HURRA, HURRA, HURRA: N.I.F. Syd-Afrika avdeling blir etablert på selveste 17. mai 1937, under en storslagen fest på Carlton Hotel i Johannesburg (Foto: Tekna).
De norske ingeniørers leder og utrettelige forkjemper i Syd-Afrika, ingeniør Ola Grinaker, har fått virkeliggjort en plan han har arbeidet med i flere år, nemlig opprettelsen av en egen N. I. F.-avdeling i Syd-Afrika, heter det i Teknisk Ukeblads høystemte referat fra stiftelsesmøtet. 15 norske ingeniører er til stede, og ledsagerne er også med på kveldens 17. maifest.
Allerede på foreningens representantskapsmøte i Trondheim i 1933 får Hovedstyret enstemmig fullmakt til å godkjenne opprettelsen av avdelingen, så snart det rent praktisk kunne ordnes.
–Syd-Afrika avdeling er den første utenlandske avdeling i N. I. F. Den er et vitnesbyrd om den gode posisjon norske ingeniører i Syd-Afrika har skaffet seg, og om det gode kameratskap som består blant de norske ingeniører der nede, heter det videre.
Hjerneflukt og kompetanseoverføring: Ingeniører som kommer og ingeniører som går
Men hvem er disse ingeniørene på stiftelsesmøtet, og hva arbeider de med? Et par av dem har i hvert fall satt skikkelige spor etter seg. La oss først se på den norske utvandringen til Sør-Afrika.
Hovedperioden for norsk utvandring til Sør-Afrika er fra omkring 1882 til 1914. Lars Aase dokumenterer i sin masteroppgave fra 2010 at det var 1460 nordmenn som emigrerte til Sør-Afrika i perioden 1886 til 1914.
Allerede i 1882 blir et gjennomført en norsk kolonisering i Natal. 229 personer fordelt på 34 familier reiser ut fra Ålesund, og bosetter seg ved munningen av elva Umzimkulu. Stedet hvor de slår seg ned seg, får navnet Marburg-settlementet. I dag heter småbyen Port Shepstone, og ligger i KwaZulu-Natal-provinsen.
Den andre boerkrigen bryter ut omkring 1898, og varer til 1902. I denne perioden deltar flere nordmenn i kamphandlinger. Nordmennene i Marburg-settlementet setter opp en avdeling som støtter de britiske styrkene, mens det i Transvaal blir satt opp et skandinavisk korps som deltar på boernes side. Det er også noen nordmenn i den britiske Kapp-kolonien som går i krigen på britisk side. Hjemme i Norge er det mest sympati for boerne.
Mens Marburg-settlementet er en norsk koloni, er det i Durban man finner den største norske bosetningen. Flere blir involvert i hvalfangst, og tjener gode penger på det. Mange norske ingeniører bosetter seg i byen. Nordmennene setter et visst preg på samfunnet, og Sjømannskirken etablerer seg i byen i 1892. Det norske miljøet i Durban har også et eget norsk blad, «Fram».
Det er nettopp i dette bladet at vi finner det første spor av de norske ingeniørene, i 1929. Her lager de sin første forening av norske ingeniører, med Ola Grinaker som formann. -Til sekretær og kasserer fant man ut, at L. Røssaak egnet seg storartet, da han bor i Johannesburg, som ligger meget langt fra sjøen og som følge derav har vanskelig for å rømme ut av landet med kassen, heter det muntert i referatet, som også er gjengitt i Teknisk Ukeblad i november 1929.
Den første formannen i N.I.F. Syd-Afrika avdeling blir nettopp den unge norske ingeniøren og østerdølen Ole Grinaker, som har kommet til landet i 1911. Tidlig på 1930-tallet etablerer han entreprenørfirmaet «O. Grinaker (Pty) Ltd» i Transvaal.
Selskapet eksisterer fortsatt. Grinaker-LTA er i dag et engineering- og byggefirma som står bak noen av regionens mest kjente og prisvinnende konstruksjoner. Firmaet er også etablert i Botswana og Namibia, og har tidligere også vært engasjert blant annet i elektronikkindustri og gruvedrift. Firmaet drev også i en periode virksomhet i Rhodesia, nåværende Zimbabwe.
HR Manager Philippa Rosslee i Grinaker-LTA i Johannesburg bekrefter firmaets historiske tilknytning til nordmannen Ole Grinaker. Hun opplyser at firmaet ikke lenger har norske ansatte.
I et møtereferat i Teknisk Ukeblad fra 1938 beskrives det hvordan den første formannen «som tegn på sin høie verdighet» blir iført av viseformannen «en for anledningen konstruert regalia, bestående av en ring slik som innfødte høvdinger bærer på hodet, beklædt med blått fløiel, et blått fløielsbånd over brystet med avdelingens initialer, N.I.F.S.A. brodert i sølv» (N.I.F. Syd-Afrika).
Påfestningen av vedkommende bånd nødvendiggjorde at formannen måtte ta av seg jakken, hvilket stadfestet en fremtidig tradisjon i avdelingen; møtene skal dirigeres i skjorteermene. Videre ble formannen utstyrt med en formannsklubbe i form av en «knobkerrie», et kjent innfødt våpen, og en tilhørende taktstokk, begge med innlagt metallarbeid. -Viseformann Røssaak bevilget oss en ekstra whisky for anledningen, heter det i referatet, og formannen takket rørt.
På avdelingens stiftelsesmøte er følgende medlemmer til stede: R. Jensen, A. Aslaksen, Trygve og Torstein Strømsøe, 0. Grinaker, H. Løvold, S. Kongelbeck, Bovim, L. Røssaak, R. Grøndahl, A. Lehmann, L. Hagen, E. Bertrand, H. Sundet og Bjørnhaug.
En av de nordmennene som også setter spor etter seg i Sør-Afrika i tillegg til formannen, er ingeniøren Trygve Strømsøe. For snart hundre år siden foreslår han for myndighetene i Cape Town at tidligere planer om å lage en slags fløybane med jernbanespor opp til toppen av Table Mountain, bør skrinlegges. I stedet presenterer han sine visjonære planer om en kabelbane.
Planen slår godt an og prosjektet blir ferdigstilt på to år, til den bokstavelig talt svimlende sum av 60 000 britiske pund.
Den 4. oktober 1929 stiger den første gondolen til værs. Byggingen av kabelbanen med bunn- og toppstasjonen med kafeen på toppen blir raskt beskrevet som «en fenomenal ingeniørbragd».
Den første gondolen er laget av tre med metalltak, og kan frakte 19 personer og konduktøren de 704 høydemetrene opp til toppen på ti minutter. I dag tar turen fem minutter med den nye, roterende gondolen. Nærmere 30 millioner passasjerer har blitt fraktet opp siden den spede starten i 1929.
Trygve Strømsøe holder senere foredrag om byggingen av kabelbanen på et medlemsmøte i N.I.F. Syd-Afrika avdeling. Andre temaer som lokalavdelingen tar opp, er lokal gruvedrift og brobygging. Flesteparten av medlemmene er på dette tidspunkt bosatt i Johannesburg. Strømsøe blir senere styremedlem i lokalavdelingen.
I samtidige utgaver av Teknisk Ukeblad er det ytterligere tre ingeniører som trekkes frem:
– Nestor blandt norske ingeniører er vel arkitekt M. B. Torstenson i Kapstaden; han har lagt særlig elsk på kirker og har tatt flere førstepremier ved konkurranseutkast. Torstenson har nu lagt arkitekturen på hylden, og er overlærer i matematikk og fysikk ved et gymnasium i Kapstaden. Han har utgitt flere lærebøker i fysikk. En annen høilig respektert ingeniør er Ragnvald Jensen, chef for de syd-afrikanske statsbaners brokontor; når man vet, at ca. 46 000 større og mindre broer samt all nybygning sorterer under Jensen, forstår man, at han innehar en ansvarsfull og betrodd stilling. Nok en aktet ingeniør i statens tjeneste er Adolf Aslaksen, han er spesialist i dambygning og har vært overingeniør ved en rekke store dam- og irrigasjonsanlegg.
Men møtene i N.I.F. Syd-Afrika avdeling er ikke bare preget av pølser, whisky og norsk øl og akevitt. Et tema som åpenbart opptar medlemmene i betydelig grad, er vanskelighetene med å få anerkjennelse og særlig bli tatt opp i andre ingeniørforeninger, særlig innenfor Det britiske samveldet. Her vedtar avdelingen å søke hjelp hos Den Norske Ingeniørforening i Oslo, «for å se om noe kunne gjøres».
Så bryter Den andre verdenskrig løs, og det blir stille om N.I.F. Syd-Afrika avdeling. Formannen Ole Grinaker går bort i 1949.
Teknas historie
Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.
