IKKE FOR NORGE? Kjernekraft er en energikilde mange land velger å prioritere, men er det riktig for Norge?
Professor mener den norske debatten er preget av følelser, ikke fakta.
Mange land satser hardt på kjernekraft, men i Norge har vi ikke fulgt denne bølgen, selv om det er flere nordmenn som vil satse på kjernekraft (29 prosent) enn på vannkraft (25 prosent), ifølge Ipsos.
Er det på grunn av vår satsing på vann, vind og sol?
– Vi kan bygge opp vår første reaktor innen 10 år.
Ifølge Statsnett vil vi trenge mye mer kraft de neste årene, dagens nivå er på omtrent 140 terrawatt, mens vi i 2050 kan trenge så mye som 260 terrawatt. Hvor skal denne økningen komme fra?
– En perfekt løsning med stabil energiforsyning i Norge hadde vært kjernekraft som sto for grunnlinjen, mens vannkraft kan ta svigninger i etterspørsel. Å diskutere en slik økning i kraft uten kjernekraft er fullstendig meningsløst. Det er like stor sjanse som en snøball i helvete.
Det sier Jan Emblemsvåg, som er professor ved NTNU og sivilingeniør i Maskinteknikk, konstruksjon og produksjon med doktorgrad fra Georgia Institute of Technology med fokus på blant annet termodynamikk. Han mener det er på tide å ta igjen forspranget andre land har på Norge.
Ikke alle mener dette er riktig vei for Norge, les om det senere i saken, eller ved å trykke her.
Han mener løsningen ser slik ut:
– Det er en fare for at Norge kan bli hengende langt etter, det er bekymringsfullt. Norge må våkne før vi kommer i en slik situasjon.
– Har du troen på at Norge begynner med dette?
– Ja på et tidspunkt blir vi helt nødt til å gjøre det. Norge seiler inn i vanskelige forhold etter hvert. Når inntekten fra olje og gass forsvinner mer og mer blir vi nødt til å gjøre noe, ellers blir det veldig vanskelig.
– Det er en fare for at Norge kan bli hengende langt etter. Det er bekymringsfullt. Norge må våkne før vi kommer i en slik situasjon, sier han.
For mens andre land satser stort på teknologien, sitter Norge litt på gjerdet, og kanskje tenker at sol, vind og vann, som vi tross alt har mye av, skal kunne konkurrere mot andres land kjernekraftsatsing?
Kjernekraft er energi som frigjøres ved å splitte atomkjerner. Dette skjer i en prosess kalt kjernefysisk fisjon, der tunge atomer som uran eller plutonium splittes opp i mindre deler. Når dette skjer, frigjøres store mengder energi i form av varme.
Denne varmen brukes til å produsere damp som driver turbiner, som igjen genererer elektrisitet. Det er en effektiv og pålitelig energikilde, men krever strenge sikkerhetstiltak på grunn av faren for radioaktiv stråling og problemer med avfallshåndtering.
Han mener vi allerede har det meste av kompetansen til å kunne jobbe med disse kraftverkene.
– Vi har mange personer som er gode på reaktorsikkerhet og stråling, alt betongarbeid, vannforsyning, tunneler, bygging av trykktanker og varmevekslere. Vi sitter på omtrent 90 prosent av kompetansen vi trenger. Så her er det jobber til mange.
– Det vi mangler er blant annet reaktordesign-teknisk kompetanse som går på det å utvikle selve kjernen i reaktoren, men dette kan vi løse med et samarbeid med USA. Om man ønsker det, kan Norge selvsagt også engasjere seg i det etter hvert.
En av ankerpunktene er at teknologien tar lang tid å bygge opp, men her mener Emblemsvåg det er en naturlig løsning.
– Sannsynligheten for en ulykke i Norge er nærmere null.
– Vi kan inngå en avtale med det amerikanske strålevernet på at de godkjenner teknologien rent teknisk. Deretter burde det norske strålevernet ta hånd om oppfølging av en reaktor i drift. Da har vi gjort det litt på samme måten som da vi fant olje og gass, da brukte vi også kompetanse fra andre land, og etter hvert som vi selv lærte, tok vi over driften selv.
– Hvis vi samarbeider med amerikanerne med en gang nå, kan vi bygge opp vår første reaktor, som i det tilfelle kan være små modulære reaktorer innen 10 år, før 2035. Istedenfor 30-40 år med å utvikle på egenhånd.
En annen fordel med de små modulære reaktorer er at de kan plasseres inni fjell for å sikre dem fra eksterne faktorer.
– Har man helt like reaktorer ulike steder i Norge med kortreist kraft, så vil det bli lettere og raskere å bygge opp, og samtidig lettere å vedlikeholde. Hvis en reaktor for eksempel gir 300 elektriske megawatt, mens den termiske effekten er nesten 1000 megawatt, så kan denne restenergien brukes til veldig mye interessant også. For eksempel å lage hydrogen eller varme opp bydeler eller industrianlegg.
Emblemsvåg mener vi i Norge har en tendens til å debattere teknologien mer med følelser, enn med hva som er fakta.
– Teknologien og sikkerhet er så godt utviklet, at jeg vil si sannsynligheten for en ulykke i Norge er nærmere null.
Men historien har vist at det ikke alltid har gått bra.
Norge var faktisk ett av de første landene i verden til å starte med kjernereaktorer, med anlegg egnet for forskning, ikke for produksjon, men deretter stoppet det.
– Det var stor positivitet i Norge på 1960-tallet, da var også miljøbevegelsen veldig optimistiske til denne måten å lage energi på, med veldig små miljøkonsekvenser.
Men utviklingen i den kalde krigen, samt en annen innbringende næring skulle endre på dette, mener Emblemsvåg.
– På 1970- tallet, ved hjelp av olje- og gassindustrien koblet man kjernekraft og atomvåpen sammen. De så på kjernekraft sannsynligvis som en reell trussel.
– Det var heller ikke god nok informasjonsflyt i landene som satset på dette, så avstanden fra de som jobbet med det, til vanlige folk, ble veldig stor.
Deretter smalt det i anlegget på Three Mile island (1979) i Pennsylvania i USA etter en menneskelig svikt, og senere i velkjente Tsjernobyl (1986) i dagens Ukraina som regnes som den verste kjernekraftulykken i historien.
– Det var mange spekulasjoner på grunn av hvor hemmeligholdt Sovjetunionen var på den tiden, og det hemmeligholdet forsinket reaksjon som skapte frykt og en håndtering totalt sett som skapte mye mer problemer enn det fakta tilsa (som ble klart mye senere).
– Etter dette ble det vanskelig for industrien å forklare forskjellene mellom ulike reaktordesign, samt vise verdien kontra risikoen. Forskjellen på en russisk kontra en vestlig reaktor forsvant i debatten blant annet.
– Det virket som kjernekraftindustrien var fullstendig resignerte etter dette på 90-tallet, de hadde gitt litt opp å gi balansert informasjon om kraftverkene.
På starten av 2000-tallet endrer debatten seg, når klimaendringene får mer plass i nyhetsbildet.
– Patrick Moore, en av grunnleggerne av Greenpeace var da en av de største forkjemperne. Skulle vi må klimamålene måtte vi inkludere kjernekraft.
Men industrien skulle få enda et skudd i baugen. I 2011 ble et kjernekraftverk i Fukushima Daiichi i Japan skadet av en tsunami. Ingen døde direkte, men vesentlige mengder radioaktivt materiale slapp ut.
– Jeg bare smiler når noen i Norge sier generasjonen 4 er langt fremme i tid.
– Det var manglende beskyttelse av krafttilførselen av kjølesystemet som gjorde at kjølesystemet ikke fungerte slik det skulle. Det var fire andre anlegg som tok bølgen og taklet det fint.
– Japan har jo åpnet opp anlegg etter anlegg de senere årene og skal triple kapasiteten. Her snakker vi om et land som har hatt to atombomber og én kjernekraftulykke. De klarer å se på hva som er fakta.
Industrien tok seg nok en gang opp da det amerikanske selskapet Oak Ridge National Laboratory la ut all informasjon de hadde om saltsmeltereaktorer-eksperimenter de hadde fra 60- og 70-tallet.
– Etter dette kom det mange nye startups med små modulære reaktorer. Det tok tid å bygge dem opp, men vi ser nå de siste 10 årene at de får større og større fokus, og en større erkjennelse av at kjernekraft må inn. De siste årene har flere land snudd, og nå er 30 land med på en avtale om å triple kjernekraftsatsingen, sier han.
Et ankerpunkt mot teknologien er at kjernekraft produserer radioaktivt avfall, hvor skal dette ligge, og vil det gjøre noen skade?
Emblemsvåg mener det er fire hovedløsninger i dag:
1. Lage et dypt geologisk lager i bakken, som blant annet Finland har valgt å gjøre.
2. Lage et borehull fra land, inn under havbunnen og deponerer avfallet ut dit. Bruke kompetansen man har fått fra jobbing med olje og gassindustrien med tanke på CO2-lagring.
3. Reprosessere avfallet slik som Frankrike gjør. Etter at uranet er brukt for første gang, så har du igjen over 95 prosent med energi, deretter må du kjemisk rense ut fisjonsprodukter som ikke egner seg i neste runde. På denne måten kan de bruke det på nytt som brensel. Og dette kan de gjøre mange ganger etter hverandre.
4. Lagre det midlertidig, for så å rense det og brenne det ut med generasjon 4 reaktorer.
Emblemsvåg mener sistnevnte alternativ er klar best.
– Jeg bare smiler når noen i Norge sier generasjonen 4 er langt fremme i tid, de aner ikke hva de snakker om. Den første vestlige kommersielle reaktoren skal leveres i 2030.
– Det vi i dag kaller avfall er i realiteten restmateriale, vi har hentet ut under fem prosent av energien i det avfallet. Hvis du tar alt amerikansk kjernefysisk sivilt avfall siden 60-tallet, så kan du dytte det inn i et Ikea-varehus. Herfra er det hentet ut 30 000 terrawatt-timer, men med en generasjon 4 reaktor er det 1 million terrawatt-timer i kraft igjen i dette avfallet.
Han forteller at vi med 1 million terrawatt-timer kan drive Norge i 6000 år.
– Hvis du regner på avfall per terrawatt-time produsert, så kan du redusere avfallsmengden med 98 prosent. Det vil si at du kan drive hele Norge i 20 år, og sitte igjen med avfall som kan fylles i det lille kontoret jeg sitter i nå.
– Vi må få ut mest mulig energi, med minst mulig innsats, uten risiko for ulykker. Avfallshåndtering slik jeg ser det er primært et politisk spørsmål, og om hvor det skal ligge. Folk vil ikke ha avfallet hos seg i og med at de tror det er farlig.
I juli i år kom regjeringen med sin strategi for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall i Norge. Den finner du her.
For å lage et kjernekraftverk, så trenger du for eksempel Uran, som det er mye av i Australia og Canada, men det er ikke sikkert vi trenger å importere det.
– Det største lageret av Uran har vi i havet.
– Vi har faktisk uran i fjellet øst for Haugesund, og det var faktisk der Marie Curie fikk tak i sitt første uran som hun brukte i eksperimentene sine. Utover det så har vi også thorium i Fensfeltet, som potensielt også kan brukes.
– Men, det største lageret av Uran har vi i havet. Det er 4,6 milliarder tonn uran oppløst i havvannet. Teknologien for å få opp dette er kommersielt utviklet av to grupperinger — USA og Japan, og den andre er Kina.
Han mener Norge sånn sett har skutt gullfuglen, da vi har verdens nest lengste kystlinje, og dermed kan hente ut enorme mengder uran.
– Norge sitter her på gigantiske muligheter til å generere eget brensel, til egne reaktorer, sier han.
I den marine næringen er det mer fremdrift, Allerede i 2030 kan vi få vårt første skip drevet av kjernekraft.
– Hvis alt går etter planen nå skal et norsk skip i samarbeid med USA få ut det første kommersielle skipet med 4. generasjon nukleær fremdrift i verden. Det er et hårete mål, men det ser ut til at det går.
Hvis prosjektet går bra, vil vi se en revolusjon i den marine verdensflåten. Emblemsvåg forteller at det er omtrent 60 000 skip i verden som egner seg for nukleær fremdrift.
– Da skipene har en levetid på 30 år, så kan du bytte ut omtrent to tusen skip i året, og disse skipene kommer til å trenge 1 til 4 reaktorer per skip.
– Hva gjør man med avfallet fra båtene?
– Det er lite avfall fra disse. Det er også en type brensel som heter TRISO-drivstoff (forkortelse for TRi-structural ISOtropic particles) som gjør at avfallet er innekapslet fra dag én, den kan aldri komme ut. Det tåler omtrent 2000 grader og nesten 200 000 år i sjøvann.
– Om noe mot alle solemerker skulle gått galt kan man stoppe reaktoren den med sjøvann. Men skadepotensiale fra en slik reaktor er ekstrem liten.
Han håper dette blir en suksesshistorie, som igjen vil skape begeistring for teknologien på land.
– Hvis man ser hvor effektiv det fungerer på skip, så kan dette gjøre at flere på landsiden vil bruke det, sier han.
Oskar Njaa, som er atomsikkerhetsrådgiver i miljøstiftelsen Bellona, er skeptisk til forslaget til Emblemsvåg.
– Forutsetningene for Emblemsvågs forslag er ikke tilstede.
– Vi følger utviklingen i atomindustrien med interesse, men forutsetningene for Emblemsvågs forslag er ikke tilstede. Det hele framstår svært urealistisk, ny atomkraftteknologi er en usikker hest å satse på.
– 3. generasjon+ atomkraft (Som er en videreføring av generasjon 3-reaktorer, blant annet med passiv sikkerhet) er det som er aktuelt i dag – og da i form av store, konvensjonelle reaktorer på 1000 MW+ i effekt. Mindre, såkalte små modullære reaktorer (SMR), av samme generasjon er under utvikling, men det gjenstår å se om disse leverer som lovt, og faktisk lar seg serieprodusere og kommersialisere slik industrien ser for seg.
Han mener 4. generasjonsreaktorer ligger lenger fram i tid, og at det er allerede et sjansespill å satse på at 3. generasjons+-reaktorer i små utgaver kan bestilles i 2030.
– Å skulle satse klimapolitikken vår på at mindre 3. generasjonsreaktorer blir tilgjengelig så raskt (og i alle fall på 4. generasjon) er ikke forsvarlig. Jo tidligere vi kutter utslipp, desto bedre – og en atomkraftsatsning vil ta tid vi har stadig mindre av.
Han mener vi risikerer å gå omveien om atomkraft.
– Vi må ikke innbille oss at vi er i nærheten av å ha det som skal til for en storskala satsing på kjernekraft i Norge på kort sikt, verken i form av folk, kompetanse, erfaring, lovverk og regulering eller forvaltningskapasitet.
– Vi har heller ikke produksjon av råvarene som trengs for brensel. Når Emblemsvåg forutsetter at vi skal kunne operere med norsk kompetanse fra start og 100 prosent norske råvarer, så er det ikke realistisk. Det vil kreve tid og ressurser å sørge for at forutsetningene er på plass, og det er ikke en nødvendighet for å nå klimamålene, som har en tidsfrist, sier Njaa.
Han mener problemet med atomkraft i Norge ikke handler om hvorvidt det er en lavutslippsløsning eller ikke. Atomkraft kutter utslipp når det erstatter fossilt forbruk.
– For oss handler dette om ressursbruk gitt våre forutsetninger og mål, hvorvidt det går på bekostning av andre klimaløsninger, og når og i hvor stor skala man kan kutte utslipp i Norge med atomkraft for å nå klimamålene i 2030 og 2050.
– Vann, vind, sol og blå strøm er løsninger vi allerede kan.
– Vi er bekymret for at framtidig atomkraft blir et argument for å velge bort andre energikilder som vil kutte utslipp raskere. Vi risikerer at vi utsetter viktige utslippskutt om vi satser på en teknologi som vi mangler forutsetningene for, og som har såpass usikker effekt og timing.
De ser ikke at det er behov for atomkraft i Norge med tanke på problemene som skal løses.
– Normalt legges til grunn et økt behov på omtrent 80 TWh opp fra dagens produksjon, omtrent. +/- 220 TWh totalt i 2050. Dette er fullt ut løsbart med kjent teknologi som er hyllevare, hvor kostnadene enten allerede har falt betydelig (og skal videre ned) eller er i ferd med å gjøre det.
– Vann, vind, sol og blå strøm er løsninger vi allerede kan, og som bygger på våre styrker og industrielle erfaring. Det er disse vi bør satse på, sier han.
Tekna Magasinet har også snakket med Kristin Elise Frogg, som er avdelingsdirektør i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet:
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har som ansvarlig myndighet ingen mening om hvorvidt Norge skal satse på kjernekraft eller ikke. Energidepartementet har satt ned et utvalg, Kjernekraftutvalget, som skal utrede fordeler og ulemper ved kjernekraft som kraftkilde i Norge. Formålet med utvalget er å gjøre en bred gjennomgang og vurdering av ulike sider ved en eventuell framtidig etablering av kjernekraft i Norge. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. april 2026.
– Utvalget skal blant annet vurdere mange av de momentene som Emblemsvåf foreslår. Når det gjelder modenhet ved de ulike teknologiene, har OECD NEA utgitt en oversiktsrapport i år, "The NEA Small Modular Reactor Dashboard: Second Edition", der de har identifisert 98 ulike SMR-teknologier verden rundt, og gjort en analyse av hvor langt frem i utvikling de er, sier Frogg.
– Det er generasjon III+ som er nærmest til å bli tatt i bruk. Generasjon 4 ligger noe frem i tid, og det gjør også andre typer SMR'er, herunder thorium-reaktorer. Det er uansett lite sannsynlig at norske myndigheter vil lisensiere et konsept som ikke har vært lisensiert i noe annet land. Det foreligger i dag ingen planer om at Norge vil starte egen utvinning av uran eller thorium med det formål å bruke det i kjernekraftreaktorer.
Staten opprettet i 2018 Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND). Deres oppgave er å overta ansvaret for de norske atomanleggene som i dag driftes av IFE. De skal også komme fram til en endelig løsning for hvordan avfallet, inkludert det brukte brenselet skal lagres og deponeres. Per i dag er det fortsatt ulike løsninger som vurderes.
– Norge vil ikke begynne med kjernekraft med mindre anleggene kan drives på en sikker og trygg måte, og det kan etableres forsvarlige løsninger for avfallet fra virksomheten, også for fremtidige generasjoner. Det vil ikke bli gitt konsesjon med mindre sikkerheten er ivaretatt. Så vil det alltid være en viss risiko knyttet til slike anlegg, og det vil være en politisk avgjørelse om man ønsker å ta i bruk kjernekraft som energikilde.
– På myndighetssiden har det allerede et bredt samarbeid på dette området med mange land, deriblant USA, men med hovedvekt på våre nordiske naboer, og andre land i Europa som Frankrike og UK. Mye av samarbeidet på dette område foregår også innenfor det internasjonale atomenergibyrået, IAEA og OECD-NEA. For Norge i dag er dette samarbeidet særlig fokusert på oppryddingen etter forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller. Men her finnes det internasjonale initiativer for harmonisering av regelverk, se f.eks. IAEAs (Internasjonale Atomenergibyrået) «SMR Regulators' Forum» https://www.iaea.org/topics/small-modular-reactors/smr-regulators-forum
– Å satse på kjernekraft medfører langsiktige forpliktelser for en nasjon, ikke minst mtp. avfallshåndtering, og vil kreve tilgjengelig spesialisert kompetanse over flere tiår for alle involverte organisasjoner inkludert operatører og sentrale myndigheter. Erfaringen fra kjernekraft i Norge er basert på forskning innen nukleærteknologi og de fleste forskningsaktivitetene ligger i fortiden. Utdannelse, opplæring og kunnskapsutvikling i Norge vil i det minste i en viss overgangsfase være avhengig av ekspertise fra utlandet selv om det gitt midler til kunnskapssektoren for å bygge kompetanse innen det nukleære området, sier hun.
