Fra selskapsklubb til fagforening – starten på lønnsarbeidet

Mye tyder på at den første kimen til lønns- og interessearbeidet i foreningen ser dagens lys allerede i 1913, i N.I.F. Salpeteringeniørenes avdeling. Her oppnår avdelingen vesentlige gjennomslag for viktige forbedringer i arbeidskontraktene for ingeniørene i Norsk Hydros tjeneste.

Salpeteringeniørene: Sam Eyde inviterer til fest

Patentingeniørene er pionerer

Også etatsgruppen Patentstyrets Ingeniørforening er meget tidlig på banen. Gruppen blir etablert allerede i januar 1921 i Glitnegården på Drammensveien i Oslo, kun et steinkast fra stedet hvor Ingeniørenes Hus i Kronprinsens gate skal reise seg noen få år senere.

Den nye gruppen diskuterer raskt opprettelsen av et fellesutvalg for de offentlige ingeniøretatene.

Årsaken til at denne organiseringen finner sted nettopp hos patentingeniørene, har sammenheng med to forhold. For det første er lønnsforholdene og mulighetene for forfremmelse for Patentstyrets ingeniører «ganske mistrøstige, for ikke å si håpløse» på begynnelsen av 1920-tallet, ifølge samtidige kilder. For det andre er det ingen annen statsetat hvor ingeniørene har en så dominerende stilling som i Patentstyret. Dette gjør at klimaet for et spirende lønns- og interessearbeid så absolutt er til stede nettopp her.

Første lønnsstatistikk

Parallelt med dette tar Hovedstyret i Den Norske Ingeniørforening allerede i juni 1913 initiativ til «en utredning av medlemmenes økonomiske forhold». Avdelingene trekkes med i innsamlingsarbeidet, og to år etter foreligger kimen til foreningens første lønnsstatistikk, med svar fra 539 medlemmer. Denne viser at lønnsnivået allerede på dette tidspunktet er høyest i privat sektor. I 1918 vedtar Representantskapet et minimumsregulativ for ingeniørlønninger, som det arbeides hardt for å få gjennomslag for.

Lønnsreduksjoner

Men vi må frem til 1930-tallet før lønns- og interessearbeidet i foreningen virkelig skyter fart.

De tøffe trettiårene med økonomiske nedgangstider, lønnsreduksjoner og bølger av konkurser skyller inn også over Ingeniørforeningen og dens medlemmer med full styrke. Grundige faglige diskusjoner med etterfølgende hvite duker og høye smørbrød later ikke lenger til å være tilstrekkelig i foreningsarbeidet. Særlig de yngre medlemmene ivrer for en ny og langt mer radikal kurs for foreningen.  

I 1932 kommer regjeringen med en anmodning om en frivillig lønnsavkortning for funksjonærer i offentlig sektor, som det skal være opp til den enkelte å vedta eller forkaste. Patentingeniørene nekter å vedta avkortningen så lenge deres krav om bedrede avansementsforhold ikke er ordnet. Dermed tilhører de gruppen «nekterne av 1933», som ikke akkurat blir favorisert under de kommende lønnsforhandlinger.

Året etter blir «N.I.F.s fellesutvalg for statens ingeniører» konstituert, med utspring nettopp hos patentingeniørene.

I et hovedstyrevedtak i mars 1935 blir NIFs Utvalg for Yngre ingeniører (Y.U.) stiftet. Det består av de til enhver tid åtte yngste ingeniørkull, og blir ledet av fem personer. Utvalget skal være et samlende organ for yngre ingeniører, som i samarbeid med Hovedstyret skal ivareta «yngre ingeniørers spesielle interesser». Thormod Sand blir valgt til utvalgets første formann.

Minstelønn og statistikk

Fastsetting av minstelønnssatser for de yngste kullene og utarbeidelse av en lønnsstatistikk, er de første sakene som blir prioritert. Det nyopprettede Lønnsrådet i foreningen gjør henvendelser til private bedrifter om lønnsforhold for en del underbetalte ingeniører, og dette fører til «gunstige resultater», som det heter i samtidige beretninger.

Det blir også forhandlet direkte med Oslo kommune om lønninger. I 1938 blir det opprettet en normalkontrakt for ingeniører, etter avtale med Norges Industriforbund. Lønnsrådet har kontakt med Arbeidsgiverforeningen om minstelønnssatsene, men det lykkes ikke umiddelbart å få godkjent disse.

Før krigen forsøker yngre ingeniører i Oslo å få i gang et organisert lønnsarbeid i alle sektorer. I 1937 foreligger det i Lønnsrådet forslag fra yngre ingeniører om å få opprettet kollektive lønnsavtaler, og et fond til hjelp i lønnstvister.

«Men tiden var ennå ikke moden for slike tiltak, og krigen satte en stopper for det hele», heter det i foreningens jubileumsbok fra 1974.

Tiden skal snart være inne.

Lønnsarbeid i alle sektorer

Innenfor alle sektorer i arbeidslivet er tiden nå kommet for lønns- og interessearbeidets fremvekst. Industri-ingeniørenes ervervsgruppe blir dannet i 1945, med Øyvin J. Aksnes som formann.

Året etter blir Kommunale Ingeniørers Utvalg konstituert, under ledelse av Karl Olsen. Fellesutvalget for statens ingeniører er allerede opprettet rett før krigsutbruddet, og det er oppnådd forhandlingsrett med staten. Formann fra 1945 er Arne Eriksen. Så skjer det endelige gjennombruddet også for hele foreningen.

REVOLUSJONEN I DRAMMEN: I 1947 blir det vedtatt at foreningen ikke bare skulle være en faglig forening og en sosial møteplass, men også en fagforening. Dette såkalte «Drammens-vedtaket» får enorm betydning for foreningens virksomhet i årene fremover (Foto: NTB).

Revolusjonen i Drammen

I 1947 hender det nemlig svært dramatiske ting – dette er året for det såkalte «Drammens-vedtaket».

Representantskapet som er samlet i Frimurerlosjen i Drammen, vedtar etter et radikalt forslag fra vertsavdelingen at «anmodninger om revisjon av lønninger, i våre dagers samfunn, bør være formet som et krav, og helst ledsages av en trussel». Mulig bruk av streik som kampmiddel er med dette også en blitt en realitet for Ingeniørforeningen.

I debatten blir det nettopp pekt på at andre samfunnsgrupper som arbeidere, leger og lærere har skapt sterke fagorganisasjoner som representerer medlemmene overfor motparten. Den samme vei bør Ingeniørforeningen gå.

Splittelse av foreningen?

SAMLET REPRESENTANTSKAP: De 58 representantene i foreningens øverste organ som her er samlet i Drammen i 1947, vedtar at foreningen også skal være en fagforening (Foto: Tekna).

Styret i Drammen avdeling fremlegger et forslag til lovendringer i samsvar med dette. Disse blir sendt på høring til avdelingene før møtet.

Fire avdelinger er imot forslaget i sin helhet. Det blir blant annet pekt på at forslaget er «for vidtgående og noget krasst utformet, og (man) fryktet for at det eventuelt kan føre til en splittelse av N.I.F. hvis det blir vedtatt i denne form».  Bergen avdeling hevder at utformingen av vedtaket «ikke er tilstrekkelig elastisk», og advarer mot splittelse, «ved å innta en for utpreget kampstilling».

Et forslag fra en representant fra Bergen avdeling om at saken bør gå til uravstemning blant medlemmene, blir avvist av presidenten, «da det ikke ville være heldig å hvirvle opp for meget støv om disse ting» (!).

To avdelinger ønsker ikke å gi noen uttalelse. Av de øvrige 26 avdelinger er åtte klare for forslaget, mens de resterende 18 gir mer betinget støtte.

Imidlertid stiller Hovedstyret seg bak prinsippene i forslaget, som til slutt blir enstemmig vedtatt av Representantskapet.

HISTORISK DOKUMENT: Representantskapet som møttes i Drammen i 1947, vedtar at foreningen også skal være en fagforening (Foto: Tekna).

Som historiker Pål Nygaard ved Handelshøyskolen BI har påpekt, er noe av bakteppet for denne beslutningen at medlemstilstrømmingen til foreningen er i ferd med å stoppe opp. Andre aktører, som blant andre LO, er i stigende grad interessert i å rekruttere også funksjonærgruppene. Noe måtte gjøres.

Forening av fag, lønn og politikk?

I tillegg til å være en faglig forening og en sosial møteplass for medlemmene, er dermed foreningen også i ferd med å bli en fullblods fagforening.

Hovedstyret i ledelsen

Alt lønnsarbeid skal samles i sekretariatet under Hovedstyrets ledelse. Medlemmene må slutte lojalt opp om foreningen. De må følge pålegg og bestemmelser fra Hovedstyret og gi nødvendige opplysninger, og de må påta seg visse forpliktelser. Sekretariatet må definitivt utvides; man trenger lokaler, kontorutstyr og nødvendig bistand.

Sist, men ikke minst krever man at det opprettes et fond «på noen hundre tusen kroner». Drammen avdeling foreslår at medlemmene skal betale en ekstrakontingent på 50 kroner til dette fondet. Hovedstyret går for en ekstrakontingent på 25 kroner for året 1948. Hovedstyrets forslag blir vedtatt.

En viktig milepæl

I sitt 60- årsjubileumsskrift i 1972 gir NIF Drammen avdeling en god oppsummering av det som skjedde: «Drammens-forslaget var revolusjonerende, men ble godt mottatt av Hovedstyret. Dette var utvilsomt den største og mest avgjørende sak for Den Norske Ingeniørforenings videre utvikling som hadde vært presentert for Representantskapet på mange år. Gjennom de vedtatte lovendringer ble foreningen satt i stand til å gjennomføre et effektivt lønnsarbeid for sine medlemmer, og dette gjorde representantskapsmøtet i Drammen i 1947 til en viktig milepel i foreningens historie."

STOR STRATEG: Formannen i N.I.F. Drammen avdeling Harald Bugge står sentralt i prosessen når foreningen blir en fagforening (Foto: Tekna).

Drammens-forslaget ble ført i pennen og kjempet fram av Harald Bugge og Wilhelm Bjelland. Sverre Hassel, som senere ble visepresident i foreningen, gjorde også en stor innsats for å få forslaget vedtatt. 

Styrkeoppbygging

Utover på 1950- og 60-tallet bygges lønnsarbeidet gradvis opp. Særlig det mange oppfatter som myndighetenes sterke utjamningspolitikk, skaper stigende misnøye blant mange medlemmer.

Ingeniørene er slett ikke motstandere av at folk i lavere lønnsgrupper får en økning i sin levestandard, men man kan ikke akseptere at mange høyere funksjonærer får sin levestandard vesentlig redusert. Dette skjer i en tid hvor produksjonen og velstanden i samfunnet er på rask vei oppover etter krigen.

Den alminnelige ingeniør begynner da å forstå at det ikke bare er lovlig, men også nødvendig å gå til aksjoner for å motarbeide lønnsutjevningen. Allerede i 1952 er ekstrakontingenten til Særfondet økt til 100 kroner per medlem. Foreningen blir stadig sterkere rustet til eventuelle konflikter.

I 1949 får foreningen en rammeavtale med Norges by- og herredsforbund, med et eget ingeniørregulativ. Kommunene gir sin tilslutning til denne rammeavtalen, men det må forhandles særskilt med omlag 150 kommuner og elektrisitetsverk om plassering av stillinger i lønnsklasser og fastsettelse av særvilkår. Også innen statssektoren vokser lønnsarbeidet langsomt fram, og man gjør sine første erfaringer med å gå til plassoppsigelse i et par etater.

Innen privat sektor går foreningen inn for at lønningene skal vurderes individuelt på grunnlag av faglig dyktighet og arbeidsinnsats, og etter stillingens spesielle ansvars- og arbeidsområde. Regulativer slik man benytter i offentlig sektor, vil man ikke ha.

Videre skal det forhandles om sivilingeniørenes gjennomsnittlige lønnsnivå i den enkelte bedrift, ved hjelp av «foreningens lønnskurver for hele industrien».

Første streik

31. august 1968 blir en merkedag i foreningens historie – for første gang blir medlemmer av foreningen tatt ut i streik. 144 medlemmer i Telegrafverket og Statens Vegvesen streiker for å få ny overenskomst i staten. Streiken ender to måneder senere, med trussel om bruk av tvungen lønnsnemd.

Den allmenne oppfatningen i foreningen er at selv om streiken på kort sikt ikke fører til konkrete resultater, medvirker den senere til «det betydningsfulle opprykk av overingeniør II-stillinger».

Viktig medlemstilbud

Stadig flere bedriftsgrupper, etatsforeninger og kommunale grupper blir etablert rundt i virksomhetene, og opplæringen av tillitsvalgte tar til i alle sektorer. Generalsekretariatet forsterkes med Juridisk kontor, som bistår medlemmene med juridisk bistand.

Lønns- og interessearbeidet er på 1960-tallet blitt en sentral del av foreningens virksomhet, og en stadig viktigere årsak til at særlig yngre sivilingeniører melder seg inn og engasjerer seg. Det blir en integrert del av foreningsarbeidet, uten at det lenger knaker i organisasjonens sammenføyninger.

Avdelingene, den faglige virksomheten, lønns- og interessearbeidet og studentvirksomheten blir snart de fire søylene som foreningsarbeidet bygges opp rundt.

1982: Seier etter storstreik i kommunal sektor

Som man spøkefullt sier ved festlige anledninger i foreningen på denne tiden, det gamle slagordet «Fag og lønn – hønn mot hønn» (horn mot horn) er blitt erstattet med «Fag og lønn, som far og sønn».

Mødre og døtre er det fremdeles ikke så mange av i Ingeniørforeningen. Men foreningen er blitt en fullblods fagforening.