KAMPEN FOR TILVÆRELSEN: Christian Kroghs maleri fra 1889 viser utdeling av brød til de fattige, fra en bakerforretning på hjørnet av Skippergaten og Karl Johan i Kristiania (Foto: Nasjonalmuseet).
Kanskje du også har vært innom Oskar Braatens skildringer av fattigdommen i samme by, eller beretningene til Amalie Skram, Johan Falkberget eller Arne Garborg? For den mest berømte litteraturen fra tiden rundt 1900 gir inntrykk av en bunnløs fattigdom og tarvelige liv.
Derfor er det lett å tenke at Norge må ha vært et fattig land – særlig hvis vi sammenligner livsskildringene i litteraturen den gang med de livene som leves i Norge nå.
Mange tenker jo at Norge lenge var et fattig land – egentlig helt til vi fant olje.
Jens Stoltenberg sa dette i sin nyttårstale i 2011: «I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til.» Det skapte en storm av reaksjoner, fordi flere påstod at den daværende statsministeren tok feil i at Norge var et fattig land i 1911. Så hva er riktig: Var Norge et fattig land på begynnelsen av 1900-tallet, eller ikke?
Men det er jo ikke den beste måten å sammenligne på. For både Norge og nærmest alle land i verden har opplevd en enorm økonomisk vekst og økt materiell levestandard siden 1900. Så selv om vi som land er rikere nå, bør vi operere med en annen målestokk for å svare på spørsmålet om Norge var et fattig land rundt år 1900.
En mer rimelig sammenligning er å se på hvordan det stod til økonomisk i Norge målt mot andre land på samme tid. Økonomihistorikere har over lang tid jobbet med å få mest mulig troverdige tall på økonomiske faktorer tilbake i tid. Det å samle inn statistikk over ulike indikatorer er nemlig ikke blitt gjort like grundig, og heller ikke etter samme metode til all tid. Men ut fra et møysommelig arbeide, har økonomihistorikere generelt sett blitt enige om noen tallserier som med sannsynlighet gir et godt bilde over den økonomiske utviklingen gjennom historien.
Disse tallseriene tar utgangspunkt i bruttonasjonalproduktet per innbygger i hvert land, som er målet på økonomisk vekst som brukes. I figuren under har jeg plukket ut en del land som det er interessant å sammenligne Norges økonomiske utvikling med, og i tillegg lagt inn gjennomsnittet for verden, Vest- og Øst-Europa. Figuren viser tydelig at Norge langt fra var en av verdens rikeste land, slik situasjonen er i dag.
De to klart rikeste landene den gang, USA og Storbritannia, hadde nesten tredobbelt og dobbelt så mye bruttonasjonalprodukt per person som Norge rundt 1900. Samtidig plasserer Norge seg fint inn i rekka av vest-europeiske land, riktignok et stykke under gjennomsnittet, som var langt rikere enn resten av verden. Norge var en god del fattigere enn Danmark, men omtrent som Sverige, Tyskland og Frankrike, og langt rikere enn Spania, Japan, Indonesia og Sør-Korea. Det hadde du kanskje ikke trodd?
IKKE ILLE: Rundt år 1900 plasserer Norge seg fint inn i rekka av vest-europeiske land som var langt rikere enn resten av verden.
Hvorfor var Norge et såpass rikt land målt mot andre land i verden rundt 1900? Ser vi på den økonomiske utviklingen, så vokste den norske økonomien mye i siste halvdel av 1800-tallet. Før 1700 var det kun Nederland, landet som hadde kontroll på mye av handelen med andre kontinenter, som hadde et relativt sett høyt bruttonasjonalprodukt. Men denne historiske økonomiske statistikken viser at det knapt foregikk noe økonomisk vekst å snakke om før 1800.
Det som så skjedde, er den industrielle revolusjonen. Den startet i Storbritannia, og spredte seg så videre til land i Vest-Europa og USA. Det å starte opp mekanisert produksjon i fabrikker med kraft fra noe annet enn animalsk kraft eller biomasse, effektiviserte produksjonen i et tempo verden aldri har sett. Siden Norge var del av de landene som først fulgte i fotsporene til Storbritannia, ble Norge også blant de rikeste landene i verden.
Fra den spede begynnelsen med brennerier, tekstilfabrikker og mekaniske verksteder midt på 1800-tallet, så startet bedrifter opp stadig mer avansert industriproduksjon i Norge mot slutten av 1800-tallet. Godt hjulpet fram av at elektrisitet ble en kjent teknologi på 1870-tallet, vokste treforedling, metallproduksjon og selvfølgelig også gjennombruddet til Norsk Hydro med verdens første kunstgjødselproduksjon fram som viktige næringer, i tillegg til fisk, skipsfart og tømmer.
Den raske økonomiske veksten Norge opplevde på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet handlet ikke bare om forekomst av nyttige og ettertraktede råvarer og ressurser. Den handlet også om ingeniører og naturvitere som gjennom forskning og entreprenørskap utviklet kompetanse og teknologi, som skapte konkurransedyktige bedrifter i det som på dette tidspunktet var en globalisert økonomi med mye handel på tvers av landegrenser.
I de nye og i norsk målestokk store bedriftene som vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet, var det oftest ingeniører i de ledende stillingene. Så her skjedde en stor endring i sammensetningen av eliten i Norge. Tidligere hadde eliten bestått av rike familier som i generasjoner hadde arvet gunstige jordeiendommer eller annen innbringende virksomhet, og i tillegg embetsmenn som jurister, prester og leger.
På begynnelsen av 1900-tallet var det mulig å få en opphøyet posisjon i samfunnet og økt status ved å gå gjennom en ingeniørutdannelse, for så gjennom arbeidserfaring ende opp i ledende stillinger i store bedrifter og offentlige etater. Det gjorde noe med selvbildet og identiteten til ingeniører at de rent bokstavelig talt bygde landet – det moderne industri-Norge.
Så hvis det er slik at Norge målt mot andre land rundt 1900 var et av verdens rikeste land, hvorfor har mange tenkt at Norge var et fattig land, og hvorfor er kulturuttrykkene fra denne perioden full av fattigdom? Her begynner vi å ane noen av problemene med bruttonasjonalprodukt som mål på rikdom og fattigdom. For det denne statistikken som jeg har vist til måler, er hvor mye som produseres og selges i landets økonomi, og så deles det på antall personer. Målet sier noe om den totale verdiskapningen i økonomien, delt på antall mennesker som er i den. Derfor måler ikke denne statistikken hvordan den verdiskapningen som foregår fordeles mellom menneskene i landet.
Norge anno 1900 var nyrikt, men den økonomiske veksten og rikdommen som ble skapt fra midten av 1800-tallet, ble langt fra delt og spredd ut blant befolkningen. Istedenfor skapte velstandsveksten en stor avstand mellom fattig og rik.
Nyere statistisk forskning viser tegn til at Norge langt ifra var et land preget av lite forskjeller. Når det snakkes om Norge i dag, så både skrytes og gremmes det over at Norge er et egalitært land, et land med en sammenpresset lønnsstruktur og små forskjeller mellom folk.
Denne siden ved Norge er altså av ganske så fersk dato, og det er egentlig først etter andre verdenskrig at ting skjedde i Norge som skapte mindre forskjeller mellom fattig og rik enn det var tidligere. Litteraturen fra tiden rundt 1900-tallet var altså inne på noe med å skildre fattigdommen, og kanskje nettopp den store avstanden mellom fattig og rik var en motivasjon for å skildre denne fattigdommen.
I sin tale på nyttårsaften i 2011 gjorde statsminister Jens Stoltenberg et poeng ut av at folk ønsket å flytte fra Norge hundre år tidligere, mens nå var Norge blitt et land mange ønsket å flytte til. Det var jo ikke direkte feil, men inntrykket han ga om et fattig land var ikke riktig.
Målt etter folketallet var Norge ett av de landene flest flyttet fra i perioden fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. Emigrasjonen skjedde altså i en periode med sterk økonomisk vekst, og i en periode hvor Norge ble et av verdens rikeste land når vi sammenligner hele verden under ett.
Forklaringen her ligger i at veldig mange mennesker levde i fattigdom, selv om landet de levde i, opplevde den sterke økonomiske veksten. Også var det mange som ble lokket av den amerikanske drømmen – mens det i Norge i denne perioden virket som små sjanser for å skape et bedre liv for seg og sine barn, så ryktes det at sjansen for å få til en klassereise var stor i USA.
Selv om det kunne være et tøft liv for mange i Norge rundt år 1900, så var det ikke bare elendighet. Norge var faktisk gjennom nesten hele 1800-tallet det landet i verden med høyest forventet levealder.
Forskere mener forklaringen på at nordmenn levde lenger enn andre, er at de fleste i Norge lærte å lese og skrive. I 1900 kunne i praksis alle i Norge lese og skrive, og foruten om våre naboer i Sverige og Danmark var ikke det vanlig. For eksempel i Spania og Italia lå andelen av befolkningen som kunne lese og skrive på denne tiden, på under 50 prosent.
Det å kunne lese og skrive var ikke bare viktig for å kunne ta til seg informasjon og leve lenger, men sannsynligvis bidro slike ferdigheter til en bedre økonomi. For det å ha noen dyktige ingeniører til å lage teknologi og styre produksjonsprosesser, er ikke nødvendigvis nok for å skape produktive og konkurransedyktige bedrifter. Mye tyder på at det å ha god kompetanse på alle nivåer i en bedrift, er en nøkkel til god drift.
En siste ting kvantitativ økonomihistorisk forskning har vist om det norske samfunnet rundt år 1900, er at arbeiderne hadde fått langt høyere lønn enn de hadde hatt noen tiår før. Til tross for en del usikkerhet omkring tallmaterialet, snakkes det om en økt kjøpekraft på om lag 50 prosent fra 1870 til 1900. Her snakkes det også om en særnorsk utvikling, fordi anslagene tilsier at norske arbeidere – både menn og kvinner – tok inn på sine amerikanske kolleger.
Mens en norsk gjennomsnittlig arbeider i 1870 skal ha hatt en fjerdedel av kjøpekraften til en amerikansk gjennomsnittlig arbeider, så skal dette ha endret seg til at norske arbeidere hadde halvparten av kjøpekraften til amerikanske arbeidere i 1900.
Så Norge var målt mot andre land ett av verdens rikeste land rundt år 1900.
Dermed stemmer ikke myten om det fattige Norge. Samtidig var det mye fattigdom og ulikhet i Norge i denne perioden, så denne myten er ikke skapt helt fra ingenting. Når myten om et fattig land har fått vokse og befeste seg i vårt samfunn, så har det også en bakgrunn i at en rekke grupper har interesse av at vi snakker om at Norge tidligere var et fattig land.
Arbeiderbevegelsen ønsker å fortelle sin historie om hvordan de har gjort Norge til et godt land å bo i. Oljeindustrien har interesse av å framstille Norge som et fattig land før den kom i gang, og høyresiden i politikken har interesse av å vise til hvor dårlig det gikk med landets økonomi da det var statlig styring. I alle de tre eksemplene her er det noen gode poenger, men bruken av myten om det fattige Norge overselger det poenget på en unødvendig måte. Derfor er det viktig å pirke i denne myten, slik at den ikke får stå uimotsagt.
Denne artikkelen har hentet mye informasjon og mange poenger fra en bok som en rekke av Norges ledende historikere har bidratt til under ledelse av Jan Eivind Myhre. Boka heter Myten om det fattige Norge. En misforståelse og dens historie.
Teknas historie
Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.
