Ingeniører – en sterkt høyreorientert profesjon?

Både blant ingeniører og andre jeg har snakket med, eksisterer det en forestilling om at ingeniører er en spesiell mennesketype: ingeniører er litt firkanta, i overkant rasjonelle og nerdete og ikke så gode på mennesker og sosiale situasjoner. Men det stopper ofte ikke der, det blir verre.

For det hviskes også om at ingeniørene har en hang til å være politisk høyreorienterte. Da tenkes det på ekstreme ting som antidemokratiske holdninger og oppslutning om fascisme og nazisme. Vi må derfor gå tilbake til mellomkrigstida og andre verdenskrig for å se om det er noe hold i forestillingen om en spesifikk ingeniørmentalitet som gir ingeniører noen bestemte politiske holdninger. 

Forestilling om ingeniørmentalitet

I hvert fall siden andre verdenskrig har det eksistert en forestilling om denne ingeniørmentaliteten. Trygve Hoff drev den gang den liberalistiske avisa Farmand, flittig lest i næringslivskretser. Han forklarte i sin leder i 1946 hva som var feil med ingeniører ved å bruke begrepet ingeniørmentaliteten, som han mente førte til:

… en trang til å dirigere, en tilbøyelighet til å gjøre allting mest effektivt, uansett hvilken vei utviklingen går. De lider av ingeniør-mentaliteten som vil ha alt teknisk best mulig gjort, uansett omkostninger, uansett psykologiske konsekvenser. Slike folk er livsfarlige i revolusjonære tider og nasjonale kriser. De går fiendens ærender.

Hoffs påstander var ikke tatt helt ut av luften. Flere ingeniører var i sentrale posisjoner i det regimet som Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling kuppet seg til under andre verdenskrig. 

Statsråd fra NTH

NTH-PROFESSOR OG STATSRÅD: Ragnar Skancke var professor i elektroteknikk ved NTH, og statsråd i Quislings regjering. Under landsvikoppgjøret ble han dømt til døden, og henrettet på Akershus festning 28. august 1948 (Foto: NTNU Universitetsbiblioteket).

Mest kjent er Ragnar Skancke, som ble utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings regjering 9. april 1940. Skancke var en av Josef Terbovens kommissariske statsråder, og han ble utnevnt til kirke- og undervisningsminister i Quislings såkalte nasjonale regjering i perioden 1942-45. 

Skancke hadde siden 1921 vært professor i elektronikk ved NTH. Da Nasjonal Samling ble opprettet i 1933, meldte han seg inn.

Samarbeid med okkupanten

Ikke bare var ingeniører medlemmer av NS og deltok aktivt i regimet – i ledende stillinger for både bedrifter og offentlige etater satt norske ingeniører, som samarbeidet velvillig med de tyske okkupantene. Ledelsen for virksomheter som NVE, Televerket, Vegvesenet og NSB samarbeidet på ulike måter, og medvirket i utbyggingsprosjektene som tyskerne beordret. Dette skjedde selv om det for Vegvesenets og NSBs del innebar bruk av tvangsarbeid, hovedsakelig fra sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger, med skjebnesvangre konsekvenser i form av tortur og drap.

Det samme gjelder Norsk Hydro og også utbyggingen av aluminiumsindustrien i Norge. Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikker samarbeidet også med okkupasjonsmakten. Mange norske bedrifter donerte penger til NS, og profitterte på den økte aktiviteten i norsk økonomi under okkupasjonen. Flertallet av topplederne og folk i ledende stillinger var ingeniører.

Fra Tyskland vet vi at ingeniører utviklet teknologien og systemene for massedrap, og at den som planla og regisserte utbyggingsprosjektene i Norge med bruken av tvangsarbeid, var ingeniøren og den innbitte nazisten Fritz Todt. Han var også arkitekten bak Autobahn-utbyggingen i Tyskland. Så vi kan altså forstå hvorfor redaktør Trygve Hoff i tidsskriftet Farmand kunne tenke at ingeniører hadde en spesifikk mentalitet som gjorde dem til nyttige redskaper for fiender.

Ingen egen mentalitet

Jeg tror ikke det er riktig at de som blir ingeniører er en helt særegen mennesketype – i hvert fall ikke at ingeniører har en mentalitet som gjør dem tilbøyelig til høyre-ekstreme eller anti-demokratiske holdninger.

De som tenker slik, forstår historien baklengs; fra vår tids holdninger og forståelser, tilbake til mellomkrigstiden og andre verdenskrig. Skal vi forstå grunnlaget for alt det samarbeidet som ingeniører gjorde med Nasjonal Samling og tyske okkupasjonsmakter under krigen, så er det bedre å forstå historien forlengs, ved å se på tiårene fram mot andre verdenskrig. Da avtegner det seg et annet bilde.

Urolig mellomkrigstid

Mellomkrigstiden var en urolig tid. I Norge – og Europa – rammet en serie med økonomiske kriser på 1920-tallet, og det førte til innsparinger, konkurser og massearbeidsledighet. Urolighetene toppet seg da børsen på Wall Street i USA krasjet i 1929, krisa det skapte i USA spredde seg verden over. Folk som opplevde arbeidsledighet opp mot 30 prosent, ble merket for livet. Inngangen til 1900-tallet var preget av en fremtidsoptimisme med rask teknologisk og industriell utvikling.

Istedenfor framgang erfarte folk altså nød, arbeidsledighet og elendighet på 1920- og 1930-tallet. Det ga næring til politiske ideer som var antidemokratiske og antikapitalistiske.

Et nytt demokrati 

Vi som stort sett tar demokrati og kapitalisme for gitt, som en naturlig del av vårt samfunn, glemmer ofte hvor nytt dette er som politiske og økonomiske systemer. På begynnelsen av 1900-tallet var det helt ferskt.

Kapitalismen slik vi kjenner det økonomiske systemet i dag, ble gradvis utviklet fra begynnelsen av 1800-tallet. Man opplevde overgang fra en privilegium-økonomi styrt av kongene i Europa, til en økonomi med næringsfrihet og andre liberale reguleringer, med hensikt å la kapitalen få virke mest mulig uten inngrep.

Demokrati er enda nyere som dominerende system i vår del av verden. Norge regnes blant de første landene i verden til å innføre et demokratisk styre, men tok det tid. Grunnloven av 1814 la opp til et innslag av folkestyre, hvor menn over 25 år som enten hadde en riktig stilling eller nok eiendom, fikk lov til å være med å bestemme hvem som skulle styre landet.

Denne ordningen ga omlag 45 prosent av norske menn stemmerett og avløste eneveldet i Danmark-Norge, altså en ordning hvor kongen bestemte alt.

Først på slutten av 1800-tallet ble stemmeretten utvidet, hvor først eiendomskravet ble erstattet av at menn med en viss inntekt fikk stemmerett før allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898. Da var det fortsatt to viktige grupper som ikke hadde stemmerett: kvinner fikk stemmerett i 1913, og de som mottok fattighjelp, fikk stemmerett i 1919. 

Demokrati og industrialisme hånd i hånd

Forstår vi den lange overgangen fra enevelde og privilegium-økonomi til demokrati og kapitalisme, ser vi at i Norge var dette helt nye fenomener på begynnelsen av 1900-tallet. Her passer det å ta ingeniørene med i bildet. 1900 var det første året der flere mennesker var sysselsatt i sekundærnæringene – industrien – enn i primærnæringene, altså jordbruk, skogbruk og fiske. Norge ble en industrinasjon, omtrent samtidig som demokratiet for alvor ble innført med stemmerett for alle på begynnelsen av 1900-tallet.

Ulikheten var stor i det norske samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet. Det skapte konflikter i det norske samfunnet da det ikke lenger bare var eliten som fikk lov til å bestemme hvem som skulle styre landet, slik det hadde vært på 1800-tallet.

Norge på slutten av 1800-tallet – var vi virkelig ett av Europas fattigste land?

Kampen mellom arbeidere og kapitalister utspilte seg både i arbeidslivet og politikken. Konfliktnivået i det norske arbeidslivet var blant de høyeste i verden, med en rekke streiker og lockouter. Arbeiderpartiet fikk stadig større antall av stemmene ved stortingsvalg i takt med utvidelsen av stemmeretten. Til stor forskrekkelse blant de borgerlige partiene fikk Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 1927 flest stemmer med 36,8 prosent, og Christopher Hornsrud ledet Arbeiderpartiets første regjering i noen uker før de ble felt.

Elitenes frykt

De etablerte elitene i samfunnet, de som var vant til å styre og bestemme, var både redde og misfornøyde med denne demokratiske utviklingen. Uansett hva du i dag tenker om dette, så er det forståelig at de menneskene som hadde blitt rike og fått makt, ikke så godt likte en utvikling som truet deres rikdom og maktposisjon. Sånn ble demokratiet oppfattet blant mange næringslivsledere. Siden arbeiderne var i flertall, skulle de ta over styringen av landet? Var de kompetente til det?

KORT INTERMESSO: Christopher Hornsrud fra Arbeiderpartiet var statsminister i en kort periode i 1928 (Foto: NTB).

I dette elite-sjiktet var det mange ingeniører. Derfor er det heller kanskje ikke overraskende at det fantes en del ingeniører blant de som startet opp og meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1933.

Partiets kjernevelgere var offentlige tjenestemenn som offiserer, politimenn, leger, lærere – og ja, ingeniører, eller det var kunstnere, bønder, selvstendige næringsdrivende og administrerende direktører, de to siste som oftest ingeniører. Det var altså et mangfold av yrker og typer av mennesker som gikk inn i Nasjonal Samling, og dermed ga uttrykk for antidemokratiske politiske holdninger.

Den kanskje viktigste fellesnevneren her er at de tilhørte eliten av samfunnet og følte seg truet av arbeidernes økte politiske makt, som den demokratiske utviklingen innebar.

Forsvinnende få nazister

Studier av medlemmene i Nasjonal Samling tilsier at andelen av ingeniører ikke var større enn blant andre grupper i befolkningen. Analyser av samarbeidet som ble gjort med okkupasjonsmaktene under andre verdenskrig fra offentlige tekniske etater og bedrifter, tegner et brokete bilde av både motivasjon og former for samarbeid.

En ting synes imidlertid klart når en leser disse analysene, og det er at de ingeniørene vi her snakker om, i forsvinnende liten grad var overbeviste nazister, eller hadde en spesifikk ingeniørmentalitet som kan forklare de handlingene de gjorde. Flertallet av ingeniører i ledende stillinger som drev samarbeid og enten stilltiende aksepterte eller aktivt bidro til handlinger med store menneskelige konsekvenser under andre verdenskrig, følte nok på et slags ansvar i kraft av å ha en ledende stilling.

Den kanskje fremste representanten for ingeniørene i denne perioden er Jens Bache-Wiig.

ÆRESMEDLEM: Jens Bache-Wiig ble utnevnt til æresmedlem i foreningen i 1949. Han var formann i NIF Oslo avdeling 1925-27, og visepresident i foreningen i to perioder (Foto: NTB).

Han hadde vært professor på NTH før han fikk topplederstillinger i de store elektrotekniske bedriftene i Norge og også i Tyskland for den amerikanske gigantbedriften ITT på 1930-tallet, for så å sitte med styreverv i de viktigste og største norske bedriftene.

Bache-Wiig ble utnevnt til å sitte i Administrasjonsrådet som styrte siviladministrasjonen i Norge i en kort periode av den tyske okkupasjonen fram til høsten 1940. En av beslutningene han her gjorde, var å tvinge Kongsberg Våpenfabrikk til å fortsette produksjonen for tyskerne, mot fabrikkledelsens vilje. Selv har Bache-Wiig forklart at han var under sterkt press fra de tyske okkupantene, og at denne beslutningen ble tvunget på ham på samme måte som tyskerne truet fram gjenoppbygning av broer og veier.

Som en oppsummering av hans rolle som leder og styreformann for bedrifter i en økonomi styrt av tyske nazister, har Bache-Wiig uttalt at «noen må gjøre the dirty work».

Press og trusler

Så mer enn en egen ingeniørmentalitet som gjør ingeniører mer tilbøyelige til å trives i antidemokratiske styreformer, viser analyser av det som skjedde under andre verdenskrig at rollene i bestemte toppstillinger satte utvalgte ingeniører i særlig ansvarsfulle posisjoner.

Det ansvarsfulle her handlet om å være gjenstand for press og trusler fra de tyske okkupantene og Nasjonal Samlings regime på den ene siden, og ansvar for å ta vare på norske bedrifter og norsk infrastruktur samt holde de økonomiske hjulene i gang på den andre siden.

Enkle forklaringer om dårlige handlinger som begrepet og forestillingen om ingeniørmentaliteten, fordummer de innsiktene vi kan få fra den ekstreme situasjonen som den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig var.

UNDER PRESS: Ingeniør og industrileder Jens Bache-Wiig (nummer to fra venstre) ble som medlem av Administrasjonsrådet utsatt for sterkt press av okkupasjonsmakten. Engang det ble stilt krav til ham som han fant ikke å ville gå med på, ble det sagt: «Men De vet vi kan tvinge Dem.» «Javel» var hans svar, «men jeg vet også at De ikke kan tvinge døde menn.» Kravet ble frafalt. Bildet er fra dannelsen av Administrasjonsrådet 15. april 1940. (Foto: Henriksen & Steen, Nasjonalbiblioteket).

Lite handlingsrom

Langt mer interessant er det å vurdere hvilket handlingsrom disse ledende personene hadde: hva ville konsekvensene være av ikke å etterkomme ordre, var det noen ordrer eller ønsker som ikke ble presset fram, og hva var mulighetene for å tjene egne og samfunnets interesser? Ut fra slike analyser vil det være rom for å kritisere handlinger fra ingeniører som vi kan si handlet for velvillig med okkupasjonsmakten og NS.

De mest åpenbare kritikkverdige handlingene jeg vet om, er måten de ledende ingeniørene i både NSB og Vegvesenet unnlot å gjøre noe motstand mot bruken av tvangsarbeidere fra Sovjetunionen og Jugoslavia, særlig når de ble klar over måten disse menneskene ble behandlet på.

Her er det lett å tenke at siden det gikk ut over folk fra Sovjetunionen og Jugoslavia, så ble det kanskje tenkt at disse folkene hadde både en etnisitet og politisk holdning som gjorde dem mindre viktige enn nordmenn, og at det er den viktigste forklaringen på medvirkningen til at de grusomme handlingene kunne utføres på norsk jord.

Apolitisk forening

Fram til andre verdenskrig gjorde lederne av Ingeniørforeningen et stort nummer ut av at foreningen og ingeniørene var apolitiske. Det vil si at ingeniører ikke skulle delta i politisk debatt eller påvirkning på noen måte.

Aller best var det når ingeniørene presenterte «de rene fakta» som de i kraft av å være ingeniører og dermed fagspesialister i ulike saker, hadde. Så kunne politikere og folk gjøre seg opp sin mening, med fakta på plass. Særlig viktig var denne apolitiske linjen for de mange ingeniørene som var i mellomlederstillinger før andre verdenskrig.

I denne konfliktfylte perioden med mange streiker og lockouter kan vi se for oss hvor ubehagelig det har måttet være å få press fra toppledelsen om tiltak om lønns- og arbeidsforhold de har visst om vil bli upopulære hos arbeiderne de hadde ansvar for, og som de kanskje ikke var helt enige i selv, og så måtte ta støyten for toppledelsen og møte den misnøyen.

Tyske soldater bærer ut Ingeniørforeningens militærkartotek

I en slik setting var det naturlig nok behagelig å bygge opp en identitet som apolitisk, en yrkesgruppe og profesjon som ikke var berørt av konflikten mellom arbeid og kapital, men som kun helt rasjonelt utførte sin rolle i denne mellomposisjonen. Siden den gang har det utviklet seg en samarbeidskultur mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i Norge. Her bidro ingeniører sterkt til utviklingen, med forsøk på selvstyrte grupper og annen faglig utvikling av samarbeidsrelasjonene mellom fagforeninger og arbeidsgivere i bedrifter fra 1960-tallet av.

Ønsket å bidra

Ingeniørforeningen forlot den apolitiske linjen etter andre verdenskrig.

ÅPEN DØR FOR INGENIØRER: Etter siste verdenskrig dominerte ingeniørene i mange regjeringsoppnevnte råd, utvalg og komiteer. Bildet viser statsminister Einar Gerhardsen i 1950 (Foto: Sverre A. Børretzen, Aktuell / NTB).

Da dominerte ingeniører i alle råd, utvalg og komiteer som regjeringen utpekte når det var snakk om industripolitikk, infrastruktur og andre temaer knyttet til teknologi og økonomi. Sånn er det ikke lenger, og årsakene til det er sammensatte, men den naturlige eliteposisjonen ingeniørene hadde i det norske samfunnet de første tiårene etter andre verdenskrig, var delvis forårsaket av at ingeniørene ønsket å bidra. Siden har de fått hard konkurranse av andre profesjoner og ekspertgrupper.

Helt borte er imidlertid ikke tanken om at teknologene kun kan utvikle teknologi og bidra med ren fakta – så får samfunnet og politikere bestemme hvordan dette kan brukes og reguleres. Om denne teksten skal bidra med noe, så er mitt ønske at du som leser skal tenke at Tekna-medlemmene bør aktivt tenke og diskutere over hva de er med på å utvikle av teknologi, og hva de i kraft av sine lederstillinger er med på å bestemme. Denne diskusjonen bør tas så offentlig som mulig.

Igjen lever vi i en tid med store endringer, krig og konflikter. Skal vi få til en utvikling som er mest mulig rettferdig og ansvarlig, har vi behov for Tekna-medlemmer som er med i diskusjonen om grønt skifte, energisystem og priser, kunstig intelligens, hva vi skal leve av og hvordan vi skal jobbe. Hva er konsekvensene av ulike retninger vi kan gå, slik du som Tekna-medlem ser det?