Kjemper for renere vann: – Jeg blir så engasjert

Her ligger det mikrober i plasten som spiser forurensingen.

Tekna-medlem Harsha Ratnaweera peker på glassylinderen hvor brunlig vann og hvite plastbrikker beveger seg med boblene. Brikkene minner om hule Lego-klosser, men en grønnlig organisk film har begynt å danne seg på dem.

Professor Ratnaweera leder flere internasjale forskningsprosjekter rundt vannforurensning i verden - her ved en av vanntankene som brukes på NMBU.

Lokalet lukter fjøs. Kanskje ikke så overraskende – vi er på NMBU – men det er ikke en ku i sikte. I stedet er Harsha omgitt av metalltanker koblet til studentboligenes avløpssystem, et permanent strømmeabonnement på svart kloakk og grått oppvaskvann som kan forskes på.

Han smiler til kollega Melesse Mogens som tapper et glass fra tanken for å vise hvor mye klarere gråvannet er blitt.

– Men det er ikke sånn at du tør å drikke det ennå?

Et av glassene Harsha bruker til å analysere vannprøver. Det hører hjemme i en analysemaskin med en pris på rundt 300.000 kroner – langt fra den dyreste i Harshas arsenal.r

Disse hvite plastbrikkene samler organisk avfall og brukes i rensing av avløpsvann.

Skittent vann

Som 18-åring forlot Harsha Sri Lanka via et sovjetisk stipend for å studere kjemiteknikk i Kyiv. En doktorgrad i renseteknologi ved NTNU og 20 år ved NIVA fulgte, før han i 2012 fant veien til NMBU. Med støtte fra førsteamanuensis Zakhar Maletskyi leder han også nettverket Water Harmony, som han selv startet og som nå teller over 100 universiteter fra 54 land.

I dag er han professor i vann- og avløpsteknologi, styremedlem i de to største vannorganisasjonene i verden og leder for flere internasjonale forskningsprosjekter rundt overvåkning og fjerning av forurensning i vann og avløp. Problemene han søker løsninger på berører både miljø og helse.

– Jeg har sett land hvor folk er utrolig glade for å ha tilgang til vann som er så skittent at vi ikke engang ville vasket bilen med det.

– Jeg blir så engasjert, og så ender jeg opp med å sove kortere og få mindre tid til familien. Jeg har forsøkt å rydde opp i det i 35 år, men nå har jeg gitt opp.

Utfordringene rike Norge står overfor kan være illustrerende. Etterslepet for utbedring av vannforsyning og avløp er på hundrevis av milliarder. Klimakrisa bringer utfordringer med overvann og kloakk som renner over. Nye og vanskelig nedbrytbare kjemikalier fra medisiner og hudkremer finner veien ned i kloakken og ut i naturen.

– Og dette er situasjonen i et land som har nok penger til å investere.

– De første årene av karrieren min angret jeg på at jeg ikke ble lege. Du redder liv og får resultatet med en gang. Den følelsen har jeg ikke lenger, vi vanningeniører gjør en like viktig jobb.

Neste generasjons ledere

Det er nok å gjøre, altså. For Harsha er døgnets 24 timer en av livets store utfordringer.

– Jeg blir så engasjert, og så ender jeg opp med å sove kortere og få mindre tid til familien. Jeg har forsøkt å rydde opp i det i 35 år, men nå har jeg gitt opp.

Nyskapende forskning kan skape overskrifter, men i dag ligger den mindre synlige delen av arbeidsdagen hjertet nærmere:

Undervisning.

NMBU har rundt 20 prosent internasjonale studenter, og Harsha ser spesielt de fra Asia og Afrika som en viktig nøkkel til bærekraft.

– Dette er veldig hierarkiske samfunn. Det å overbevise politisk ledelse om å investere i vann, særlig i avløpssektoren, er en stor jobb. Da må vi forberede de yngre ingeniørene som kommer til å klatre den stigen.

– Det er en annen måte å skalere på enn med nye teknologiprosjekter?

– Ja, ikke sant? Det er en langsiktig, systematisk satsning.

Harscha Ratnaweera ser på undervisning som en langsiktig, systematisk satsning. Mange, og kanskje særlig de internasjonale studentene, er en viktig nøkkel til bærekraft.

– Angret

I et annet laboratorium (uten fjøslukt) bobler nok en glassylinder. Kinesiske Fanjing Meng har nettopp startet et eksperiment for å undersøke om ozon kan brukes til å rense vann.

I 2018 var doktorgradsstudenten en av de mellom 60 og 90 studentene fra verden over som hvert år besøker Harshas sommerskole, en slags bootcamp for kommende vanningeniører. Nå er hun tilbake for å lære mer.

– Det var mange som ville hit for å jobbe med Harsha, så jeg var heldig som kom inn, sier hun.

– Han er en fantastisk person. Og han jobber hardt.

Når Harsha reiser rundt i verden møter han stadig vekk tidligere studenter som er blitt ledere, som husker hva han lærte dem og setter det ut i livet.

– De første årene av karrieren min angret jeg på at jeg ikke ble lege. Du redder liv og får resultatet med en gang. Den følelsen har jeg ikke lenger, vi vanningeniører gjør en like viktig jobb.

– Kommer vi til å nå bærekraftsmålet om tilgang til rent vann og gode sanitærforhold innen 2030?

– Ikke innen 2030, men kanskje innen 2050? Samtidig er det forstyrrende faktorer, som krigen i Ukraina. Den er en enorm kostnad for hele det globale samfunnet. Hvor skal de pengene tas fra?

Likevel, Harsha er optimist.

– Flere engasjerer seg, og vi får flere kloke mennesker i beslutningssystemet. Vi er på riktig vei.