En million biter romskrot: – Vet lite om en stor del av populasjonen
For å hindre sammenstøt med satellitter ønsker forskningsinstituttet NORCE å bygge et tre-lands nettverk av avanserte radaranlegg som til enhver tid s...
I lave jordbaner er det nærmest "vill vest" med fare for kollisjoner mellom romsøppel og satellitter og mellom satellitter. Illustrasjon: ESA.
Hvor går satellittene hen når de «dør»?
En stor del av menneskeskapt aktivitet i verdensrommet er konsentrert om spesifikke baner nær jorden. Disse banene er blitt så populære at de faktiske begynner å bli overfylte, og faren for kollisjon øker.
Man kan på mange måter se på banene som brukes til satellitter som en «endelig ressurs» som vi er i ferd med å bruke opp. Og det er ikke kun aktive satellitter der oppe, de konkurrerer også om plassen med en stor mengde romskrot/romsøppel. Konsekvensene av alle disse objektene er en økt risiko for at to objekter er på kollisjonskurs.
Yngvild Linnea Andalsvik har en doktorgrad i romfysikk, og er i dag Fagsjef for romovervåking i Norsk Romsenter
Fra fageksperten
Tekna Magasinet har startet en ny serie kalt "Fra fageksperten". Her har vi invitert eksperter innen teknologi og naturvitenskap til å skrive populærvitenskapelig om temaer de er opptatt av i utøvelsen av yrket sitt.
Blant Teknas medlemmer finner vi mange fageksperter. Førstemann ute er Yngvild Linnea Andalsvik. Hun har en doktorgrad i romfysikk, og er i dag Fagsjef for romovervåking i Norsk Romsenter. Hun er Norges delegat til styret i ESA Space Safety Programme, og sitter i Fagutvalget i Tekna, og i Avdelingsfagrådet i Oslo og Akershus.
Det er særlig i lav jordbane at utfordringen er størst. Det er også her de nye megakonstellasjonene med tusenvis av satellitter befinner seg. SpaceX sine Starlink-satellitter for kommunikasjon og Planet med små satellitter til jordobservasjon er nok av de mest kjente. Men det er flere andre på vei opp og enda flere under planlegging. Norge har også per i dag syv småsatellitter i lavbane. Flere av disse benyttes til havovervåkning.
Les også Norske Håkon Dahle skal se 12 milliarder år tilbake i tiden
Flyttes til kirkegårdsbane
En annen populær bane er geostasjonær bane i cirka 36 000 kilometers høyde. Her holder mange av de store kommunikasjonssatellittene til, inkludert de norske Telenor-satellittene.
I disse banene er det relativt ryddige forhold hvor satellittene tildeles egne virtuelle «bokser» de oppholder seg i. Når en satellitt er ferdig med sin levetid blir den flyttet til en annen bane, en såkalt kirkegårdsbane. Den blir også «passivert», tømt for drivstoff, slik at det er mindre fare for seinere ulykker. Der kan satellitten hvile i fred uten fare for å komme i veien for aktive satellitter som vi drar nytte av hver dag.
Selv bitte små biter av romsøppel kan gjøre stor skade hvis de treffer satellitter i hastigheter på tusenvis av kilometer i timen. Infografikken fra ESA og UNOOSA viser omfanget av objekter og satellitter.
Vill vest i lave baner - fare for kollisjon
I lav jordbane er det mer vill vest. Her har mange av satellittene ikke manøvrerings-evne per i dag og de har heller ikke på samme måte som i geostasjonær bane sin virtuelle «boks» de kan holde seg innenfor. Dette fører til mange situasjoner hvor det er risiko for kollisjon mellom romsøppel og en satellitt, eller mellom to satellitter. Konsekvensene av dette kan bli store, ikke bare for satellitten som kan bli ødelagt, men det vil også danne nye fragmenter og øke mengden romsøppel.
Den gode nyheten er at om satellittene er lavt nok, vil de entre jordens atmosfære, bremse opp, og «falle ned» innen rimelig tid. Satellitter med bane under 500 km vil «falle ned» innen 25 år. Oftest vil de da ende med brenne opp på vei gjennom atmosfæren, men noen kan ha komponenter som kan nå helt ned til bakken.
I denne videoen forklarer ESA hvordan de ser for seg at romsøppel kan fjernes.
Korte ned tiden som «død i bane»?
25 år etter endt levetid er i dag satt som den anbefalte grensen for hvor lenge en satellitt kan være der etter endt levetid. Satellitter i baner under 500 kilometer tilfredsstiller generelt sett dette kravet. Med det store antallet konstellasjoner under planlegging er det imidlertid mange som argumenterer for at 25 år er for mye og at man bør redusere dette til for eksempel fem år.
Er satellitten i en banehøyde på for eksempel 1200 kilometer, vil tiden det tar før den har bremset nok opp til å entre atmosfæren være cirka 2000 år. Så hadde romerne i Romerriket bygget satellitter ville de ha falt ned først i dag, forutsatt en 1200 kilometers banehøyde.
Avslutte som stjerneskudd
For satellitter i slike banehøyder er det anbefalt at satellitten har manøvreringsevne og kan senke banen når levetiden nærmer seg slutten slik at den kan avslutte livet med som et stjerneskudd med en spektakulær ferd gjennom atmosfæren.
SpaceX sine Starlink-satellitter gjør nettopp dette. De skytes også opp i en så lav bane at skulle det skje noe galt med dem vil de falle ned igjen innen kort tid. Det gjør imidlertid også at de som er i disse banene, er mer utsatt for å falle ned av endring i atmosfæren som gir økt luftmotstand. Dette skjedde for få måneder siden som konsekvens av en solstorm og førte til at SpaceX mistet rundt 40 Starlink-satellitter.
Det skytes opp stadig flere satellitter og faren for kollisjoner øker. ESA blir den første romorganisasjon med en farkost som skal hente ned romsøppel.
Heldigvis er det ingen som tjener på større kollisjonsfare, så oppmerksomheten omkring bærekraftig bruk av rommet og ønsket om å rydde opp etter seg har økt de seinere årene. Den europeiske romorganisasjonen ESA har gått til innkjøp av en farkost som skal hente ned et stykke romsøppel fra en europeisk rakett og blir den første romorganisasjonen som gjør dette.
