Evolusjonsforskere ignorerte virusene

Tekna-medlem Jörn Klein, som er førsteamanuensis i mikrobiologi og smittevern ved Universitetet i Sørøst-Norge forteller at i løpet av de siste hundre år har vitenskapmiljøer gjentatte ganger endret sitt kollektive syn på hva virus er.

Giftstoffer

–  Først ble de sett på som giftstoffer, deretter som livsformer i form av biologiske kjemikalier.

–  I dag antas virus å være i en gråsone mellom levende og ikke-levende. De kan ikke reprodusere seg selv alene, men kan gjøre det i levende celler, og kan også påvirke oppførselen av sine verter. De er uten evne til å bevege seg selv når de svever i lufta eller sitter på overflater. De trenger en vertscelle å trenge inn i. Det kan være i bakterier, planter, dyr og menneskers celler. Deretter bruker de maskineriet i cellen til å reprodusere sitt eget arvemateriale.

– Kategoriseringen av virus som ikke-levende under store deler av den moderne biologiske vitenskapens tid har hatt en utilsiktet konsekvens. Det førte til at de fleste forskere ignorerte virus i studiet av evolusjonen, forteller Klein.

Les også: Så du har fått Koronaviruset? Dette bør du gjøre.

Ufattelig små

Virus er ufattelig små. Størrelsen kan variere fra 20 til cirka 500 nanometer (En nanometer er en milliondels millimeter). Virus er som regel mindre enn bakterier, men ikke alltid. De største viruspartiklene er 300-500 nanometer lange, mens de minste bakteriene bare er 200-300 nanometer lange.

Virus er stort sett alltid mindre enn bakterier. (Foto:Shutterstock)

Egenskaper som er felles for alle virus

• Alle virus pakker sitt genom (DNA/RNA) inn i en partikkel som brukes til overføring fra vert til vert.
• Det virale genomet inneholder informasjonen for å initiere og fullføre en smittsom syklus innenfor en mottakelig celle.
• Alle intakte virale genomen er i stand til å etablere seg i en vertsbefolkning slik at viral overlevelse sikres.
• Alle virus må lage mRNA som kan oversettes av vertsribosomer

Slik ble de oppdaget

Ifølge Jörn Klein var det først på 1800-tallet at virus ble kjent som en egen biologisk organisme. Dimitri Ivanovski gjorde et eksperiment i 1892 på en sykdom i tobakksplanter der han tilførte dem en substans som han ikke klarte å fjerne ved filtrering gjennom et bakteriesikkert filter. Han konkluderte derfor med at partiklene måtte være vesentlig mindre enn bakterier.

Det første bevis på et dyre-virus ble dokumentert i 1898 da Friedrich Loeffler og Paul Frosch, oppdaget munn- og klovsykevirus.

Ellermann og O. Bang rapporterte om overføring av kyllingleukemi i 1908, og i 1911 viste Peyton Rous at tumorer hos kylling, kunne overføres ved cellefrie filtrater. Disse var de første indikasjoner på at noen virus kan forårsake kreft.

Frederick Twort (1915) og Felix d’Herelle (1917) var de første som indentifiserte virus som infiserer bakterier, som d’Herelle kalte bakteriofager (bakterie-eter).

Mumier har virustegn

– Selv om kunnskap om virus som biologiske enheter er relativt nytt, er beskrivelsene av virussykdommer mye eldre. Den første skriftlige beskrivelsen av en virusinfeksjon, finnes visstnok i en hieroglyf fra 3700 f.Kr. funnet i Memfis, hovedstaden i det gamle Egypt. Den viser en tempelprest med typiske kliniske tegn på paralytisk poliomyelitt (den mest alvorlige poliomyelitt med lammelser og pustebesvær.)

– Den ekstraordinært godt bevarte mumifiserte kroppen til Farao Ramses V som døde i 1196 f.Kr. og som nå befinner seg i Kairo-museet, viser arr som er typiske for kopper. Likheten mellom kjennemerkene på mumiens ansikt og de av moderne pasienter, er oppsiktsvekkende, forteller Jörn Klein.

Mumien av farao Ramses V viser tydelige tegn til virussykdommen kopper i ansiktet.(Foto: Wikipedia.org)

Kopper var en forferdelig virussykdom som gjennom historien har tatt livet av flere hundre millioner mennesker før den ble erklært utryddet av WHO i 1980. (Foto: CDC/James Hicks, https://commons.wikipedia.org)

Inhalerte kopperskorper

Kopper har vært en av historiens mest fryktede sykdommer. Denne virussykdommen opptrådte til hyppighet innen begrensede geografiske områder i Kina rundt 1000 år f.Kr. Kinesiske vitenskapsfolk forsøkte å utvikle immunitet mot sykdommen ved hjelp av levende virus, på forskerspråk kalt variolering.

–  Man observerte at overlevende ved kopperutbrudd ble beskyttet mot påfølgende infeksjon. Kineserne inhalerte derfor tørkede skorper fra kopperpasienter. Dette ble praktisert i århundrer, og viste seg å være en effektiv metode for sykdomsforebygging. Det var imidlertid risikabelt fordi utfallet av variolering aldri var sikkert.

Innførte vaksinasjon

Den engelske legen Edward Jenner (1749-1823) regnes som den moderne vaksineteknikkens far. Han ble nesten drept av variolering i en alder av syv år. Dette førte til at han var ivrig etter å finne en tryggere alternativ metode. I 1796 brukte Jenner materiale fra hånden til Sarah Nemes, som var infisert med ku-kopper (en lignende, men langt mildere storfesykdom som noen ganger smitter til mennesker) for å vaksinere 8 år gamle James Phipps. Heldigvis ble eksperimentet vellykket.

Vaksinasjonen ble innført i Norge i 1810, og etter dette avtok forekomsten av kopper, men så sent som i 1908 var det en epidemi i Oslo.

Selv om vaksinering i utgangspunktet var kontroversielt, ble vaksinasjon mot kopper nesten universelt brukt over hele verden i det nittende århundre, og førte til sist til fullstendig utryddelse av human kopper i 1980. Da erklærte WHO verden for koppefri.

Jörn Klein holder et av foredragene på Teknas seminar om Koronaviruset mandag 23. mars. Følg streamingen https://www.tekna.no/kurs/det-nye-koronaviruset-39918/

– Se gjerne på denne forelesingen på Youtube fra meg om Koronaviruset, sier Jörn Klein.  https://youtu.be/6en2WNF4cVg