Georg Brochmann – NTH-ingeniøren som ville ha tak i Vårherres stortå

Mange har spurt seg om når den første norske romanen som virkelig beskriver klimaendringer og miljøkatastofer kommer. Den ble faktisk skrevet allerede i 1925 av NTH-ingeniør Georg Brochmann. Totalt ga han ut over 40 skrifter og verker; romaner, noveller og skuespill. Han er blitt karakterisert som den mest produktive populærvitenskapelige forfatteren i Norge i mellomkrigsårene.

Polene vandrer

STADIG AKTUELL: Tekna ga ut Brochmanns roman «Snorre Kiær og hans kvinder – en fortælling om videnskap og kjærlighet» på ny som lydbok i 2007, innlest av Lise Fjeldstad (Foto: Tekna).

I en munter særstilling i Brochmanns forfatterskap står de to tidlige romanene om Snorre Kiær; den første er «Snorre Kiær og hans kvinder – en fortælling om videnskap og kjærlighet» (1925). På grunn av masseforskyvninger i jordens indre begynner polene plutselig å vandre (!), noe som slett ikke kommer overraskende på den fattige og ukjente cand. real. Snorre Kiær fra Kristiania. Dette er en halsbrekkende beretning, hvor vitenskapen tørner sammen med kapitalismen og spekulantene. Her får »den norske videnskab som er den fineste i verden» ved hjelp av »haarfine maalinger om g-konstantens variasjon» rett, og amerikanernes forskerjuks blir avslørt.

Den første norske klimaromanen er tankevekkende lesing. Snorre Kiær er på tur i Nordmarka, og gjør seg følgende tanker om klimaendringen som vil inntreffe, ikke på grunn av drivhuseffekten, men Nordpolens vandring: »Hva hjalp det om Norge kanskje kunde snike sig til at faa det Imperium Norvegicum som aviserne i dag hadde fablet om, naar vi skulde se vor egen fauna vantrives og dø ut, og dyrene, alle vaare store og smaa kamerater, hjemsøges av alle slags klimasygdomme, plages og dø? Himlen var grønlig gulsort, og solens glans var dræpt i en mæktig sky der ikke lignet noen sky som til den dag var set. Den saa nærmest ut som den bestod av svoveldamp.»

FØRSTE NORSKE KLIMAROMAN: Vil Norge bli et tropisk paradis, eller en gold isørken? (Foto: Monica Bertolazzi, Getty).

Senere i romanen står Norge i fare for å bli en isørken, fordi Nordpolen ser ut til å legge ut på en ny vandring og legge seg til ro i Finnmark. Det gode storborgerskapet i Kristiania planlegger da å rømme fra landet med alle sine rikdommer i en dampbåt, som verdens aller første klimaflyktninger.

Tropisk paradis eller isørken?

KONGELIG UTNEVNELSE: H.M. kong Haakon utnevner personlig Snorre Kiær til professor i geofysikk ved NTH, og han blir tildelt St. Olavs storkors. (Foto: Follo museum).

Men vil Nordpolen flytte seg til Alaska, eller til Finnmark? Vil Norge bli et tropisk paradis med octopusser i Oslofjorden, eller bli en gold isørken? Hvordan går det med de norske ekspansjonsplanene på Grønland og Færøyene? Vil Snorre Kiær og hans professorkollega overleve det lumske forgiftningsforsøket som den amerikanske agenten setter i verk på Oppdal stasjon? Heldigvis legger Nordpolen seg i ro igjen på sin gamle plass; fedrelandet reddes og mange grådige aksjespekulanter får svi. Snorre Kiær løser nemlig gåten og utnevnes av H.M. Kongen i statsråd til professor i geofysikk ved NTH, og han blir tildelt St. Olavs storkors, mens folket jubler på Karl Johan (!).

Men selv om verden bokstavelig talt er i ferd med å gå av hengslene; »hvad er jordkloden mot en kvindes hjerte?»

Politisk terrorisme

I den andre romanen om Snorre Kiær, «Dødståken» som utkommer i 1931, legges europeiske storbyer øde av en mystisk gass – dette er en roman som på mange måter forutser vår egen tids politiske terrorisme. Imidlertid blir dødståkens gåte løst i «den lille studenterby med sine vakre gamle trebygninger og brede gater», på et laboratorium ved Norges Tekniske Høiskole. Hvem det er som redder hele Europa? Selvfølgelig ingen ringere enn vår mann, professoren i geofysikk ved NTH Snorre Kiær.

LØSER DØDSTÅKENS GÅTE: Internasjonal terrorisme er tema i romanen «Dødståken» fra 1931. Mysteriet løses i et laboratorium ved NTH av professor i geofysikk Snorre Kiær (Foto: NTNU).

Om å få tak i Vårherres stortå

Som forfatter debuterer Brochmann allerede i 1923 med «Onkel ingeniør fortæller. Litt om energi og kraftmaskiner». Noen år senere gjentar han sin begeistring for dette svært så tidsaktuelle emnet: «Jeg studerer energi og energi-kilder. Det er uhyre interessant – en har inntrykk av at en har fått tak i Vårherres stortå. Det er hele fremtidens – energi-nødens – problem en befatter sig med. All videnskap møtes her.«

Utover 1920-tallet følger populærtekniske arbeider som «Skibsbygning og sjøfart» (1924), «Flyvning og luftfart» (1926) og «Store norske ingeniørarbeider» (1926). Dette er bøker som er skrevet i et lettfattelig språk for det store publikum. Seksbindsverket «De store opfindelser» (1929-30) er blitt betegnet som «kronen på verket i hans svært så aktive periode i tjueårene».

Filosofisk trilogi

Senere følger også de monumentale og filosofiske verkene «Mennesket og maskinen» (1937), «Mennesket og lykken» (1945) og «Mennesket og evigheten» (1951). Her drøftes filosofi, astronomi, fysikk, psykologi og religion i et stort og gjennomført forsøk på å rede grunnen for en ny livsanskuelse.

Denne trilogien blitt betegnet som «storverket i norsk filosofisk dikting». Trilogien er også blitt nærmere omtalt som «et ujevnt, til dels uklart verk, men overordentlig stimulerende, preget av Brochmanns mangesidige kunnskaper, hans varme menneskelighet og lidenskapelige nysgjerrighet».

Ut av jerntiden

I 1939 lager Brochmann jubileumsboken «Jern» for De mekaniske Verksteders Landsforening, hvor han i utgangspunktet priser metallets betydning som redskap for menneskene. Samtidig skriver Brochmann at »verden skjelver under drønnet av jernskodde soldatstøvlers hanemarsj», mens de uovervinnelige »motoriserte jernavdelinger rykker fram for å tilintetgjøre det som ennå er igjen av menneskelighet, godhet, naturlig livsglede. Fra alle folk på jorden som ennå ikke er presset inn i våpendvergenes taktfaste kolonner, fra dem som ennå har en stemme de tør løfte til protest og fra dem som bare tør hviske i dødsangst under jernhælens trykk, stiger det en brennende bønn: Fri oss fra undergangen. Led oss ut av jerntiden.»

Menneskets lov

Brochmann understreker at den tekniske utvikling ikke kan skrus tilbake. «Vi hadde jo glemt at jernet var gjort til vår lydige tjener, som vi kunne forme etter våre behov og gi de egenskaper vi ville. Det er vi selv som har gjort jernet til kanoner, panser, tanks og granater. Ingen overnaturlig makt. Hvordan kunne vi tro at vi må bøye oss under jernets lov, når vi kan bøye jernet under vår egen, menneskets, lov.

FRI OSS FRA UNDERGANGEN: Georg Brochmann priste metallets betydning som redskap for menneskene i boken «Jern» til De mekaniske Verksteders Landsforening. I boken, som utkom fire dager etter starten på den annen verdenskrig, uttrykker han på slutten fortvilelse og raseri over «våpendvergenes taktfaste kolonner» (Foto: NTB).

I etterskriftet heter det: »Dette skrev jeg noen måneder før den nye storkrigen brøt ut. Men jeg har intet å tilføye.»

Brochmann utrykker på et tidlig tidspunkt forakt for nasjonalsosialismen. Han blir arrestert av tyskerne og havner på Grini i 1944, hvor han er til freden kommer. På dette tidspunkt er han nestformann i Forfatterforeningen, og han har nettopp skrevet foreningens jubileumsbok til 50-årsjubileet i 1943. På grunn av intern strid blant medlemmene utkommer ikke dette verket før etter hans død i 1952. Brochmann oversetter Aldous Huxleys roman «Vidunderlige nye verden» til norsk i 1948.

Tidlig miljøforkjemper

Året etter fikk Brochmann over de fire første sidene av Teknisk Ukeblad i 1949 boltre seg med et dystopisk budskap, hvor han blant annet skrev om «de katastrofer mennesket selv i sitt hovmod og maktmisbruk, sin elendighet, uforstand og fortvilelse har bragt over seg selv». Han advarte om planetens kollaps om ikke menneskene skjerpet seg, et budskap han særlig ønsket å nå fram til ingeniørene med. Anledningen for advarslene var en bokomtale av den amerikanske økologen William Vogts legendariske bok Road to survival. Denne boka gikk sin seiersgang over hele verden, og skapte store debatter, og har siden blitt sett på som et tidlig forsøk på å analysere hvordan miljøproblemene i verden henger sammen i et felles sakskompleks. De første som fikk høre om og diskutere denne boka i Norge var altså ingeniørene, takket være Georg Brochmann, skriver historikeren Pål Nygaard.

Ingeniørene – pionerer i miljødebatten eller vekstorienterte bakstrevere?

Ingeniørens rolle

Brochmann er hele tiden opptatt av ingeniørens rolle i samfunnet:

»Det har nemlig for mig alltid stått som en urettferdighet, at mens en ingeniør, som har frembragt åndsarbeider av høi verdi, som jo gode ingeniørarbeider er, skal være en komplett ubekjent, mens en mann, som for eksempel har skrevet sammen noen mer eller mindre verdifulle bøker, skal være å finne i biografiske leksika og lignende.»

Sterke ord fra en forfatter og tillitsvalgt i Forfatterforeningen – og minst like tankevekkende i dag.

Kilder:

• Frode Weium: Fra teknokrati til teknikkens humanisering. Georg Brochmanns studier av forholdet mellom teknikk og samfunn.
• Georg Brochmann på Wikipedia
• Lise Fjelstad leste teksten for Tekna (TU)
• Ingeniøren i litteraturen - Linjelangs

Bibliografi

Bibsys: Georg Brochmann