Jobber i Kyiv: – Jeg håper krigen ender i slutten av 2023

Bombealarmen går ofte, og Iryna Dragulina er stadig truet av russiske missiler på grunn av hvor hun bor.

Over 7000 sivile personer har mistet livet det siste året.

– Krigen startet på en torsdag, og alle tok til å jobbe igjen på mandagen.

Russland og deres leder Vladimir Putin angrep Ukraina for 1 år siden, og krigen har fortsatt med uforminsket styrke, selv etter vestens fordømmelse, bidrag med våpen og økonomiske sanksjoner. Selv om det er kritiske tilstander prøver hun å jobbe og leve et vanlig liv.

Hun har Master i «Computer Science», som hun tok i barndomsbyen Mykolajiv i sør-Ukraina, og nå jobber hun som program-manager i et software-utviklingsselskap som tilbyr tjenester for iCasino. Hovedkvarteret for selskapet ligger i Sør-Afrika, men de samarbeider også med et ukrainsk selskap, derfor kan hun jobbe i Kyiv.

Iryna bor sammen med mannen sin, og sin lille datter som blir to år i mars. Både hun og mannen jobber som utviklere. 

DAG 3 AV KRIGEN: Her er familien hos en fremmed familie, som ga dem sted å sove, samt mat og drikke utover natten. Denne dagen dro de ut av Kyiv.

– Vi gjør mange av de samme tingene som vi gjorde før krigen startet. Mannen min og jeg jobber hjemmefra nå, men vi leverer som vanlig i barnehagen, går på treningssenter, og er sammen med familie og naboer, sier hun.

– Om du besøker Kyiv i dag så tror jeg ikke du vil merke så stor forskjell. Butikker er åpne og vi har tilgang på det vi trenger av mat og andre produkter. Men det er flyalarmer og det går militære i gatene. Jernhindringene som ble satt ut i gatene for å hindre russiske tanks har blitt fjernet. Frontlinjen er jo nå langt vekk fra oss, østover.

Det var problemer med å frakte inn ulike produkter i starten av krigen, men i løpet av en måned klarte byen å få gode systemer for import og eksport.

– Har du alltid hatt lyst til å bli utvikler?

– Nei, jeg ønsket å jobbe med mennesker. Jeg hadde lyst til å bli journalist, men så endte jeg opp med dette, noe jeg er glad for. Jeg trives veldig godt i jobben, sier hun.

Ansatte to nye rett etter at krigen startet

Hun har nå sjefsansvar for et team på 10 personer, og det har vært mye å passe på det siste året.

– Krigen startet på en torsdag, og alle begynte å jobbe igjen på mandagen. De fleste forlot Kyiv og jobbet fra et annet sted i begynnelsen.

Produktiviteten til teamet økte faktisk i starten av konflikten.

– Det var det eneste i livet vi kunne kontrollere der og da. Ledelsen i Sør-Afrika ble sjokkert over hvor bra vi jobbet - at produktiviteten ikke ble dårligere.

– Arbeidet ble et slags fristed for oss, mens vi var makteløse på andre områder i hverdagen kunne vi legge alle kreftene våre inn her, sier hun.

Rett etter at Russland angrep ansatte de faktisk nye folk.

– Vi fikk inn to nye som startet for oss 2. mars i fjor. Han ene bodde i Kharkiv, som var ekstra truet, så vi måtte jobbe med å finne et nytt sted til han raskt. Det var en fantastisk erfaring, vi fikk dem med i teamet og i gang med arbeidet så fort.

Selv om teamet arbeider godt, er det mange på jobben som er mentalt slitne. De prøver derfor i disse dager å finne på tiltak som kan hjelpe, for eksempel ferier til andre land, tilbud på psykologisk hjelp og slike ting.

TILBAKE I KYIV: Her har teamet hennes endelig kommet tilbake til hovedstaden, dette er sent på våren 2022.

– Vi har fortsatt missil-angrep mot byen

I starten av krigen var hovedstaden Kyiv sterkt truet, mens det i dag kjempes lengre østover. Iryna forteller at det likevel er stressende forhold å jobbe under.

– Vi har fortsatt missil-angrep mot byen. Det er ikke trygt her, men vi har fly-alarmer som advarer oss. Familen er veldig vant til rutinene nå, når alarmen kommer, logger vi av PC-en og går ned i bomberommet.

– Vi bor nærme et elektrisitetskraftverk. Det er omtrent to kilometer fra huset vårt, og det har vært et mål for russerne. De har angrepet det tidligere med missiler, derfor velger vi alltid å gå ned i bomberommet. 

Der møter de venner og naboer, og her finner barna andre barn å leke med.

– Selv om det er fem meter under bakken har vi internett der. Det ligger i kjelleren på bygningen vår, så om jeg vil, kan jeg fortsette å jobbe der, mens vi venter på at alarmen skal gi seg.

Hun forteller at andre i Kyiv tar alarmene mer med ro. Det er flere som går på tur med hunden sin og lar barna leke ute mens sirenene vibrerer rundt i byen. De har blitt så vant til å høre den. 

– Jeg er redd for at missilene en dag går gjennom forsvaret vårt og treffer. Men jeg har ikke panikk-anfall, sier hun.

– Kanskje Putin sklir på et bananskall og dør?

Foreldrene hennes bodde lenge i barndomsbyen Mykolajiv, frontlinjen var nærme og de angrep byen hver dag.

– Men nå kommer mange folk tilbake til byen igjen, siden frontlinjen er lengre vekk.

Hun kjenner ingen russere, men hun har familiemedlemmer på Krim-halvøya, som har fortsatt å leve der, selv etter at stedet ble okkupert tilbake i 2014.

– De første meldingene de sendte moren min var «Ikke bekymre dere, vi vil snart være ett land». I starten av krigen var de helt sikre på at ingen sivile folk led på grunn av angrepene, så endret de mening til at den ukrainske regjeringen bombet egne folk. Akkurat nå er de bare redde. De spør oss om vi har det bra.

– Jeg er helt sikker på at krigen vil ende.

– Når man ikke lever nær situasjonen forstår man ikke hvordan det er å bli bombet hver dag. Det er utrolig å lese russiske medier, hvor de snakker om at de redder folk, mens de egentlig kidnapper barn fra de ulike sykehusene.

– Når tror du krigen tar slutt?

– Jeg pleier å vitse med at noen kanskje mister et banaskall nær Kreml - at Putin sklir på dette, og at det vil være døden for han.

– Jeg er helt sikker på at krigen vil ende. Jeg håper det skjer snart, for mange i landet lider nå: De som kjemper i militæret, barn og eldre mennesker spesielt.

Hun kjenner flere som har mistet livet siden krigen startet.

– Jeg vet ikke hvordan det vil ende, men jeg håper det skjer i slutten av 2023. Jeg prøver å evaluere situasjonen med et friskt minne, noe som ikke er tilfellet på den andre siden av grensa.

– Nå sloss de om en by som heter Bakhmut i Donetsk-regionen. De har sloss om den byen i fire måneder nå, det er så dumt. Vi får beskjed om at mellom 700-1000 russiske soldater dør daglig.

– Noe må endre seg. Nå er det slik at vi sender inn flere militære, de sender inn mer militære, vi bruker flere våpen, de bruker flere våpen, sier hun.

– Hvorfor har vi organisasjoner som NATO?

Hun mener vi burde lære av pandemien verden akkurat gikk gjennom.

– Covid viser at hvis man ikke kan reagere raskt nok på en turbulent situasjon, som den som er i Ukraina nå Hvis vi ikke klarer det, hvorfor har vi da organiasasjoner som Nato og FN? De er ikke effektive nok.

– Vi må ha folk til å bygge opp landet igjen.

– Jeg mener at vi feilet da vi ikke reagerte tidlig nok på den første invasjonen, det første angrepet. Alle disse babyskrittene viste at de ikke brydde seg nok.

– I fremtiden må vi ha bedre systemer for å kunne se hva som skjer i de ulike landene i verden, og hvordan vi kan stoppe det før det begynner, sier hun.

– Kan du se for deg en fremtid i Kyiv?

– Akkurat nå gjør jeg det, jeg tror at ukrainere som har flyttet utenlands også kommer tilbake når krigen er ferdig. Vi må ha folk til å bygge opp landet igjen. Jeg ser enorme muligheter for oss når krigen er over.

Hun tror det blir veldig attraktivt for investorer å komme til landet, og at jobbmulighetene blir store for en rekke yrker.

– Ukraina er et fantastisk land, med fantastiske mennesker og ressurser. Jeg tror mange fikk øynene opp for det da Covid kom, da reiste vi rundt som turister innenlands. Det er så enormt, med forskjellige typer folk - med forskjellige egenskaper i øst, vest, sør og nord. 

GJEMMER SEG FOR ANGREPENE: Befolkningen i Ukraina har blitt vant til fly-alarmene, og prosedyren med å gå ned i bomberom.

Hun håper nordmenn kan hjelpe på de måtene de har mulighet. En ting kan være så enkelt som å spørre en ukrainer om hvordan det går.

– Man kan hjelpe med donasjoner til organisasjoner og være frivillig. Det er steder i landet, spesielt i øst, hvor de mangler det mest nødvendige. Men også det å stille oss spørsmål om hvordan det går, om vi trenger hjelp. Det betyr mye for oss.

– Når man bor i trygge omgivelser kan det virke litt fjernt. Men vi kan ikke bli vant til krigen. Jeg tror bare folk som har opplevd det selv, eller har familie som har vært her kan forstå hvordan det føles. 

– Da jordskjelvet traff Tyrkia, sendte mange ukrainere hjelp, for de vet hvordan det er å ha det så tungt. Man må være interessert i hva som foregår i andre land, ikke bare i eget land. 

– Jeg tror fremtiden blir lys når vi får en 5 meter høy mur mellom oss og Russland, sier hun.

– Hva tror du er Russlands egentlige plan?

– Jeg tror ikke det er klart for dem engang. De er et aggressivt land, det ser vi mot Georgia, Moldova, Syria og Ukraina. Det kan være at Ukraina er en liten brikke i et stort puslespill som de har sett for seg.