– Det var et kultursjokk å se folk ha beina på bordet foran sjefen

Ensieh Khasheh kom til Norge i 2011, og jobber nå som automasjonsingeniør i ABB, hvor hun arbeider med fartøyene som seiler over hele verden.

Da hun begynte i jobben ble hun overrasket over hvor kort avstand det er til sjefen i Norge.

– I Iran er arbeidsmiljøet mer vennlig.

– Det er respektfullt og vennlig, men langt fra så formelt som andre steder - ikke så mye hierarki. Du kan ta en kaffe med sjefen din for eksempel, sier hun.

En annen forskjell hun har merket fra andre land, er at man kan forlate arbeidsplassen før sjefen har forlatt kontoret.

– Det var også litt kultursjokk at den ansatte kan, hvis personen vil, legge beina på bordet eller legge en snus i leppa foran lederen. Den ansatte trenger ikke å skjule det, og kan på mange måter være seg selv på jobben.

– Er det noe Norge kan lære av Irans arbeidsliv?

– I Iran er arbeidsmiljøet mer vennlig. Kollegene har tettere kontakt og har mer vennskapelige relasjoner enn generelt her i Norge, sier hun.

– Vi har en barriere mellom jobb og privatliv?

– Ja, absolutt, det er en barriere. I Iran prøver man å samles mye oftere for enkle ting. Det kan være om noen har fått et nytt barn, en ansatt har kjøpt leilighet eller om en person har bursdag. Det trenger ikke være et rundt år, man feirer sammen med kollegaene med kake uansett.

Hun fikk vite om Tekna da hun studerte, og etter hun meldte seg inn fikk hun veiledning i hvordan hun skulle søke på jobber i Norge, hvordan skulle CV-en se ut og hva man skulle skrive i søknadene.

– Det hjalp veldig. I Iran har vi ikke lignende fagforeninger, så det var en ny opplevelse for meg, sier hun.

– Har du noen tips til folk som ønsker å bygge nettverk i Norge når de jobber her?

– Generelt er det ikke så lett å finne nettverk og venner i Norge, men det er ikke umulig. Det er mye lettere om du lærer deg språket godt. Lær deg mer om kulturen ved å bli med på arrangerte fotturer og slikt. I Tekna finner du mange ulike typer aktiviteter, sier hun.

Hør mer om Ensieh Khashehs opplevelse av det norske arbeidslivet her:

Vi har rett til å si fra om arbeidsforholdene

Alexander Iversen, som er rådgiver i Tekna, er enig med Khasheh i at det er kortere vei til sjefene i det norske arbeidslivet enn mange andre steder.

– Det er ikke langt til toppledelsen i de fleste tilfeller.

Han forteller om en flatere struktur i Norge, også sammenlignet med andre vestlige land som England og Frankrike.

– Det er tre hovedpilarer i den norske modellen.

– De har det mer hierarkisk, og fagforeningene er ikke like kraftige. De har noen sterke fagforeninger, men de er ikke så utbredt som i Norge, og de har en litt annen rolle. De er ikke så involvert i driften av virksomheten som de er i Norge, der de ansatte har et ord med i laget. 

– Vi har rett til å påvirke arbeidsforholdene som arbeidstakere gjennom våre fagforeninger. Dette gjelder alle virksomheter som har tariffavtale, og også i noen tilfeller virksomheter uten tariffavtale, men gjennom arbeidsmiljøloven. Men rettighetene er sterkere når du har en tariffavtale som er fremforhandlet av fagforeningene, sier han.

Den norske modellen

Hvis du jobber i Norge en stund, kan du høre uttrykket "Den norske modellen".

DEN NORSKE MODELLEN: Alexander Iversen mener man ikke burde ta det organiserte norske arbeidslivet for gitt. Foto: Mikkel Moe.

– Det er tre hovedpilarer i den norske modellen. Det er god offentlig velferd, det er god økonomisk styring og det er det organiserte arbeidslivet, forteller Iversen.

Offentlig velferd er ting som gratis utdanning, subsidiert barnepass, gratis helsetjenester, pensjonsordninger fra staten, og den slags ting som gjør at alle har det grunnleggende og holder seg over et minimumsmiljø.

Så er det den økonomiske styringen, som innebærer statistiske modeller som alle parter er enige om. Vi bruker noe som heter frontfagsmodellen.

– De som er utsatt for konkurranse fra utlandet forhandler først. De finner ut hvor mye vi kan heve lønningene det året, og fortsatt være konkurransedyktige. Og det er det de kommer opp med som er en norm for alle andre. Det er ikke et tak som er absolutt, og det er lokale variasjoner i bedrifter i den sektoren også.

Det tredje og siste punktet i den norske modellen er det organiserte arbeidslivet. Du er ikke en rebell om du er medlem av en fagforening i her i landet.

– Det er ikke ren veldedighet

I Norge er det vanlig å være organisert. Dette har ikke kommet av seg selv, det har vært kjempet for i lang tid. 

– En veldig kjent hendelse i norsk historie er fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania på 1880-tallet, der en gruppe kvinner fikk lønningene kuttet over natten. De organiserte seg og gikk til streik. De kjempet for høyere lønninger og mindre farlige arbeidsforhold. Det var hovedkriteriene fordi de jobbet med farlige kjemikalier, så de som jobbet der ble forgiftet på jobb.

– De var ikke den første fagforeningen. De var ikke den første streiken, men de var en stor inspirasjon fordi det var så populært. De hadde så stor folkelig støtte at det var en stor inspirasjon for andre arbeidere, sier Iversen.

Han forteller at det er viktig å vite at vi har et omfattende velferdssystem i Norge som vi ikke har fått gratis.

– Det er ikke bare veldedighet som gjør at staten betaler for velferdsgodene våre. Noen har kjempet for alle velferdsrettighetene du har, pensjonene dine, den ekstra ferien din, og den slags ting. Fagforeninger har forhandlet dem frem først, og så har staten bestemt seg for å betale for det i ettertid. Det gjør de ikke bare for å være greie.

– Subsidierte barnehager gjør at norske kvinner lettere kan være i arbeid. Gratis utdanning sørger for at personer fra lavinntektsfamilier har mulighet til å utvikle og bruke talentene sine lettere. En godt utbygd velferdsstat er dermed også en investering i at flere er produktive arbeidstakere som bidrar til den norske økonomien, sier Iversen.