Isak fra NTH ble myrdet i Auschwitz

Den lille familien bodde i Gamle Kongevei 12 i Trondheim. Isak tok artium på Trondhjems Handelsgymnasium i 1934, og ble uteksaminert fra kjemilinjen på NTH i 1938.

Vitenskapelig assistent på Ås

Den unge mannen tok befalsutdanning i hæren, og tilhørte et artilleriregiment i Trøndelag. Opplysninger tyder på at han var aktiv krigsdeltaker i aprildagene 1940, under de kaotiske kampene i Trøndelag.

Det vi derimot helt sikkert vet, er at han blir ansatt som vitenskapelig assistent ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, hvor han «med stor interesse gikk opp i sitt arbeid, både med de meieriteknologiske og de landbrukskjemiske forskningsoppgaver», som det heter i hans nekrolog i Teknisk Ukeblad i 1947.

Her blir det pekt på at hans evner «ville føre ham videre inn på den vitenskapelige løpebane på disse felter». Han var ansatt ved Institutt for landbrukskjemi.

UNG STUDENT: Isak Glick fotografert som fjerdeårsstudent ved Kjemiavdelingen NTH i 1938 (Foto: Schrøder/NTNU Universitetsbiblioteket).

MEDLEM AV INGENIØRFORENINGEN: Isak Glick anførte at han var medlem av NIF da han måtte fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge» i februar 1942 (Foto: Ørjan Haakon Johansen).

Isak bor våren 1942 i Skogveien 44 i Ås, hvor han leier rom hos professor Samson Berge. Denne våren blir situasjonen for de norske jødene vanskeligere. Alle jødiske innbyggere blir pålagt å fylle ut et spørreskjema. Her skriver Isak blant annet at han er medlem av Den Norske Ingeniørforening (N.I.F.), Teknas forløper.

Glick er således medlem av N.I.F. Oslo avdeling. Tok han noen gang turen fra Ås og inn til Ingeniørenes Hus i Kronprinsens gate 17, for å delta på noen av avdelingens mange møter?

Deltok han eksempelvis på avdelingens 17. mai-fest i 1939, med «konditoriservering, barnetog i haven, musikk av avdelingens orkester og festsouper med dans om aftenen»?

Var han til stede på avdelingens møte 9. februar 1940, hvor representanter fra statsmaktene var invitert, og hvor H.M. Kongen, æresmedlem i foreningen og ifølge referatet i Teknisk Ukeblad, takket for maten?

INGENIØRENES HUS, 1941: Jødisk forretning i Kronprinsens gate i Oslo, tilgriset av norske nazister. I bakgrunnen Ingeniørenes Hus (Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum).

Bot av lensmannen

3. august 1942, på kong Haakons 70-årsdag, har Isak Glick i hvert fall festet en markblomst i knapphullet, på vei til middagsbespisningen ved Landbrukshøgskolen. Ifølge Glicks forklaring har et NS-medlem kommet med bemerkninger om dette. Etter å ha blitt avhørt av lensmannen i Ås fire uker senere, får Glick 300 kroner i bot for dette forholdet.

Isak Glick får mange tilbud om hjelp til å forlate landet; en stilling står åpen for ham i Sverige. Men tanken på represalier mot familien får ham til å bli.

26. oktober 1942 blir han arrestert av norske polititjenestemenn, og transportert til Bretveit fengsel, hvor han ifølge protokollen med stor sannsynlighet ankommer mellom klokken 11 og 12. To dager senere blir han overført til den beryktede Berg interneringsleir. Denne leiren ble opprettet av det NS-kontrollerte Statspolitiet i 1942, fire kilometer nord for Tønsberg.

LIVSVARIG: Leirkommandanten i Berg interneringsleir Eivind Wallestad. Han ble dømt av Høyesterett 21. november 1947 til livsvarig tvangsarbeid, men ble løslatt i 1953. Han døde i Sandefjord i 1981 (Foto: Vestfold Fylkesmuseum).

Berg – et helvete på jord

Ernst Aberle beskriver i sin bok «Vi må aldri glemme» forholdene i Berg interneringsleir da Isak Glick kom dit: «Det var reist et piggtrådgjerde rundt tre grå brakker på et område på 100 x 200 meter. Ellers fantes ingenting. Det var ikke bygd kjøkken, toalett eller dusjer. Det fantes ikke engang vannforsyning inn i leiren. Brakkene var uten vinduer, med piggtråd strukket over vindusrammene, og inni dem var det helt tomt; ingen køyer, bord eller stoler, og heller ikke vedovner. Leirområdet var et eneste stort gjørmebad. Her skulle 360 fanger nå innlosjeres».

I følge Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen» var vaktene hovedsakelig rekruttert fra Hirden, og hadde fått opplæring av instruktører fra blant annet SS Totenkopfverbande. Fangene ble terrorisert og tvunget til å gjøre alle slags meningsløse straffeeksersiser som å åle seg rundt i gjørma. Iblant stilte fangevokterne seg på ryggen til fangene mens de ålte seg rundt, slik at de sank enda dypere ned. Ettersom det ikke var innlagt vann og muligheter til å vaske seg, la gjørma seg som en skorpe på huden.

Det som gjorde det ekstra avskyelig, var at mangelen på noen som helst slags form for avtrede, gjorde at fangene måtte gjøre sitt fornødne rett på bakken. Fangene ble dermed tvunget til å krype gjennom avføring og pøler med urin. Da sjefen for det norske sikkerhetspolitiet kom på besøk i leiren, klaget han over stanken som fulgte dem. Leirkommandanten Eivind Wallestad skyldte på at det var «den vanlige jødelukten».

AUSCHWITZ: Isak Glick ble myrdet i utryddelsesleiren den 19. januar 1943 (Foto: Shutterstock).

Deportasjonen

26. november startet Isak Glicks siste reise, jødene ble fraktet fra Sem stasjon i kuvogner med tog til Oslo. Innlastingen i «Donau» var i gang da toget fra Berg ankom. Under hissige tilrop og hån fra vaktene måtte fangene losse opp alt som skulle med. Klokken 14.55 gled skipet fra kai. Om bord i båten var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. De ble stuet inn i to lasterom i bunnen av skipet, bak låste gitterdører.

Skipet gikk mot Stettin i det okkuperte Polen. Da de kom ut i Skagerrak, økte vinden til orkans styrke. Det var høy sjø, og snart begynte folk å bli syke. De tyske SS-vaktene tvang jødene til å gjøre meningsløse «øvelser». Mens skipet rullet i sjøen, måtte de mannlige jødene hoppe rundt på huk, reise seg opp, sette seg ned, om og om igjen, til de segnet om eller kastet opp. Utvalgte fanger ble pint foran de andre. De ble beordret til å krype rundt på gulvet, og ble sparket og slått.

LYKKELIG FAMILIE: Isak sammen med sin storesøster Eva, moren Rakel og faren Kalman i den lykkelige tiden i Trondheim. Hele familien ble myrdet under krigen (Foto: Jødisk Museum, Trondheim).

Etter fire døgn klappet skipet til kai i Stettin på ettermiddagen 30. november. Jødene ble drevet ut av skipet. Over et høyttaleranlegg ble ordrer skreket ut på tysk. De ble stilt opp alfabetisk, kvinner og menn hver for seg, og dyttet inn i godsvognene som sto klare på jernbanesporet på kaia.

Vognene var overfylte, folk måtte enten stå eller huke seg ned mellom beina på de andre. Noen tørre brød var blitt kastet inn i hver vogn, men det var ingenting å drikke. Snart var tørsten enorm. De reiste hele dagen, hele natten og hele neste dag. Sent om kvelden den 1. desember 1942, stoppet toget. Isak Glick og de andre var kommet fram til Auschwitz.

Isak Glicks dødsdag er fastsatt til 19. januar 1943.

Familien

Isaks far Kalman Glick, ble skutt av SS-soldater i Falstadskogen 13. november 1942. Moren Rakel og søsteren Eva ble begge deportert med troppetransportskipet Gotenland den 25. februar 1943. Ved ankomst til Auschwitz 3. mars ble begge sendt rett i gasskammer og drept.

– Jeg vil på vegne av det norske politi og de som hadde befatning med deportasjonen av norske jøder til konsentrasjonsleirer beklage.
Daværende politidirektør Odd Reidar Humlegård, 2012

Snublestein

SNUBLESTEIN: Den 5. juni 2018 ble det nedlagt en snublestein til minne om Isak Glick ved Urbygningen på NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

5. juni 2018 ble det nedlagt en snublestein til minne om Isak Glick ved Urbygningen på NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Snublesteinene er ment som minnesmerker, men er også å betrakte som kunst i det offentlige rom.

Prinsippet er at en stein med minneplate i messing støpes ned i fortauet på steder hvor jøder eller andre ofre for nazismen bodde fram til de ble deportert og drept. Hensikten er at den forbipasserende som oppdager steinene, skal bli bevisste på at holocaust også fant sted akkurat der de befinner seg, i sitt eget nabolag.

Jødisk Museum i Oslo har brakt prosjektet til Norge, og det er lagt ned mange hundre snublesteiner, fra Tromsø i nord til Halden i sør.

Hele oversikten finnes her

Daværende rektor ved NMBU, Mari Sundli Tveit, holdt tale ved nedsettelsen. Hun viste til at Isak Glick hadde sin arbeidsplass i første etasje i Urbygningen, og at han også hadde vært medlem av Studentsamfunnet på Ås.

– Denne steinen vil minne oss om mennesket Isak Glick. Og den vil minne oss om at han ble offer for en av menneskehetens aller største forbrytelser, sa rektor Tveit.

– Et meget sympatisk menneske

– Vi husker Isak Glick fra førkrigsårene som et meget sympatisk menneske som hadde lett for å vinne venner i hele sin omgangskrets. Han var en vidsynt natur, og hadde mange sosiale og kulturelle interesser utenfor sitt fagområde, heter det i nekrologen i Teknisk Ukeblad fra 1947.

– Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt

                                   Talmud

Kilder:

• Takk til Ørjan Haakon Johansen, som har bidratt med en rekke opplysninger til denne artikkelen. Isaks søster Eva og hennes mann var nære naboer til Ørjan Haakon Johansens  mor i Harstad, og dette naboskapet ble inngangsporten til denne artikkelen.
• Ernst Aberle: «Vi må aldri glemme»
• Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»
• Wikipedia