Ingeniørene – pionerer i miljødebatten eller vekstorienterte bakstrevere?

For mange representerer 1970-åra et grønt skifte, hvor det foregikk et økologisk gjennombrudd; et tiår hvor mange høylytt advarte om at planetens framtid var truet av vår menneskelige aktivitet. Det mest kjente internasjonale eksemplet på det er The Club of Rome’s berømte framtidsmodell for planetens utvikling i boka Limits to growth.

Her i Norge ble tiåret rammet inn av Mardøla-aksjonen i 1970, som var første gang sivil ulydighet ble brukt som virkemiddel i en naturvernsak. Sivil ulydighet ble også benyttet under Stilla-aksjonen, hvor man prøvde å stanse utbyggingen av Alta-elva, under stor mediedekning. Det ble også gjennomført en sultestreik foran Stortinget på grunn av overkjøringen av samenes rettigheter.

FØRSTE SIVILE ULYDIGHET: Fra Mardøla-aksjonen i 1970 (Foto: Erik Thorberg, NTB).

Ingeniører som skyteskive

Aksjonene mot vannkraftutbygging i Norge var del av en bredere global oppmerksomhet, hvor lokale og konkrete miljøsaker ble koblet sammen til å gjelde alle mennesker i alle deler av verden – og i tillegg framtidas generasjoner. Her i Norge ble ingeniørene skyteskiven for den gryende miljøbevegelsens kritikk. I spissen for vannkraft-prosjektene, industribedriftene, oljebedriftene og kjernekraft-forskningen stod som regel ingeniører. Lederne for offentlige tekniske etater og bedrifter var sjelden enige i miljøbevegelsens kritikk, og mente nok ofte at deres situasjon og posisjon ikke ble forstått hos miljøbevegelsen. Samtidig mente nok miljøbevegelsen at deres kritikk ikke ble tatt på alvor. Uansett, en konsekvens av disse motsetningene er at det har festet seg et inntrykk av at ingeniører er for opptatt av produksjon, og har en blindside mot miljømessige konsekvenser av sin aktivitet.

Sett i etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at etatsledere, bedriftsledere og politikere i for liten grad tok inn over seg alvoret i menneskers påvirkning på natur, omgivelsene, planeten og atmosfæren fra 1970-åra av. Det til tross for klare advarsler fra både forskning og miljøbevegelsen. Men det blir feil å tegne et bilde av at ingeniørene her i landet bevisst ikke brydde seg om miljøproblemer – både lokalt og globalt. Faktisk var ingeniører engasjert i diskusjoner om miljøproblemer lenge før 1970-åra.

Miljøbevisste ingeniører

TIDLIG MILJØFORKJEMPER: Georg Brochmann (Foto: Hilfling-Rasmussen).

Den populære formidleren og ingeniøren Georg Brochmann fikk over de fire første sidene av Teknisk Ukeblad i 1949 boltre seg med et dystopisk budskap, hvor han blant annet skrev om «de katastrofer mennesket selv i sitt hovmot og maktmisbruk, sin elendighet, uforstand og fortvilelse har bragt over seg selv».

Brochmann advarte om planetens kollaps om ikke menneskene skjerpet seg, et budskap han særlig ønsket å nå fram til ingeniørene med. Anledningen for advarslene var en bokomtale av den amerikanske økologen William Vogts legendariske bok Road to survival. Denne boka gikk sin seiersgang over hele verden, og skapte store debatter, og har siden blitt sett på som et tidlig forsøk på å analysere hvordan miljøproblemene i verden henger sammen i et felles sakskompleks. De første som fikk høre om og diskutere denne boka i Norge var altså ingeniørene, takket være Georg Brochmann.

Vekst eller vern?

Det sier noe om ingeniørprofesjonens villighet til å diskutere miljøproblemer at Teknisk Ukeblad gikk til det uvante skritt å blåse opp en bokomtale på denne måten. Vanligvis var bokomtaler små notiser på bakerste side i bladet. Bokomtalen ble videre fulgt opp med et foredrag i Ingeniørforeningen i Oslo.

Men selv om ingeniørprofesjonen gladelig diskuterte planetens bæreevne i lys av Vogts og Brochmanns dystopier, så var de ikke like glade i alle diskusjoner om miljøsaker. Det ble tydelig da det noen år senere var tilløp til debatt om utbygging eller vern av vassdrag i Teknisk Ukeblad.

– Teknikken har så altfor ofte vært brukt direkte i rovdriftens tjeneste, vitenskapen tjent dem som ville bevise at jordens resurser var uuttømmelige.
NTH-ingeniør Georg Brochmann, 1949.

Den innflytelsesrike Elias Grønningsæter, som hadde vært overingeniør for elverkene i Møre og Romsdal, kritiserte i TUs spalter forslag om vern av vassdrag ved å peke på nytten av og behovet for vannkraft. To yngre ingeniører, H. P. Dahm og Per Hals, svarte i leserinnlegg i TU ved å ta opp behovet for å verne enkelte vassdrag ut fra naturhensyn. Det falt ikke i smak hos TUs redaktør Arne Solem, som med disse ordene ønsket å avslutte denne debatten:

«Redaksjonen ønsker ikke å avskjære enhver diskusjon om disse problemer, men den har liten tro på at eventuelle innlegg vil få den saklige, konkrete form som fører til resultater. Det hensyn teknikk og estetikk bør ta til hverandre kommer man neppe frem til gjennom diskusjonsinnlegg, men mottar vi innlegg som gjør vår tro til skamme skal vi med glede ta dem inn.»

Inntrykket av at ingeniørene i Norge i 1950- og 1960-åra helst ville diskutere saker om miljø i en mer global skala, forsterker seg når vi også tar med den andre store ingeniørformidleren fra perioden: Edgar B. Schieldrop.

Schieldrop, som var den første lederen av Studentersamfunnet, hadde en mytisk status som foredragsholder; han ble sagt å ha en særegen evne til å trollbinde publikum. Det foredraget som tente ingeniørene aller mest etter andre verdenskrig, var en av de store miljøsakene: radioaktiv stråling fra atomteknologi.

I foredraget «Tekno-videnskapens anbud til verden» manet Schieldrop ingeniørene til å ta kontrollen og fortelle verden hvilken nytte de kunne gjøre. I 1956 lanserte han dette forslaget på et fellesmøte for Polyteknisk Forening og Ingeniørforeningen. Foredraget skapte en enorm entusiasme blant ingeniørene. Schieldrop manet fram et angstfullt scenario, hvor verden nå stod på vippen mellom evig fortapelse og en håpefull framtid. Konteksten for denne angsten var atombomben. De enorme ødeleggelsene satte en støkk i folk, også ingeniører, og Schieldrop tegnet opp et bilde hvor teknologiens destruktive krefter var i ferd med å vinne i kampen mellom lys og mørke.

Himmel eller helvete?

Denne situasjonen kalte på ingeniørene, ifølge Schieldrop. Teknologien hadde ikke bare destruktive krefter, det var også et enormt frigjørende potensial i teknologien. Hvis teknologien ble utviklet og brukt på rett måte, vel og merke. Her spilte ingeniørene en avgjørende rolle i å legge fram «nøkternt og saklig» for samfunn og politikere hva som ville være rett teknologi og rett bruk av teknologi.

Atomteknologien tjente som illustrativt eksempel: bombingen av Hiroshima og Nagasaki avslørte det destruktive og grufulle potensialet til denne teknologien, mens åpningen av Calder Hall – en sivil kjernekraftreaktor – som pustet kraft og liv i det britiske samfunnet og økonomien, sto for det frigjørende og lyse potensialet. Eksemplet med atomteknologi var konkretiseringen av det som i Schieldrops forslag skulle bli en generell ekspertkommisjon som kunne presentere en meny av teknologiske satsninger som så politikere og samfunn kunne bestille fra. Men det var også et innlegg i debatten om farene og miljøskadene ved atomteknologien.

GRUSOMT POTENSIALE: Atombomben over Hiroshima 6. august 1945 (Foto: NTB).

Den tause våren

Rachel Carsons bok Silent Spring publisert i 1962 regnes for å ha skapt en økologisk bevissthet og oppvåkning for miljøproblemer internasjonalt. Hennes beskrivelse av en framtid uten fuglesang traff mange.

DEN TAUSE VÅREN: Boken av Rachel Carson (bildet) vakte liten oppmerksomhet blant norske teknologer (Foto: U.S. Fish and Wildlife Service).

Merkelig nok var det ingen diskusjon av denne boka og Rachel Carsons kritikk av kjemisk industri og produksjon og bruk av plantevernmidler i Teknisk Ukeblad eller i andre arenaer for debatt i ingeniørprofesjonen. Var det nok et bevis for at ingeniørene i Norge skydde banen – eller dysset det ned – når advarsler om miljøproblemer ble konkretisert og gjort relevant for norske forhold, som med vannkrafta?

Nei, så enkelt var det nok ikke. I sin doktorgradsavhandling antyder historikeren Håvard Brede Aven at tausheten om boka best forstås som uttrykk for at ingeniørene i Norge ikke var involvert i produksjon og bruk av plantevernmidler, og at det mest sannsynlig forklarer hvorfor de ikke diskuterte kritikken av dem. For mens ingeniørene ikke diskuterte Silent spring, så gikk debatten for fullt særlig blant fagfolk knyttet til landbruksforskning, som veterinærer og biologer, og i tillegg leger.

Ingeniørforeningens stolthet

På samme tid var Ingeniørforeningen og ingeniørene veldig aktive når det kom til vann- og luftforurensning. Her snakker vi om konsekvenser av teknisk og industriell aktivitet som ingeniørene i Norge var dypt involvert i.

INITIATIVTAKER: NIFs president Karl Olsen (Foto: Tekna).

Daværende president i Ingeniørforeningen og senere veidirektør Karl Olsen stod i spissen for Ingeniørforeningens initiativ til opprettelsen av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) i slutten av 1950-åra. Noen år senere bidro Ingeniørforeningen til flere initiativ og komiteer til å bekjempe luftforurensning. Forurensning av lufta – eller røykskader – var her i Norge kanskje det første store miljøproblemet som det ble satt søkelys på. Grunnen til det var at flere kyr ble syke og skadet av avgasser fra aluminiumsproduksjonen. Dette ble oppdaget etter at aluminiumsverket i Øvre Årdal ble satt i drift etter andre verdenskrig.

Historikeren Kristin Asdal har vist hvordan de grufulle skadene på kyrne rundt aluminiumsverket i Øvre Årdal ble starten på en betent konflikt mellom landbruket og industrien.

TIDLIGE MILJØFORKJEMPERE: Ingeniørforeningen var tidlig ute med å bekjempe luftforurensning. Bildet viser Årdal Verk i 1948 (Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/NTB).

Faktisk er denne konflikten den direkte årsaken til at staten bygde opp byråkratiske organer for å forholde seg til forurensning og miljøproblem, forløperen til dagens Klima- og miljødirektorat. Men ut av denne konflikten ble det altså ikke bare bygget opp byråkrati med egne fagfolk for forurensningsspørsmål, Ingeniørforeningen tok også tak og engasjerte seg. Rundt 1970 var engasjementet for å bekjempe luftforurensning fra industrien blitt en fanesak og en stolthet for Ingeniørforeningen.

Så langt var engasjementet for miljøspørsmål kommet at en representant på Ingeniørforeningens representantskapsmøte i 1972 tok ordet spøkefullt og spurte «om foreningens navn skulle forandres til «Norske Ingeniørers Naturvernforbund»»? I forkant av møtet hadde generalsekretær Arne Nagell gått ut i Teknisk Ukeblad og påstått at det viktigste ansvaret til Ingeniørforeningen og ingeniørene var å gjøre noe med «miljø- og ressursvernproblemene som synes å tårne seg opp i fremtiden».

TIDLIG UTE: Ingeniørforeningens generalsekretær Arne Nagell (Foto: Tekna).

Så hva betyr det at ingeniørene engasjerte seg på disse måtene i miljøspørsmål i tida fra andre verdenskrig og til 1970-åra? Det viktigste budskapet fra Håvard Brede Avens analyser, som denne artikkelen lener seg tungt på, er at ingeniørene og Ingeniørforeningen brukte diskusjon og advarsler om miljøproblem til en kritisk selvrefleksjon om egen rolle og fagfelt.

Brochmann og Schieldrop rammet inn sin formidling om miljøproblemer i diskusjoner om teknologiens utvikling, teknologiens rolle i samfunnet, og også ingeniørenes forhold til teknologi og samfunn. Det samme gjorde Arne Nagell da han i 1970-åra sparket i gang diskusjoner om ingeniørenes samfunnsansvar og rolle i samfunnet.

Bildet som avtegner seg når vi tar inn over oss denne siden av Ingeniørforeningens og ingeniørenes historie er langt fra skremmebildet av en gruppe vekstorienterte bakstrevere uten blikk for negative konsekvenser av sin aktivitet, som til tider manes fram når vi snakker om ingeniører og miljøsaker.

Ingeniørene brukte altså heller ikke alltid miljøspørsmål til å kuppe saker, endre deres karakter til tekniske spørsmål, for så å ta over feltet for å få makt og gjøre miljøspørsmål om til behov for tekniske løsninger, som en også hører om. De aktivitetene og det engasjementet vi her snakker om, har uten tvil vært med på å forme identitet og tenkemåter i ingeniørprofesjonen siden den gang.

BÆREKRAFT: Mange Tekna-medlemmer jobber med prosjekter knyttet til bærekraft. Men var den kritiske selvrefleksjonen sterkere før, spør artikkelforfatteren (Foto: Tekna).

Selv om vi altså kan snakke om et engasjement for miljøsaker, og en kritisk selvrefleksjon over egen rolle i miljøsakene, så står vi likevel overfor en kritisk situasjon hvor deler av Brochmanns og Schieldrops dystopiske advarsler om en skadet planet er i ferd med å slå til. Siden vi ikke helt kan avfeie ingeniørene som bevisste eller ubevisste syndebukker for de menneskeskapte miljø- og klimaproblemene vi nå ser, så reiser det spørsmålet om det kanskje heller handler om hvordan vi organiserer vår økonomi og våre liv. Ingeniører og bedrifter jobber innenfor de rammene som reglene i økonomien og normer og verdier i samfunnet tilsier. På alle disse områdene så har vi nok ikke funnet de rette svarene på hvordan best mulig ta vare på naturen, dyra og planeten i måten vi driver næringsvirksomhet og lever livene våre.

Jeg er fullt klar over at Tekna og mange ingeniører er dypt involvert i, engasjert i, og jobber med et mangfold av ting som er viktige for å gjøre ting bedre og stake ut en mer bærekraftig økonomi og livsstil. Det jeg er mer usikker på, er om den kritiske selvrefleksjonen om forholdet mellom teknologi, ingeniør og samfunn er like fremtredende som det den var i perioden fram til 1970-åra. Er det på tide å lansere Schieldrops «Tekno-videnskapens anbud» til verden på nytt?

Les mer om Tekna og bærekraft

• Bærekraft i Tekna
• Teknas politikkdokument om klima, miljø og energi
• Sammendrag av Teknas bærekraftsrapport fra 2021
• Fagnettverket Tekna Klima