at NIF som AFs største medlemsforening var sikret styrerepresentasjon. NIFs kandidat tapte forøvrig kampen om nestformannsvervet i AF i 1974.

For stort fellesskap

NIF tapte kampen om at AF bare skulle organisere akademiske utdanninger. AFs vedtekter slo fast at organisasjonen «vesentlig omfatter yrkesutøvere med eksamen fra universitet eller høyskole eller som har en annen utdannelse som gir tilsvarende kvalifikasjoner». Det åpnet for en rekke foreninger der medlemmene midt på 1970-tallet knapt ble forstått som akademisk utdannede. Kort tid etter AFs etablering søkte NITO (Norges Ingeniør og Teknikerorganisasjon, etablert i 1936) om medlemskap i den nye hovedsammenslutningen. NITO hadde med knapt flertall ønsket å bli medlem av AF, ikke det nyetablerte YS. NITO ble tatt imot med åpne armer av AFs ledelse, ikke minst fordi NITO representerte 16 000 medlemmer, noe som ville gi ferske AF betydelig medlemstyngde. NITO endret også den interne maktbalansen i AF, der NIF da var største foreningen med mer enn 9 000 medlemmer. NIF synes likevel ikke å ha hatt avgjørende motforestillinger mot NITOs inntreden. Iallfall ble slike ikke kommunisert til AF.

Svekkede superakademikere

KLEPPE-PAKKENE: De kombinerte inntektsoppgjørene som fikk navn etter finansminister Per Kleppe (bildet) fra Arbeiderpartiet, var vanskelige å forene med en god lønnsutvikling for akademikeryrkene i staten (Foto: Stortingsarkivet/Scanpix).

Den nye maktbalansen i AF fikk et markant uttrykk ved formannsvalget i 1976. Da ble NITOs formann, Lars Harlem, valgt til AFs formann etter en kampvotering mot NIFs Per Helge Ulstad. Ulstad har blitt karakterisert som en representant for «superakademikerne» i AFs etableringsfase. Også i årene 1982-1987 var en representant fra NITO, Harald Skuggedal, formann i AF. Generalsekretær Knut Farner i Juristforbundet, en klar representant for akademikertradisjonen, slo senere fast at NITOs inntreden var «den helt avgjørende svekkelse av akademikernes stilling i AF».

AFs første år var preget av de kombinerte inntektsoppgjørene (Kleppe-pakkene), noe som bidro til at AF samarbeidet med Statstjenestemannkartellet, ikke YS, i lønnsoppgjørene i staten. Statstjenestemannkartellets lavtlønnsprofil var vanskelig å forene med en god lønnsutvikling for akademikeryrkene i staten.

NIF var svært misfornøyd med lønnsutjevningspolitikken, og tok i økende grad til orde for en desentralisert lønnsfastsettelse i det offentlige. Det var praksis i kommunene frem til KS (Norske Kommuners Sentralforbund) ble en arbeidsgiverforening på begynnelsen av 1980-årene.

Splittelse i AF

Forholdet til KS ble den første saken som førte til splittelse i AF. Lægeforeningen meldte seg fra 1982 ut av AF, fordi man fryktet at AF skulle overta forhandlingsansvaret for legene i kommunene. Lægeforeningen ønsket seg en løs hovedsammenslutning som tilfredsstilte minimumskravene til å få forhandlingsrett etter tjenestetvistloven. NIF synes da ikke å ha vurdert noen utmelding av AF. En mislykket NIF-streik i kommunene under lønnsoppgjøret i 1982 bidro snarere til at NIF støttet etableringen av Sammenslutningen av Akademikerforeninger i Kommunene (SAK), som fra 1984 fikk forhandlingsrett med KS. Dette var en slags hybridløsning på tvers av AFs forhandlingsorganisasjon overfor staten. Etableringen av SAK skapte store interne konflikter i AF. Organisasjonen var i ferd med å sprekke nesten på midten.  De tradisjonelle akademikerforeningene hadde konkrete planer om å etablere en ny hovedorganisasjon, Norges Akademikersamband, basert på prinsipper som lignet på Lægeforeningens minimumsmodell.  I tolvte time valgte imidlertid NIF å hoppe av, og fikk følge av flere. Det er ikke kjent hva som lå til grunn for NIFs snuoperasjon. En viktig forklaring var at den nye hovedorganisasjonen som var under planlegging, ikke ville få de nødvendige antall medlemmer i staten til å oppnå forhandlingsrett. En annen konsekvens av kompromissløsningen som SAK representerte, var at Lægeforeningen meldte seg inn i AF igjen: Det var vanskelig å stå utenfor en hovedorganisasjon uten forhandlingsrett over tid.

Ja til sykepleierne

I 1988 spilte NIF på ny en nøkkelrolle i utviklingen av AF: Skulle Sykepleierforbundet bli medlem av AF eller ei? Lægeforeningen støttet søknaden. Opptak av nye medlemsforeninger i AF krevde et kvalifisert flertall for å bli akseptert. Et tilstrekkelig mindretall, Juristforeningen, Siviløkonomforeningen og NIF, stod lenge fast på å avvise sykepleierne, som hadde en utdanningsbakgrunn som kunne sammenlignes med NITOs medlemmer. NIF snudde imidlertid i den avgjørende avstemningen.

INN I VARMEN: I 1988 ble Norsk Sykepleierforbund medlem av Akademikernes Fellesorganisasjon. NIF stemte for dette. Her er lederen i Sykepleierforbundet Anne Karin Brokhaug sammen med Harry Martin Svabø fra Legeforeningen, som på dette tidspunktet var leder av Akademikernes Fellesorganisasjon (Foto: Morten Hval / NTB).

Bakgrunnen for dette er usikker. En forklaring synes å være at NIF til gjengjeld fikk vedtektsfestet at AF ikke skulle forhandle på vegne av medlemsforeningene i privat sektor. Hvor viktig NIFs forhandlingskompetanse i privat sektor var, kom på ny klart frem i 1990 da NIF gjorde det klart at man ville melde seg ut av AF, dersom AF og NHO etablerte et lønnsforhandlingsinstitutt. NIFs utmelding av AF ville skje selv om NIF visste det ville skade interessene til foreningens medlemmer i staten. Hensynet til NIF som organisasjon og det klare flertallet av medlemmene i privat sektor måtte veie tyngst. NIFs linje seiret.

Bråk om LO-samarbeid

Et annet forhold som skapte betydelige gnisninger mellom NIF og AF, var sistnevntes samarbeidsavtale med LO i 1993. NIF reagerte skarpt på at samarbeidsavtalen var inngått uten at medlemsforeningene hadde vært konsultert. Samarbeidsavtalen kunne dessuten få lønnspolitiske konsekvenser, som ikke var i NIF-medlemmenes interesse.  Avtalen fikk også konsekvenser for NIFs president, Berit Kvæven, som hadde stemt for avtalen som styremedlem i AF. Hun ble ikke gjenvalgt på neste representantskapsmøte.

STERKE REAKSJONER: Samarbeidsavtalen mellom LO og AF i 1993 skapte sterke reaksjoner i NIF (Foto: Kjetil Ree).

Sommeren 1996 meldte Lægeforeningen seg ut av AF, til tross for at legene hadde fått et godt lønnsoppgjør på samme måte som sykepleierne. En hovedbegrunnelse for utmeldingen var at «akademikere med universitetsbakgrunn og de som har gått høyskole har for ulike interesser til at det er tjenlig» å være med i samme hovedsammenslutning. Lægeforeningens tidligere positive holdning til Sykepleierforbundets medlemskap var med andre ord forsvunnet. Lægeforeningens utmelding ble i første omgang et isolert tilfelle, fordi det ikke fantes noe organisatorisk alternativ.

 Akademikerne blir født

NY HOVEDORGANISASJON: Akademikerne ble etablert høsten 1997. NIFs president Einar E. Madsen ble første leder (Foto: Gunnar Lier, NTB).

Det alternativet, Akademikerne, ble stiftet høsten 1997 av NIF, Siviløkonomforeningen, Tannlegeforeningen, Juristforeningen og Lægeforeningen. De fikk senere følge av flere akademikerforeninger. Dermed gikk AF definitivt i oppløsning. Et sentralt forhold som gjorde etableringen av Akademikerne realistisk, var at de fem stiftelsesorganisasjonene hadde mer enn 10 000 medlemmer i statlig sektor. Dermed hadde de forhandlingsrett som en hovedsammenslutning etter tjenestetvistloven.

NIFs ferske president (1997-2001), Einar Madsen, spilte en nøkkelrolle i etableringen i Akademikerne. Han ble også Akademikernes første leder. Madsen hadde siden 1995 arbeidet for å etablere en ny hovedorganisasjon på grunnlag av et vedtak i NIF Stat. Madsen og NIF spilte en sentral rolle i å skape koalisjonen som gjorde etableringen av Akademikerne mulig, etter hvert i et tett samarbeid med Lægeforeningen. NIF mislikte at Lærerforbundet hadde fått for stor innflytelse over AFs lønnspolitikk, noe som innebar sentraliserte lønnsoppgjør. NIF ønsket desentraliserte eller lokale lønnsforhandlinger som også kunne ta individuelle hensyn. Madsen uttrykte Akademikernes ambisjon slik i etableringsfasen: Medlemsforeningene var enige om større lønnsforskjeller var nødvendig fordi «Norge er tjent med et differensiert lønnssystem som styrer kompetansen dit den trengs».

Forfatterne av AFs historie hevder at NIFs opptreden i AF bygde på en stabil og grunnleggende strategi: AFs lønnspolitikk i statlig sektor måtte ikke smitte over til de andre tariffområdene; kommunene, privat sektor og etter hvert de fristilte offentlige bedriftene. Jeg vil legge større vekt på at NIF holdt fast på AF frem til det kunne stables et realistisk alternativ på beina, Akademikerne, der NIFs desentraliserte eller lokale lønnspolitikk hadde bred støtte. Madsen og NIF spilte en helt sentral rolle i å skape dette alternativet.    

Litteratur

Bergh, Trond og Yngve Nilsen 2004: Et akademisk fellesskap Akademikernes Fellesorganisasjon 1975-2001, Bergen: VigmostadBjørke.

Farner, Knut 1991: Norges Juristforbund gjennom 25 år, Oslo: Norges juristforbund.

Nygaard, Pål 2012: Profesjonalisering mellom Bildung og Engeneering. En studie av de norske ingeniørenes profesjonshistorie 1930-1970, HiOA Avhandling 2012 nr.2, Oslos: Høyskolen i  Oslo og Akershus.

Seip, Åsmund Arup 1997: Rett til å forhandle. En studie i statstjenestemennenes forhandlingsrett i Norge og Sverige 1910-1965. Oslo: FAFO.

Wyller, Thomas Chr 1970: Landsforbund og lønnskamp : en studie av Embetsmennenes Landsforbund 1918-68, Oslo: Cappelen.

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.