Fra ren sivilingeniørforening til bredt teknisk-naturvitenskapelig fellesskap

Før andre verdenskrig var Ingeniørforeningen mest opptatt av å hindre at andre enn medlemmer av foreningen fikk stillinger i kommunen, fylket eller statlige etater.

Det var en del av kampen for bedre lønns- og arbeidsforhold for medlemmene i foreningen. I de private bedriftene fikk de fleste ingeniørene bedre lønns- og arbeidsforhold enn ingeniører i offentlige etater. Men etter andre verdenskrig ble det vanligere at ingeniører ble værende i en funksjonærstilling uten å rykke opp til direktørstilling. Som vi har sett i en annen artikkel i denne serien, ble det derfor et krav fra funksjonæringeniørene at Ingeniørforeningen skulle drive forhandlinger om lønn og arbeidsforhold også i bedrifter i privat sektor. 

Ikke bare ingeniører 

I industribedrifter jobbet det ikke bare ingeniører. Side om side med ingeniørene i bedrifter som Norsk Hydro, Elkem og Årdal og Sunndal Verk jobbet det kjemikere, fysikere og matematikere. Både ingeniørene og naturviterne identifiserte seg med hverandre; de hadde omtrent samme utdannelse og kunnskapsgrunnlag, de samarbeidet i bedriftene og hadde samme interesser som ansatte. Da ingeniører begynte å bygge opp såkalte ervervsgrupper, meldte spørsmålet seg raskt om ikke naturviterne burde bli invitert inn i disse gruppene. Ervervsgruppene var noe nytt som ble bygget opp i Ingeniørforeningen etter Drammensvedtaket i 1947, da det ble bestemt at foreningen også skulle bli en fagforening.

Fra selskapsklubb til fagforening - starten på lønnsarbeidet

I fagforeningssammenheng ville de blitt kalt klubber, siden dette var enheter som samlet alle medlemmene til Ingeniørforeningen i en bedrift, med hensikt å jobbe for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Som kjent ligger styrken i tarifforhandlinger i antallet de tillitsvalgte forhandler på vegne av. Derfor var det strategisk sett smart å samle ingeniører og naturvitere i en felles gruppe.

Opptaksreglene

I Ingeniørforeningens ledelse ble forslaget ikke møtt positivt. De argumenterte med at det ville være problematisk å endre på opptaksreglene til foreningen. Helt siden Ingeniørforeningens etablering, hadde foreningen arbeidet for å skape og definere en særegen ingeniøridentitet fundert på teknisk høyskoleutdanning. Som vi har sett i en annen artikkel, var opptaksreglene designet for å markere et skille mellom de som hadde gått på en teknisk høyskole som NTH, og de som hadde lavere teknisk utdannelse.

Forening av fag, lønn og politikk?

Men denne særegne ingeniøridentiteten som Ingeniørforeningen arbeidet for å skape, hadde også en annen brodd – mot de naturvitenskapelige disiplinene på universitetet. Både professorer og ingeniører følte at professorer og kandidater fra de naturvitenskapelige fagene på universitet så ned på dem; som om ingeniører var en light-versjon av dem selv. På NTH ble det undervist i de naturvitenskapelige fagene, bare på et lavere teoretisk og faglig nivå enn på universitetet. Det ble hevdet fra enkelte hold at dette ikke er helt ulikt forholdet mellom leger og sykepleiere.

Egen ingeniøridentitet

EGEN IDENTITET: Ingeniørforeningen søkte å bygge opp en egen ingeniøridentitet. Bildet viser amtsingeniør Nicolai Olaf Saxegaard med kolleger etter befaring i Sør-Varanger i 1905 (Foto: Nikolai Olaf Saxegaard, Norsk vegmuseum).

Så Ingeniørforeningen ønsket å skape en egen ingeniøridentitet, hvor kunnskapsgrunnlaget ble definert som noe annet enn en litt lettere teoretisk versjon av naturvitenskapelige fag.

Ingeniørenes kunnskapsgrunnlag lå i sammenblandingen av teknologi og naturvitenskap.

Dette var en vanskelig øvelse, for var dette egentlig bare anvendt naturvitenskap? Da var det vel slik at ingeniørene var en litt mindre teoretisk og mer praktisk versjon av naturviterne fra universitetet? Det Ingeniørforeningen ønsket, var å definere kunnskapsgrunnlaget som like vitenskapelig og teoretisk som de naturvitenskapelige fagene på universitetet. Poenget er uansett at denne kampen for å definere et annerledes og likeverdig kunnskapsgrunnlag enn naturvitenskapene på universitetet, var årsaken til at Ingeniørforeningen ikke ønsket å inkludere naturvitere, da forslagene om dette kom fra ervervsgruppene på 1950- og 1960-tallet.

Ønsket om å inkludere naturviterne i Ingeniørforeningens organer handlet imidlertid ikke bare om lønns- og arbeidsvilkår. Forslag om å ta inn naturvitere kom nemlig også i mellomkrigstiden.

For eksempel fra den særegne avdelingen av Ingeniørforeningen som ble kalt Salpeteringeniørenes forening – som i praksis var en forening for ingeniører i Norsk Hydro – ønsket å ta med seg kjemikere og fysikere som jobbet i Norsk Hydro.

Salpeteringeniørene - Sam Eyde inviterer til fest

Den gang drev de ikke direkte lønnskamp, men holdt faglige arrangementer med foredrag, diskusjoner og sosiale sammenkomster. Naturviterne fikk være med på disse, men fikk ikke bli medlemmer av Ingeniørforeningen. Det var altså et fellesskap mellom ingeniører og naturvitere som jobbet i industrien, men av strategiske grunner ville ikke Ingeniørforeningen ta inn naturvitere.

NESTEN ALLE SKAL MED: Tur til Krokan hotell i Rjukan i 1915, i regi av N.I.F. Salpeteringeniørenes avdeling. Mange fikk bli med på avdelingens turer og sosiale sammenkomster, men naturviterne fikk ikke bli medlemmer av foreningen (Foto: Tekna).

Lang modning

Det tok lang tid før ideen om å lage et fellesskap på naturvitenskapelig grunn modnet i Ingeniørforeningen. En stor endring var oppdagelsen av olje på den norske kontinentalsokkelen.

Oppbyggingen av petroleumsindustrien i Norge gjorde at antallet av naturvitere og ingeniører som arbeidet i samme bedrift, økte stort. Før dette var det noen få store industribedrifter som ansatte noen naturvitere i tillegg til ingeniører tilknyttet sine fag. I både oljebedriftene og leverandørindustrien ble både bredden i naturvitenskapelige kandidater og antallet av dem mye større enn det tidligere hadde vært. Denne utviklingen gjorde seg også gjeldende i de andre store industribedriftene i landet i takt med at den vitenskapelige og teknologiske kompleksiteten økte.

NYE TIDER: At NTH ble en del av NTNU, fikk også konsekvenser for tenkningen rundt medlemssammensetningen i Ingeniørforeningen. Her er NTNU-logoen plassert foran hovedbygningen til det som fremdeles var NTH (Foto: Knut Opeide, Samfoto).

Neste steget i modningen for å utvide Ingeniørforeningen til også å inkludere kandidater fra naturvitenskapelige fag, var endringer i utdanningssystemet. Første steg her var den lange prosessen hvor NTH ble slått sammen med de andre høyskoleutdanningene og vitenskapelige institusjonene i Trondheim til NTNU. Opprettelsen av et universitet med en klar teknisk-naturvitenskapelig profil gjorde den tidligere insisteringen på at teknisk høyskoleutdanning var noe kvalitativt annerledes enn den naturvitenskapelige utdanning på universitetet, ble irrelevant. Nå var de to kunnskapsfeltene smeltet sammen.

Bologna-prosessen

VIKTIG FAKTOR: Bologna-prosessen fikk også stor betydning i diskusjonene om foreningens medlemsgrunnlag.

Det siste steget i sammensmeltingen var Bologna-prosessen.

I denne prosessen ble europeiske land enige om å skape et felles system for høyere utdanning. Poenget var å gjøre det enklere for folk å bevege seg over landegrensene, og at deres utdanning lettere skulle kunne godkjennes og anerkjennes når de beveget seg fra ett land til et annet. Nøkkelen i denne endringen var at de europeiske landene ble enige om et felles gradssystem: bachelorgrad på tre år og mastergrad på to år. Dette var ikke sånn gradssystemet var i norsk høyere utdanning. På universitetet var det cand.mag. grad over fire år, og mastergrad over ytterligere to år. Selv om det var en stor endring for universitetene, og en del var kritiske, så gikk omleggingen relativt smidig.

Verre var det for ingeniørutdanningen. Ingeniørutdanningen hadde ikke den samme inndelingen i en lavere grad og en høyere grad slik det var på universitetet. Ingeniørutdanningen var en profesjonsutdanning slik som medisinstudiet og juss: et fast løp fra første året fram til endelig avslutning. Med Bologna-prosessen måtte disse profesjonsutdanningene tilpasse seg det nye gradssystemet. Da ble disse utdanningene mer like de andre universitetsutdanningene. Med denne omleggingen var det veldig små forskjeller mellom ingeniørutdanningen og andre naturvitenskapelige utdanninger. Dette ble den direkte foranledningen til at Ingeniørforeningen ble omgjort til Tekna.

 En felles fiende

En siste faktor var også viktig for at Ingeniørforeningen åpnet seg for å inkludere alle langtidsutdannede naturvitere, i tillegg til ingeniørkandidater. Etter at økonomene hadde overtatt hegemoniet som ledere i store industribedrifter og premissleverandører for industripolitiske diskusjoner, bredte det seg en følelse og oppfatning blant ingeniører og naturvitere om at vitenskap og teknologiutvikling ble nedvurdert i industrien, i politikken og samfunnet.

Jeg har møtt og snakket med mange som peker på at det fra 1980-åra av har skjedd en endring i tenkningen, hvor det generelt sett ikke er en forståelse for hvor viktig den teknisk-naturvitenskapelige forskningen har vært for verdiskapningen i Norge – rikdommen som vi nå nyter godt av. De peker på at Norges store produktivitetsvekst siden andre verdenskrig har bygget på teknisk-naturvitenskapelig forskning og teknologiutvikling, sånn som har skjedd i oljeindustrien i flere omganger, aluminiumsindustrien, verftsindustrien og annen industri. I tillegg til denne følte endringen i tenkning om verdiskapning, så pekes det også på en nedvurdering av vedlikehold og satsning i de offentlige tekniske etatene. Denne følelsen av en felles fiende for ingeniører og naturvitere var også viktige for at Ingeniørforeningen åpnet seg for alle naturvitenskapelige kandidater.

Intens navnedebatt: Trampeklapp og vill jubel 

Teknas historie

Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.