DEN NYE TID: Den industrielle revolusjon her skildret av den skotske maleren William Bell Scott spredte seg raskt fra Storbritannia til Norge. Ingeniørenes tid var kommet (Foto: Wikipedia).
1870-åra var et gjennombrudd for å vise nytten av teknisk-industriell forskning.
Dette tiåret kom innovasjoner i elektrisitet og radio- og telefon-teknologi som resultat av grunnleggende naturvitenskapelig forskning. Dette tiåret skapte en teknologisk snøball som vi historikere senere har kalt den andre industrielle revolusjon. En vesensforskjell mellom teknologiutviklingen i den første og den andre industrielle revolusjon, var forskning. Mens de som stod bak utviklingen av teknologi for de første mekaniserte produksjonsmåtene i fabrikker oftest var selvlærte og drev sin egen eksperimentvirksomhet, så kom flere av nøkkelteknologiene i den andre industrielle revolusjon som resultat av betalt forskning drevet av universitetsutdannede menn.
De positive resultatene med innovasjoner i 1870-åra ga teknisk-industriell forskning et godt rykte. Dette var også var en av drivkreftene bak ønsket om å få en teknisk høyskole til Norge.
Kampen for en norsk teknisk høyskole
Professorene ved NTH var ventet å drive med forskning i tillegg til sine undervisningsoppgaver. Men næringslivet og professorene var ikke alltid helt enige om hva slags forskning professorene skulle holde på med. NTH var bygd opp på tyske akademiske idealer, hvor ett av dem er den akademiske friheten som tilsa at professorene kunne få forske på det de fant interessant og nyttig – ikke det næringslivet eller samfunnet så på som nyttige og viktige forskningsoppgaver.
Denne spliden mellom professorene og samfunnet stakk imidlertid ikke veldig dypt. Professorene på NTH lot seg villig engasjere som konsulenter for bedrifter som hadde behov for mer eller mindre forskningsartede oppgaver relatert til teknologiutvikling. På begynnelsen av 1900-tallet fantes det noen få norske bedrifter som Norsk Hydro og Elkem som hadde ressurser, vilje og evne til å drive egen forskning. De to bedriftene klarte da også å utvikle nyvinninger med internasjonalt kommersielt potensiale i form av lysbueprosessen for framstilling av kunstgjødsel og Søderberg-elektroden som revolusjonerte smelteovner.
Både Norsk Hydro og Elkem lykkes med forskningsbaserte innovasjoner med grupper bestående av ingeniører og naturvitere både ansatt i bedriften og innleid som konsulenter.
Stadig oftere tok ingeniører i Norge til orde for at både staten og bedrifter burde satse mer på teknisk-industriell forskning i mellomkrigstiden. Men den gang var politikere lite villige til å bruke penger på forskning, og det samme gjaldt egentlig også bedriftene i næringslivet. På Stortinget regjerte de såkalte «øksekomiteene» som lette med lupe etter tiltak som kunne kutte statens kostnader, slik at budsjettene og skattenivået kunne holdes lavt. De turbulente økonomiske tidene med gjentagende økonomiske kriser gjorde også bedriftene lite lystne på å bruke midler på forskning. Når verken staten eller bedriftene hadde evne eller vilje til å bruke penger på teknisk-industriell forskning, ble det lite av det. Så kom andre verdenskrig.
Utvikling av radarteknologi og atombomben ble av mange sett på som kanskje den viktigste grunnen til at de allierte vant andre verdenskrig. Det skapte en enorm interesse for teknisk-naturvitenskapelig forskning. Gjetordene om hvordan amerikanere og briter under krigen organiserte den teknisk-industrielle forskningen, nådde også Norge. For i både Storbritannia og USA var norske ingeniører, bedriftsledere og politikere tett på teknologi-prosjektene.
Noen deltok til og med i dem, som den legendariske ingeniøren og forskningspolitikeren Helmer Dahl. Under ledelse av en annen legende, Leif Tronstad, samlet politikere og militære ledere en gruppe på rundt 40 norske ingeniører som ble plassert i britiske teknisk-industrielle forskningsmiljøer som var mobilisert til militære formål. Denne gruppen av norske ingeniører fikk navnet Forsvarets overkommandos tekniske utvalg (FOTU). Samarbeidet mellom bedrifter, universitet og staten i felles teknologiprosjekter som nordmennene ble vitne til, tjente både som inspirasjon og motivasjon til å bygge opp lignende teknologi-satsninger i Norge. Krigserfaringene banet vei for at «forskningssaken» som lederne i Ingeniørforeningen kalte det, fikk et gjennombrudd etter andre verdenskrig.
Forskningssaken hadde flere forkjempere både ved Universitetet i Oslo, på NTH og ved Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen, i tillegg til de hjemvendte FOTU-ingeniørene.
Kanskje like viktig på lang sikt var imidlertid ledelsen i Ingeniørforeningen for at teknisk-industriell forskning ble en viktig del av statens engasjement etter andre verdenskrig. I de førende rollene stod industrilederne Alf Ihlen og Jens Bache-Wiig. De var betrodde rådgivere for Arbeiderparti-regjeringene etter krigen – en tillit de opparbeidet seg som sentrale deltakere i det organiserte motstandsarbeidet under krigen. De ble også viktige aktører. Alf Ihlen som formann for Norsk Teknisk-Naturvitenskapelig Forskningsråd (NTNF), og Bache-Wiig som leder i samarbeidskomiteen mellom NTNF, NIF og NTH.
Staten satset nemlig mye mer enn tidligere på teknisk-industriell forskning i de første årene etter andre verdenskrig. Helt konkret inspirerte krigserfaringene til at den norske stat etablerte to spesifikke forskningsinstitutt på Kjeller utenfor Lillestrøm: Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og Institutt for Atomenergi (IFA). På Kjeller styrte lenge Finn Lied skuta som administrerende direktør for FFI og styreleder for IFA. FFI skulle bidra til å drive teknologiprosjekt rettet mot det norske forsvaret og forsvarsindustrien, mens IFA skulle berede grunnen for norsk kjernekraft-produksjon og utviklingen av en eksportrettet kjernekraftindustri. For begge disse instituttene var det også et ønske om at de instituttenes forskning skulle bidra med spillover-effekter til det norske samfunn og næringsliv – noe de til gangs har gjort med viktige bidrag til innovasjoner på flere felt.
For å planlegge og koordinere statens forsterkede innsats i den teknisk-industrielle forskningen, ble NTNF opprettet med geologen og motstandsmannen Robert Major som mangeårig leder. NTNF og Major spilte en viktig rolle i en utvikling hvor det ble bygget opp en rekke forskningsinstitutt i Norge, som for en stor del ble finansiert med statlige midler. På det meste var det om lag 50 slike institutter. Mange av de var bransjeinstitutt rettet mot landbruk, fiske, skoindustrien, bryggeriene og papirindustrien, og noen var mer spesialiserte på tema som Elektrisitetsforsyningens forskningsinstitutt, Transportøkonomisk institutt, Institutt for silikatforskning og Norsk institutt for tang- og tareforskning.
Kanskje størst betydning fikk NTNF og staten sin plan for å bygge opp et helt generelt teknisk-industrielt forskningsinstituttet, som fikk det kreative navnet: Sentralinstituttet for industriell forskning (SI). Da myndighetene bestemte at dette forskningsinstituttet skulle legges til Oslo, førte det til sterke reaksjoner og opprør i Trondheim. På Gløshaugen var professorene på NTH i harnisk over at staten heller ville bygge opp et teknisk-industrielt forskningsmiljø fra bunnen av i Oslo, enn å bygge videre på det teknisk-industrielle forskningsmiljøet de hadde på NTH i Trondheim. Det skapte rabalder på Ingeniørforeningens representantskapsmøte i 1949, og ble den direkte foranledningen til at Samarbeidskomiteen for NTNF, NIF og NTH ble opprettet.
Professorene i Trondheim hadde i lang tid utført forsknings- og konsulentoppdrag for næringslivet. Denne forskningsvirksomheten skjedde på individuelt grunnlag og ble avtalt mellom professorer og bedrifter. For NTH hadde det lenge vært snakk om å få mer kontroll, plan og koordinering av denne utadrettede virksomheten til professorene. Beslutningen om å legge SI til Oslo ble som et spark bak for NTH-professorene, som raskt etterpå bestemte seg for å starte opp sitt eget forskningsinstitutt: Selskapet for industriell og teknisk forskning ved Norges tekniske høgskole (SINTEF). Fra 1950 fantes det derfor tre generelle teknisk-industrielle forskningsmiljøer i Norge: ved CMI i Bergen, SI i Oslo og SINTEF i Trondheim. Var det noe poeng i å ha så mange forskningsinstitutter?
Etter andre verdenskrig føk det en forskningsvind over det meste av verden, og mange land bygget opp sin forskningskapasitet – særlig den teknisk-industrielle. Troen var stor på at slik forskning ville styrke økonomien og levevilkårene. Hvordan slik forskningsaktivitet ble organisert, skilte seg imidlertid mye mellom land. Grovt sett kan vi snakke om tre hovedløsninger:
Et poeng som kan forklare de ulike løsningene, er i hvilken grad bedrifter og næringsliv har finansielle muskler og ressurser til å drive og betale for forskning selv. Det å investere i forskning og utvikling kan jo gi konkurransefortrinn, og dermed kaste av seg. Så for de bedriftene som har størrelse og overskudd, kan det gi mening å investere i forskning i egen regi, for da sørger du for at ingen andre kan bruke resultatene av den forskningen du kommer fram til. I Norge etter andre verdenskrig var det med noen få unntak som Norsk Hydro og Elkem sånn at bedriftene og næringslivet ikke hadde ressursene som kreves for å finansiere og drive egen forskning. Det viste seg også vanskelig å samle opp midler fra bedrifter til å finansiere både bransjeinstitutt og mer generelle teknisk-industrielle forskningsinstitutt. Skulle det i Norge drives forskning og utvikling av teknologi og produkter, så måtte andre krefter til for å finansiere og drive det. Her kom staten inn. Det spesielle for Norges del var at det ble etablert tre konkurrerende generelle teknisk-industrielle forskningsinstitutt – en særordning sammenlignet med andre land.
Her er det verdt å merke seg at det ikke var noen plan bak denne ordningen, for planen var å lage ett nasjonalt og generelt teknisk-industrielt forskningsinstitutt – altså SI. Det var bare det at NTH-professorene ville det annerledes, og at det teknisk-industrielle miljøet på CMI, som også hadde annen forskning, fortsatte. Konkurransen som mer eller mindre tilfeldig har særpreget den norske instituttsektoren, har forskningsinstituttene selv et ambivalent forhold til. På den ene siden viser både instituttene selv og andre at konkurransen har vært nyttig og produktiv, fordi forskningsinstituttene har i større grad enn tilsvarende institutt i andre land måttet rette seg inn mot hva brukerne av forskningen er opptatt av og har bruk for. De har med andre ord blitt tvunget til å være nyttige. På den andre siden er instituttene opptatt av at denne konkurranseutsatte posisjonen kombinert med lave direkte og frie bevilgninger fra staten sammenlignet med utenlandske institutt gjør det vanskelig å drive langsiktig, krevende å bygge opp kompetanse, kjøpe inn utstyr, samt å drifte og vedlikeholde laboratorier.
Konkurransen mellom forskningsinstituttene ble ytterligere skjerpet gjennom 1960- og 1970-åra. Da skjedde det mye i det som senere ble kalt instituttsektoren – en samlebetegnelse for de organisasjonene som drev forskning, og som ikke var universitet eller høyskole. Fra 1960-åra ble det tverrpolitisk enighet om at staten burde bruke mer penger på forskning, så det strømmet gradvis mer penger fra storting til forskningsråd og videre til forskningsinstituttene. Samtidig la både regjeringene og forskningsrådene seg på en politikk ovenfor forskningsinstituttene som siden har bestått hvor de direkte overføringene – grunnbevilgningen – ble holdt veldig lav. Det betød at forskningsinstituttene for en stor del var avhengig av å skaffe midler ved å foreslå forskning som noen var villige til å betale for. I all hovedsak var det tre kilder. For det første la forskningsrådene ut en stor pott av sine midler til konkurranse mellom forskningsinstitutter som søkte med forskningsprosjektene sine for å få støtte. For det andre kunne forskningsinstituttene gå til bedrifter og andre organisasjoner og tilby forskningsprosjekt som de var interessert i. For det tredje kunne stat og kommune finne på å bestille eller overtales til å finansiere spesifikke forskningsprosjekt. Alt dette gjorde at SI, SINTEF og CMI for en stor del konkurrerte mot hverandre om å få midler – i tillegg til at alle de andre forskningsinstituttene til dels også var med i den samme konkurransen.
Gjennom 1970-åra økte konkurransen ytterligere, idet myndighetene drastisk reduserte finansieringen av atomforskningen, før den endelige beslutningen om å droppe innfasing av kjernekraft ble tatt i 1979. På grunn av det begynte IFA å jakte på de samme forskningsmidlene som særlig SI og SINTEF konkurrerte om. Endringene på IFA gjorde også at de formelt endret navn fra Institutt for atomforskning til Institutt for energiteknikk (IFE). I kriseårene på 1970-åra og med denne hardnede konkurransen mellom forskningsinstitutt kunne det blitt vanskelig å holde liv i så mange institutt og forskere som det var blitt. SINTEF, SI og IFE hadde omkring 3-400 ansatte hver. Det som kunne blitt trange kår for den teknisk-industrielle forskningen ble imidlertid reddet av en ny politisk løsning og organisering av oljeutvinningen.
I 1978 innførte myndighetene i Norge en ordning knyttet til konsesjonsrundene til oljefeltene. De som skulle stå for utbygging og drift, måtte forplikte seg til et visst beløp til finansiering av norsk forskning. Disse teknologiavtalene førte til en stor strøm av midler til norske forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler. På denne bølgen ble det også etablert regionale forskningsinstitutt, naturlig nok med Rogalandsforskning som det første. Denne strømmen av midler fra petroleumsaktiviteten dabbet gradvis av fra 1990-åra og fram mot år 2000. På samme tid har det skjedd en klar konsentrasjon av forskningsinstitutter, hvor SINTEF har blitt det klart største etter fusjonen med SI i 1993.
Hovedstammen av forskerne på de teknisk-industrielle forskningsinstituttene har vært ingeniører. Sammen med en rekke andre naturvitere har ingeniørene som forskere bidratt til at Norge har blitt et høyteknologisk land – både i privat og offentlig sektor. Sånn sett har ordningen med å organisere forskning og teknologiutvikling i enheter utenfor både bedrifter og universitet fungert godt for det norske samfunnet. Bedriftene har også nytt godt av forskningen. For eksempel har forskere fra IFE og SINTEF hjulpet de norske aluminiumsbedriftene til en overgang fra manuell til datamaskinell styring av smelteovner som har redusert energibruk og effektivisert produksjonen radikalt. IFE, SINTEF og Rogalandsforskning har vært sentrale for det store teknologiske skiftet fra plattformbasert til undervannsbasert petroleumsutvinning. Bare for å nevne noen av suksesshistoriene.
Forskningsinstituttene var kanskje aller mest viktige, idet de skapte en arena for kontakt og dialog mellom de som drev produksjon og forskere. Når du driver produksjon, møter du til stadighet utfordringer, og har hele tiden ting du strever med og ønsker å forbedre. Da er det uvurderlig å kunne kontakte en forsker som teoretisk sett kan de tingene du holder på med, som kanskje kan bistå med forslag til løsninger som kan hjelpe. Det blir få storslagne suksesshistorier av slik kontakt, men for både produksjonsfolk og forskningspersonale er slik kontakt med på å bygge opp kunnskap og forståelse som de ellers vanskelig ville fått.
For Ingeniørforeningen har forskningsinstituttene også vært viktig. På forskningsinstitutt har ingeniører og naturvitere jobbet side om side, og hatt felles interesser. Dette har vært med på å berede grunnen for at Ingeniørforeningen kunne åpne opp for å ta inn naturvitere som medlemmer, og ikke lenger kun være en eksklusiv sivilingeniørforening.
Teknas historie
Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.
