Portrettet: Absolutt gehør?

De brune øynene avslører en følsom kunstnersjel og fars musikalske gener fra Filippinene. Der hadde oldefar en gang sitt eget storband. Far sørget for at de tre barna fikk følge en tradisjon i slekten; lære å spille hvert sitt instrument. Fem år gammel fikk Kenneth trompet. Fem år senere hørte han Annbjørg Lien spille hardingfele på en konsert hjemme i Kongsberg.

Kenneth og pappa, to generasjoner de Gala med instrumenter, i 1991

– Det der har jeg lyst til å prøve, sa Kenneth etterpå til mamma.

Hun var åpen og nysgjerrig, som eldstesønnen, og fulgte ham til undervisning hos felespiller og læremester Anne S. Blengsdalen. Nå har hun tittelen professor emerita i musikkformidling og musikkhistorie.

–  Det var en liten og blid kar som kom. Kenneth har alltid hatt dette lyse vesenet, forteller hun.

–  Han har en lun og underfundig humor. Er varm og vennlig. En du kan stole på.

20 år gammel tok Kenneth et årsstudium i folkemusikk ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) Rauland. Teorien var det nyttig å få et innblikk i, men den ville blitt tung for ham å drive med på heltid. Det var da Kenneth tok avgjørelsen om å la musikken forbli en hobby. Som de siste tjue årene har brakt ham ut i verden, blant annet 18 ganger til USA, for å undervise i hardingfelespill. Stadig er Kenneth de Gala ute på spillejobber i Norge, både som soloartist og sammen med andre.

Stedsidentitet

Da Kenneth vokste opp, dreiv far et byggefirma. Det falt naturlig å søke ingeniørutdanning på byggfag i Oslo, og Kenneth endte opp med en bachelor i konstruksjonsteknikk. Det siste året hadde han et lite orienteringsfag som het arealplanlegging, med en engasjerende foreleser. Han inspirerte Kenneth til å ta en master i arealplanlegging på NMBU, Ås.

–  Det jeg opplevde mest interessant var at vi skal planlegge for mennesker. Vi kan forme steder. En bit av arbeidet er å kartlegge hva folk mener og ønsker. Såkalte medvirkningsprosesser. Vi lytter og sørger for at folk blir hørt. Det er den morsomste delen av planleggerjobben, forteller Kenneth.

Dette fenget ham allerede som student. Kenneth så koblinger til folkemusikkstudiet, som også handlet om stedsidentitet, bindinger mellom hvor musikken kom fra og hvilke folk som utøvde den. Folkemusikk er stedegen.

Nye Drammen sykehus med helsepark rundt er i ferd med å bli bygget. Kenneth er spent på hvordan det området kommer til å henge sammen med Drammen by.

I planleggingsfaget handler mye om å beholde stedets karakter når de tegner arkitektoniske løsninger og designer områder i en by. Eller når de tegner et bygg som skal passe inn.

–  Jeg skreiv masteroppgave om kulturhusets betydning for stedsutvikling og stedsidentitet. Så der blandet jeg inn kunnskap jeg hadde om folkekultur og dens betydning i planleggingen av bygg.

Kenneth på kappleik på Laagendalsmuseet i 1994.

– Ti år gammel fikk jeg ansvar for min første fulldekorerte hardingfele med perlemor og rosemaling og alt. Den var i sånn tre kvart størrelse tilpasset barn, det hadde litt å si. Jeg skjønte at jeg måtte passe på fela. Husker at jeg følte på stor respekt, forteller Kenneth de Gala, som her holder en fele laget av Hauk Buen, dekorert av broren Knut.

Komplisert kjerne

De siste drøye fem årene har Kenneth vært ansatt i Asplan Viak som arealplanlegger, og etter hvert gruppeleder og markedsansvarlig i Drammen. Fra kontoret der har han utsikt til elvepromenaden og elveparken. Den mener han er et godt eksempel på noe kommunen har prioritert, som gir mye til innbyggerne. Det var landskapsarkitekter i tegn_3 som designet elveparken, mens Kenneth var ansatt der.

Som arealplanlegger i Asplan Viak gir Kenneth og kollegene råd til det offentlige, eiendomsutviklere og entreprenører. Verdikonflikter kan ofte oppstå: På den ene siden står noens behov for lønnsom drift og endring eller byutvikling. På den andre siden behovet for å ivareta den materielle kulturarven og byenes identitet.

–  Dette er en del av kjernen i det vi driver med. Vi går ikke inn i den politiske dialogen mellom kommune og utbygger. Men vi jobber med å etablere et faglig bredt og grundig grunnlag for gode og fornuftige beslutninger, forklarer Kenneth.

–  Kenneth er et renessansemenneske

–  I strategien vår heter det at vi tar mål av oss til å være den fremste arenaen for samfunnsutvikling. I en planleggingsverden er det mange hensyn å ta, et stort antall puslespillbiter. Flere skal passe sammen. Vi forsøker å se helheten.

Kenneth ser også bort på nye Drammen sykehus fra kontoret sitt. Mange mennesker skal arbeide og oppholde seg i bygningene som nå blir satt opp. Planleggeren undres på hvordan dette nye kommer til å henge sammen med nåværende Drammen by. Vil det skje en forskyvning i hele sentrum? Brikkene i bybildet skal samhandle.

Da store kjøpesentre ble bygget i Norge for tjue til tretti år siden, begynte innbyggerne å handle mest der. Det kom også av enklere muligheter for å få parkert bilene. En konsekvens var at flere bysentre helt eller delvis døde. Sånne erfaringer har Kenneth i bakhodet når han planlegger for fremtiden.

– Skal vi se om vi finner en tone som er lik? Folkemusikk og fele er en del av hverdagen hjemme hos Kenneth og sønnene. For noen måneder siden fikk sju år gamle Kyrre lyst til å begynne å spille fiolin. Storebror Lyder på tolv sitter gjerne ved siden av og tegner.

Først ape. Så skape.

På fritiden har han beholdt kontakten med sin første læremester. I åtte år fikk han en gehørsbasert opplæring av Anne S. Blengsdalen. Hun viste fingring, strøk og ornamentikk. Kenneth gjentok eller hermet. Annes organiserte opplæring av barn foregikk i hjemmet hennes og var i regi av Kongsberg Spel- og Dansarlag.

–  Kenneth er et renessansemenneske, sier Anne S. Blengsdalen.

– Slåttene vi lærer har gått fra spelemann til spelemann. Gjennom generasjoner. Nå har jeg et ansvar for å forvalte det jeg har fått, og bringe slåttene videre.

–  Han favner bredt. Klarer å forene den tekniske jobben og det kunstneriske. I utformingen av slåttene viser han skapende evner. Han kopierer ikke.

–  Han var og er et talent. Nå tilhører Kenneth eliten av hardingfelespillere i Norge.

     «Først må du ape. Før du kan skape.»  Kenneth siterer kjent hardingfelespiller Knut Buen.

–  Du må ape ganske mye, før du kan komme dit, legger Kenneth til.

Hauk Buen, storebror til Knut, er en av de gamle mesterne, som Kenneth etter hvert lærte direkte av på den tradisjonelle måten. Det innebar å ringe spelemannen eller spelekvinnen for å gjøre avtale, så dra hjem til dem for å lære slåtter på gehør og ved å herme. Fela lå framme og ble brukt i hverdagen. Å samtale om musikken var sentralt. Og om tradisjonsbærerne. Historier knyttet til slåttene ble fortalt.

–  Vi brukte kanskje mer tid på å drikke kaffe og skravle, enn på å spille. Folkemusikkmiljøet åpnet seg. Jeg møtte likesinnede i alle aldre. Fikk øynene opp for at jeg var en del av noe større, en tradisjonslinje. Slåttene vi lærer har gått fra spelemann til spelemann. Gjennom generasjoner. Nå har jeg et ansvar for å forvalte det jeg har fått, og bringe slåttene videre, sier Kenneth.

Den kjente folkemusikeren Knut Buen «har rosa fela i botn». Det betyr at han har dekorert fela, også rosa på undersiden.

–  Fire ganger har han blitt kåret til beste dansespelemann på den årlige Landskappleiken, et norgesmesterskap innen norsk folkemusikk.

I 2011 ga Kenneth de Gala ut sin egen CD med 13 slåtter. Tidligere stortingspolitiker og folkemusiker Hallgrim Berg skrev i en plateanmeldelse i Laagendalsposten:

«… Kenneth følgjer danseparet med augo, styrer dei to som om bogen var ein dirigentstokk, får respons tilbake frå dei dansande, i svingande rørsler, med bråe kast og påhitt, fin armføring, knips med tommelen og med ein og annan kraftig appell i golvet for å markere at du er inne i rytma… spelet og dansen er som ein organisk heilskap, ei kulturform som har vakse fram gjennom generasjonar og blitt til noko heilstøypt, noko fast, noko tidlaust, og som nettopp difor opnar for improvisasjon frå dei som har søkkt seg drupt nok ned i tradisjonen…»

Her kan du høre et lydklipp fra Youtube:

Kinomodus Slå av kinomodus Minispiller

På tvers av alder

I Asplan Viak møter Kenneth også folk i ulike aldre. Der kan de ansatte bli i jobbene sine til de fyller 70 år.

–  Her er en god blanding av mennesker som har jobbet lenge i firmaet, og unge nyansatte.

Kenneth tenker at yngre kan lære mye av erfaringene til dem, som snart skal gå av med pensjon. Lederne ber gjerne de eldre arbeide som mentorer en tid, men Kenneth mener den perioden med fordel kan bli utvidet til flere år.

Hans første tradisjonelle læremester i hardingfelespill, som han dro hjem til 16 år gammel, var spelemannen Øystein Ellefsen (1918 – 2003). Den neste var nevnte Hauk Buen (1933 – 2021). Fem år gammel begynte han å lære å spille trompet av sin far og seinere jazztrompetist Odd Sønstebø (1936 –  1999).

Å knytte så personlige kontakter på tvers av generasjoner har vært viktig for Kenneth, understreker han. Men det har også hatt sin pris i form av at han mistet nære personer tidlig i livet.

Så mye verre var det at han måtte oppleve tapet av sin egen mamma bare 24 år gammel.

–  Mamma elsket også musikk. Hun var fan av og ble venn med Åge Aleksandersen. Hans kjente låt «Lys Og Varme» er den som står Kenneths hjerte aller nærmest, for den minner om mamma.

Den siste tiden har han lyttet mye til folkemusikk av Agnes Buen Garnås (1946 – 2024), søster til Hauk og Knut.

–  Det er ikke så lenge siden hun gikk bort. Jeg har hatt et gjenhør med noen av utgivelsene hennes.

Den nye bybrua, som kommer til å forbinde Bragernes og Strømsø sentrum, skal stå ferdig høsten 2025. Den vil bety mye for hvordan innbyggerne bruker byrommet. Asplan Viak har stått for reguleringsplanen og prosjektering av landskapsutformingen på begge sidene av elva. Heisekranene viser hvor bygge- og anleggsområdet er.

Å spille andre gode

På jobb er Kenneth glad for mulighetene det har gitt ham å følge Teknas lederutviklingsprogram GILA. I tillegg har han tatt lederutdanningskurs både i COWI og Asplan Viak.

–  Dette har vært alfa og omega for meg. Takket være denne innføringen har jeg fått et godt grunnlag for å skjønne hva ledelse handler om. Dette med mennesketyper synes jeg er interessant. Jeg har fått nyttige verktøy når jeg skal sette sammen folk. Ved nyansettelser prøver jeg å se søkerne an og finne ut om de kan passe inn. Forsøker å få alle til å trives. Vi tilbringer mye av tiden vår på jobb.

– Jeg arbeider som planlegger. Men det er mer dekkende å kalle meg tilrettelegger. Og jeg er en igangsetter, liker å starte opp og utvikle noe nytt.

«En lyttertype» svarer Kenneth på spørsmålet om hvilken mennesketype han selv er. I jobben som leder legger han vekt på å prøve å høre på andre. Og det å være en god rollefigur.

–  Jeg arbeider som planlegger. Men det er mer dekkende å kalle meg tilrettelegger. Og jeg er en igangsetter, liker å starte opp og utvikle noe nytt.

–  Utlært blir jeg aldri. Det er også en fellesnevner for faget jeg arbeider med og folkemusikken. Vi går aldri tomme for nye slåtter, som vi kan lære. Eller noe nytt å oppdage i musikkverdenen.

Kenneth mener opplæringen til leder og erfaringene fra de siste årene er til stor glede for ham også utenfor arbeidslivet.

– Han er en relasjonsbygger, sier Anne S. Blengsdalen.

– Som musiker må han samhandle. Det betyr å lytte seg inn i det musikalske fellesskapet. For at et resultat skal bli best mulig, må han rett og slett spille andre gode. Det at han er musiker, gir ham et fortrinn som leder. Ingen tvil om det.

–  Kenneth har også lært hvordan han skal lede et musikalsk samspill på en moden og god måte. Han må trygge andre. Må være sterk og ydmyk på samme tid. Dette kan han.

Om oldefar på Filippinene hadde levd, ville han nok vært stolt av den norske greinen av de Gala slekten.

Forelsket på jobb

Kenneth er sammen med sønnene sine i Kongsberg annenhver helg og to dager hver uke i Oslo, etter skole- og arbeidstid. Han og mammaen deres er skilt.

I Asplan Viak har han møtt Martina, som er rådgiver. De to er nå forlovet og bor sammen i Drammen.

–  Vi ble sittende og skravle etter arrangementer på jobb. Martina er en veldig god samtalepartner. Fin å diskutere med. For to år siden fant vi hverandre, forteller Kenneth.

Hun elsker å danse og har blitt en del av folkemusikkmiljøet via ham.

–  Martina liker at jeg har fela framme, og hun er en sterk pådriver til at jeg skal spille ofte, sier en fornøyd Kenneth.