«Sevi» Bulukin: NTH-ingeniøren som ble flyger og krigshelt

Wsewolod Walentinowitch Bulukin som var hans fulle navn, ble kalt «Sevi» av sine mange venner. Han blir født i Norge i 1913 av russiske foreldre, som emigrerte hit før revolusjonen.

Sevi vokser opp i hovedstaden, gjennomgår Hærens flyveskole i 1934 med opphold blant annet i Tyskland og begynner deretter på NTH. Seilflyvning er den unge studentens store lidenskap. I 1938 gjør han seg bemerket da han i to timer svever over Gråkallen i Trondheim i NTH Flyklubbs selvbyggede «Gronau Baby». Sevi vinner Aftenpostens ettertraktede seilflypremie på hele 500 kroner.

LUFT UNDER VINGENE: Seilflyging sto alltid sterkt på NTH. Bulukin var med i Norges Tekniske Høgskoles Flyklubb. Her er et av klubbens seilfly fra 1934. (Foto:www.digitaltmuseum.no)

Ingeniørforeningen i Toronto

Bulukin blir uteksaminert som maskiningeniør ved NTH i 1940. Etter den norske kapitulasjonen i Norge i juni 1940 reiser han fra Tromsø til England med skipet som evakuerer kongen, kronprinsen og den norske regjeringen.

Kong Haakon: -I Ingeniørforeningen har jeg lært så meget

Det sies at han haiker nordover med tyske tropper, som er imponert over den unge og sympatiske studentens tyskferdigheter.

Bulukin kommer seg om bord på "HMS Devonshire" rett før avgang, i likhet med et tyvetalls andre flyoffiserer fra Hærens flyvåpen. Senere samme år ankommer han som en av de første flybasen «Little Norway» i Toronto i Canada. Her får han opplæring i nye flytyper, og tjenestegjør som teknisk offiser.

LITTLE NORWAY: «Sevi» Bulukin var en av de første som ankom flybasen Little Norway i Canada, som ble opprettet av den norske eksilregjeringen. (Foto: Wikipedia).

Dette er Ingeniørforeningen i Toronto under krigen

I boka om NTH under krigen pekes det på at Bulukin sammen med andre ingeniører og studenter, de aller fleste fra NTH, raskt danner en egen avdeling av Ingeniørforeningen, kalt «N.I.F. Toronto avdeling».

Sjef på Island

Da "M/S Fjordheim" forlater Halifax i mai 1941 med demonterte fly i kasser og alt nødvendig utstyr om bord for opprettelse av den første norske flyavdeling på Island, er Bulukin ombord som teknisk offiser.

Island ligger strategisk til for sjøkrigen i Atlanterhavet, og skvadronens viktige oppgave er å eskortere konvoier og nedkjempe tyske ubåter, speiderfly og bombefly.

Det blir en krevende oppgave å etablere og drifte den norske  330-skvadronen i 1942, først i Reykjavik, senere også i Akureyri og Budareyri på Islands nord- og østkyst.

De nye Northrop-sjøflyene er på langt nær utprøvet, og de er ikke ideelle for tjenesten. Videre opererer man med utrente mannskaper, og befinner seg i et vilt og ugjestmildt land uten infrastruktur for flyvning.

Bulukin er først teknisk offiser, senere flyver og deretter sjef ved basen i Budareyri.

Dramatisk nødlanding

Like før skvadronen blir overført til Skottland i mai 1943, må Bulukin nødlande med sin Northrop på en breelv mellom Budareyri og Reykjavik, under et forrykende uvær. Flyet blir ødelagt, og Bulukin og kollegaen blir sittende i iskaldt vann opp til halsen etter landingen, men kunne svømme i land, og redder livet. Nødlandingen skyldes vansker med navigasjon i uventet snøvær. Mannskap og fly fra 330-skvadronen blir flyttet til Skottland i juni 1943, og Bulukin begynner da å arbeide som ingeniør hos flyfabrikken de Havilland.

NYRESTAURERT NORTHROP: Dette er flyet som Bulukin nødlandet med i en elv på Island i 1943. Flyet ble hentet opp av vannet i 1978, restaurert i California og befinner seg nå på Forsvarets flysamling på Gardermoen (Foto:Wikipedia).

Fangenes redningsmann

Så kommer Bulukins utrolige måneder, som sikrer ham en betydningsfull og unik plass i norsk krigshistorie.

På slutten av krigen blir han nemlig hentet som forbindelsesoffiser til SHAEF, hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa. Det finnes ikke veldig mange allierte offiserer som snakker flytende russisk. Sammen med sin norske offiserskollega Johan Koren Christie og hans team følger Bulukin de fremrykkende allierte styrkene, og sporer opp og bistår norske fanger. Han opptrår som representant både for den norske regjeringen i London og for Eisenhowers allierte hovedkvarter.

Dagen etter kapitulasjonen begynner han som leder for det norske repatrieringskontoret i Hamburg. Der arbeider han blant sammen med Den norske sjømannskirken, som har oversikt over en god del av de norske fangene. En amerikansk hjelpeorganisasjon stiller seg til disposisjon med en liten stab, flere kjøretøy og medisiner.

Bulukin leder så månedslange leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område, hvor man i utgangspunktet ikke har tillatelse til å arbeide. Han klarer å lokalisere mange norske fanger på ulike steder, og samler dem sammen for transport hjem til Norge.

Bulukin er en språkbegavelse. -Han hadde aldri vært i Russland, men fikk språket inn i barndommen av sine foreldre, og hans kontaktskapende evner, lederskap og engasjement, mot og handlekraft gjorde ham som skapt til denne krevende og farefulle oppgaven, heter det i minneordene om ham.

Bulukins kunnskaper i russisk, tysk, engelsk og fransk kommer til nytte ved krevende ekspedisjoner langt inne i den sovjetiske okkupasjonssonen. En vesentlig utfordring er å komme seg gjennom de utallige sovjetiske veisperringene. Det kunne ta mange timer å komme seg forbi en sovjetisk kontrollpost, der det kreves både kontrollsedler og ulike typer smøring.

Eksepsjonell innsats

Bulukin gjør en helt eksepsjonell innsats ved å føre rundt 1 100 mennesker i sikkerhet, og et stort antall menneskeliv blir utvilsomt reddet gjennom dette.

I de russisk-okkuperte sonene i Øst-Tyskland og Polen er forberedelser allerede i gang til deporteringer av fangene østover. Sovjetiske myndigheter har planlagt å sende hjem norske krigsfanger via Murmansk. Dette er basert på en avtale fra Jalta-konferansen mellom de allierte om at de norske offiserene som befinner seg i tysk krigsfangenskap, skal settes inn i kampene om frigjøring av Nord-Norge.

Til arbeidet med base i Hamburg samler Bulukin sammen 30 busser, ambulanser og lastebiler, blant annet fra allierte lagre med beslaglagt tysk materiell. Med seg har Bulukin også unge nordmenn, som er iført britiske uniformer med løytnants grad.

Bulukin setter kursen vestover med fangene, og finner et sted å krysse Elben. Han benytter også tyske krigsfanger som sjåfører og veivisere i et Tyskland hvor alle veiskilt er fjernet  under krigens siste fase, for å vanskeliggjøre alliert fremrykking.

Fra 12. mai begynner han å lete sørover, og kommer til leiren Luckenwalde der den norske generalen Otto Ruge og 250 andre norsk offiserer blir hentet ut i første transport.

– Det var ein dramatisk køyretur med mange stogg av ymse grunnar m.a. for sprengde bruer og tingingar ved russiske bomstasjonar. Men flykaptein Bulukin som kunne russisk svært godt, klarte tingingane på ein sers god måte, så me kom snart fram likevel, skriver krigsfangen Lars Dommersnes i sin beretning fra hjemturen, som blir publisert i 1987.

Møte med marskalk Zjukov

Arbeidet med å oppspore norske fanger fortsetter østover til Warszawa. Ved Stralsund blir en del av Bulukins team arrestert, mistenkt for å være britiske spioner. De blir plassert i de sovjetiske sikkerhetsstyrkenes hovedkvarter i Berlin.

Bulukin oppsøker da den sovjetiske øverstkommanderende marskalk Zjukov personlig, under påskudd av å levere en viktig melding direkte fra øverstkommanderende Dwight D.  Eisenhower. Marskalken blir rasende da nordmannen fremfører sitt egentlige budskap, men det lykkes for Bulukin å få folkene sine ut av den sovjetiske arresten.

Han får også frigitt mange norske fanger i ukene som kommer ved å benytte svært uortodokse virkemidler i sitt møte med sovjetiske offiserer, hvor «modifisering av kontrollsedler» og rikelig utskjenking av brandy og vodka inngår i gjennomføringen.

Etter krigen

For sin innsats med å frigi norske fanger, blir Sevi Bulukin i 1948 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavsordenen.

Han fortsetter i Luftforsvaret fram til 1958, blant annet som sjef for Luftforsvarets tekniske etat, og fra 1952 som oberstløytnant og sjef for flyteknisk avdeling. Fra 1953 til 1954 er han sjef for Horten Flyfabrikk. Senere begynner han i Norsk Flyindustri AS, deretter er han overingeniør ved Horten verft.

Fra 1960 til 1965 er Bulukin formann i Norsk Aero Klubb. Fra 1980 til 1983 er han medlem i Vestfold fylkesting, som representant for Fremskrittspartiet.

Bulukin går bort i 1994 i Åsgårdstrand, 80 år gammel.

Kilder:

• Holdningskamp og motstandsvilje – NTH under krigen 1940-45, Tapir Forlag 1995
• Nekrolog over Bulukin på UiOs nettsider
• Wikipedia
• Knut L. Spenning: «I tysk krigsfangenskap – norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942-45», Gyldendal 1950
• «Norge i krig», Aschehoug 1987
• «Krigsfangenskap» av Lars Dommersnes, Vikebygd sogeblad, 1987
• «Krigsfangene fra fjellheimen», Arne Dag Østigaard, Arbeidets Rett, 2006.
• Samtale med sønnen Jan Bulukin.

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.