Ingeniørenes betydning for norsk oljevirksomhet

Olje- og gassvirksomheten stilte umiddelbart høye teknologiske krav til norske myndigheter, selskaper og teknologimiljøer.

Norske aktører hadde i svært liten grad erfaring med leting og utvinning av olje og gass, og i begynnelsen var Norge helt avhengig av opplæring og assistanse fra utenlandske oljeselskaper.

Rask omstilling

Likevel eksisterte det noen heldige forutsetninger i norsk industri som gjorde at norske ingeniører tidlig spilte en rolle i utviklingen av flere viktige teknologiske fremskritt innenfor olje- og gassnæringen i Norge. Disse forutsetningene fantes først og fremst i verftsindustrien, som dessuten ble drevet mot omstilling av en strukturkrise og økt konkurranse fra asiatiske skipsbyggingsverft på 1970-tallet. Mulighetene innenfor den voksende olje- og gassnæringen ga rom for raske omstillinger i deler av denne industrien, og det kanskje mest kjente resultatet var H-3-plattformen til Aker, som ble en stor suksess. Aker bygde også Ocean Viking; riggen som fant Ekofisk-feltet i 1969.
Videre ble norske selskaper ingeniørmiljøers erfaring med betongkonstruksjoner viktig. Bruk av betong i offshore-konstruksjoner ble et tidlig vesenstrekk i norsk oljeindustri, og la mye av grunnlaget for det som har blitt omtalt som en særnorsk teknologisk «stil». På felt som Ekofisk og Statfjord ble det reist store, dyre betongplattformer med både produksjons- og boligfunksjoner; de var dermed såkalt “integrerte”.

CONDEEP: Plattform under bygging i Gandsfjorden ved Stavanger i 1976. (Foto: Øivind Anda Pettersen, Norsk Oljemuseum).

Disse plattformene gikk under navnet Condeep, og ble produsert av det norske selskapet Norwegian Contractors. De ble levert til utbygginger i både den norske og den britiske delen av Nordsjøen, og var godt egnet på grunn av værforholdene som var nye for oljeselskapene.

Statoils rolle

STATOIL I STØTET: Selskapet ble etablert i 1972 (Foto: Equinor).

Å bygge en selvstendig offshore-kompetanse gjennom den såkalte fornorskingspolitikken var et overordnet politisk mål for norske myndigheter fra begynnelsen av. Det tydeligste tegnet på dette var etableringen av det statlige oljeselskapet Statoil i 1972, som ble sterkt favorisert i konsesjonstildelingene og ble påkoblet store utbyggingsprosjekter med utenlandske selskaper som læremestre.

Videre ble det stilt krav om å bruke norske leverandører så lenge disse var konkurransedyktige. Også dette var med på å legget et viktig grunnlag for at norske ingeniørmiljøer raskt kunne omstille seg og ta del i denne store og raskt voksende virksomheten.

Diskusjonene i Ingeniørforeningen

Det eksisterte imidlertid bekymringer rundt hvordan virksomheten kunne virke inn på annen industri. Dette var noe som i stor grad preget diskusjonene i Ingeniørforeningen om næringen de første årene.

Én side av dette dreide seg om selve arbeidskraften, som i stor grad forflyttet seg til olje- og gassvirksomheten. En annen bekymring knyttet seg til mer makroøkonomiske forhold, og hvorvidt den enorme verdiskapningen i næringen kunne strupe konkurranseevnen til øvrig industri. For Ingeniørforeningen dreide begge disse sakene seg om lønnsforhold, der olje- og gassvirksomheten hadde potensiale til å fullstendig utkonkurrere øvrig industri.

Et betydelig antall norske ingeniører gikk tidlig over til å jobbe i olje- og gassvirksomheten, og i 1980 hadde antallet gått opp til 5 000.

NTH forsømte seg

TURBULENS OG TANKEKRAFT: NTH forsømte seg, hevder de to NTNU-historikerne Thomas Brandt og Ola Nordal i sin jubileumsbok (Foto: Pax Forlag).

Oppbyggingen av utdanningskapasitet kan likevel fremstå noe beskjeden. I sin NTNU-historie går Thomas Brandt og Ola Nordal så langt som å si at NTH «forsømte seg på utdanningssiden», og at mye av årsaken til dette lå i de utenlandske selskapenes dominans i leteaktiviteten på 1960-tallet.

Det er likevel grunnlag for å påstå at oppbyggingen av utdanningskapasitet gikk nokså raskt når den først kom ordentlig i gang. NTH-studenter ble sendt til utlandet for å utdanne seg, og gjesteforelesere ble hentet inn utenfra. I 1974 var et eget institutt for petroleumsteknologi på plass på NTH, og høyskolen kunne da vise til 24 ansatte fra seks forskjellige land, 20 ferdigutdannede sivilingeniører ute i industrien og ytterligere 50 i slutten av utdanningsløpet. Omtrent samtidig satte SINTEF i gang en etter hvert omfattende satsing på forskning innenfor olje og gass. Dermed begynte det sakte, men sikkert å etablere seg et grunnlag for utdanning og forskning innenfor olje- og gassteknologi i miljøet rundt NTH i Trondheim.

Særlig når det gjelder utdanningsaspektet, er det imidlertid også viktig å peke på at allerede eksisterende «tradisjonell» ingeniørkompetanse kom til god nytte i olje- og gassvirksomheten. I utgaver av Teknisk Ukeblad fra 1980-tallet dukker det til og med opp synspunkter som sår tvil om behovet for egne utdanninger innenfor petroleumsteknologi på grunn av dette.

Slike synspunkter har åpenbart fått lite gjennomslag, men de er likevel interessante fordi de også peker mot en mer organisatorisk kompetanse som knytter seg til evnen til å samarbeide i prosjekter. Helt siden utbyggingen av Ekofisk-feltet tidlig i 1970-årene, har utbyggingsprosjekter på norsk kontinentalsokkel vært preget av integrasjon mellom kunnskapsmiljøer. Her har prøving og feiling og samarbeid på tvers av ulike disipliner vært avgjørende faktorer. Like fullt har kompetanse rundt prosjektledelse vært viktig her.

Nye kontraktsformer

Ulike forfattere har vist hvordan dette gjorde seg gjeldende for eksempel i Troll-utbyggingen på 1980-tallet og i Norne-utbyggingen på 1990-tallet, så vel som i leverandørbedriftene Aker Stord og Kongsberg Offshore Systems.

STORE DIMENSJONER: Dekket til Troll-plattformen i sjøen utenfor Karmøy. Slepet fra byggeplassen ved Aker Stord gikk uten problemer (Foto: Geir Øverland, NTB).

Disse tendensene har muligens også blitt tydeligere etter 1990-tallet. Da frembrakte lavere oljepriser og mindre lukrative felt en sterkere kostnadsbevissthet i næringen. Dette førte blant annet til endringer i kontraktsformene mellom oljeselskaper og leverandører. Tidligere førte oljeselskapene til dels streng kontroll i prosjektene gjennom såkalt detaljprosjektering. Nå fikk leverandørene i stedet funksjonskrav som dreide seg om sluttproduktets funksjonalitet. Dette førte til mindre rigiditet i utbyggingene, flatere struktur og formodentlig også ytterligere integrasjon mellom ulike kompetansemiljøer.

Dette kan sies å konstituere noe litt spesielt innenfor den norske olje- og gassnæringen, og noe av det som har fostret de tette båndene som i dag eksisterer mellom oljeselskapene og leverandørene i industrien. Ingeniører og oljearbeidere identifiserer seg i dag gjerne med prosjektene de har arbeidet og arbeider på.

Kompleks teknologiutvikling

Om dette karakteriserer mye av hvordan den organisatoriske siden av teknologiutviklingen har foregått innenfor virksomheten, har norske ingeniører også stått for omfattende og kompleks teknologiutvikling og innovasjon innenfor den tekniske delen. Etter at betongkonstruksjoner hadde preget de tidlige utbyggingene, kom norske offshore-miljøer etter hvert til å utmerke seg tydeligere innenfor undervannsteknologi («subsea»).

SUBSEA: Undervannsbrønner ble tatt i bruk for eksempel på utbyggingene på Gullfaks og Oseberg i 1980-årene. (Foto: Equinor).

Undervannsbrønner ble tatt i bruk for eksempel på utbyggingene på Gullfaks og Oseberg i 1980-årene, men ble særlig viktig i 1990-årene fordi undervannssystemer er såpass mye billigere og mer effektive enn de tradisjonelle plattformløsningene. Da koblet man for eksempel opp undervannsbrønner til flytende produksjonsenheter fremfor å bygge faste installasjoner.

Det ble viktig å muliggjøre drift av mindre lukrative felt ved å øke utvinningsgraden. Dette ble enklere ved hjelp av teknologier som horisontal boring, bruk av ulike kjemikalier i utvinningsprosessen og injeksjon av vann og gass som kunne regulere og opprettholde trykk i reservoarene.

FLERFASETEKNOLOGI: Melkøya (Foto: Ole Berg-Rusten, NTB).

Norske offshore-miljøer har også utmerket seg innenfor såkalt flerfaseteknologi, som dreier seg om transport av olje og gass gjennom rørledninger over lange avstander. Dette ble blant annet sentralt på Snøhvit-feltet i Barentshavet, der gassen transporteres over 160 kilometer og deretter selges som flytende gass (LNG). All produksjon foregår via undervannsbrønner og kontrolleres fra Melkøya i Hammerfest.

Betydelig ingeniørkompetanse

Etter at både oljeselskaper og leverandørbedrifter som Aker og Kværner begynte å ekspandere internasjonalt særlig i 1990-årene, har norsk olje- og gasskompetanse også funnet veien til et internasjonalt marked. Fra sin spede begynnelse i 1970-årene er det dermed klart at Norge har evnet å bygge opp en betydelig kompetanse innenfor olje- og gassvirksomhet, og at de norske ingeniørene også har frembrakt en rekke teknologiske særtrekk.

Ingeniørene har i dag en høy stjerne innenfor næringen, og det er nettopp teknologi og kompetanse som gjerne spiller en hovedrolle når selskapenes selvbilder kommer til syne. De globale menneskeskapte klimaendringene og miljøhensyn har samtidig kommet høyere på dagsorden de siste tiårene, og satt spørsmålstegn ved virksomheten og teknologien som tas i bruk i utbyggingene. Et gammelt og velkjent ingeniørdilemma som dreier seg om forholdet mellom teknologiske bragder og konsekvensene de har for mennesker og miljø, har dermed fått fornyet aktualitet.

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.