N.I.F. Toronto avdeling: Ingeniørforeningen i «Little Norway»
Mange norske NTH-ingeniører og studenter drar til Canada etter den tyske okkupasjonen av Norge og er med på å bygge opp treningsleiren og flybasen «Li...
OPPDRAG UTFØRT: Simen sammen med to av de ukrainske soldatene som har kommet til Kyiv for å hente bil.
Tekna-medlem leverte 20 kjøretøy til den ukrainske fronten
Simen Sjølie var en av mange nordmenn som ble sjokkert over den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Ønsket om å hjelpe ukrainerne meldte seg raskt. Nylig kom Tekna-medlemmet tilbake fra sin fjerde tur til det krigsherjede landet.
Ukraina er et land med nesten 40 millioner innbyggere som ønsker å ta del i den frie, demokratiske verdenen. Det må vi hjelpe dem med – også av egeninteresse.
Simen blir engasjert og lener seg frem når han snakker. Det er ikke vanskelig å se at dette betyr mye for han.
For ikke mange dager siden han returnerte fra Ukraina. Der var han en av over 40 personer som leverte 20 kjøretøy til den ukrainske arméen. En kjøretur på 2300 kilometer som ble arrangert av Ukrainian Freedom Convoys (UFC).
PLANLEGGING: F.v. Ole Kvåle (som startet UFC) i samtale med Terje Rolland og Simen Sjølie bare minutter før konvoien kjører fra Oslo.
UFC har vært aktive siden mars 2022, og har snart levert 100 kjøretøy til ukrainske soldater. Siden starten har organisasjonen klart å samle inn drøyt seks millioner kroner i Norge. Alt brukes til å skaffe sårt tiltrengte kjøretøy til det ukrainske forsvaret.
De norske sjåførene får dekket drivstoff og ferge mellom Sverige og Polen, men må selv betale hotell, mat og hjemreise.
Hemmelig bilkjøp
Reisen med UFC i begynnelsen av juni var ikke Simen sin første tur til Ukraina. Etter at fullskalakrigen brøt ut i februar 2022 støttet han ulike innsamlinger økonomisk, men syntes ikke det var nok. Han ville gjøre noe mer konkret. Derfor kjøpte Simen en bil - en Nissan Navara pick-up. I begynnelsen holdt han bilkjøpet for seg selv.
– Jeg ville ikke at folk skulle tro jeg var helt gal, ler 46-åringen som til daglig jobber for Aker BP.
Etter hvert fortalte han venner og familie om bilkjøpet. I tillegg startet han og en venn en privat spleis som raskt fikk inn over 100 000 kroner.
– Vi kjøpte inn aggregater og førstehjelpsutstyr og fylte opp bilen.
Nå gjensto den største utfordringen. Hvordan skulle de gjennomføre dette? Hvem kunne de stole på? Via sin bror kom Simen i kontakt med en ukrainer som hadde vært bosatt i Norge i ti år. Ukrainerens far var igjen i hjemlandet. Som lege hadde han etter krigsutbruddet vervet seg i den ukrainske hæren. De etablerte kontakt og avtalte etter hvert tid og sted for å møtes. I romjula 2022 kunne Simen og kameraten ta fatt på den lange bilturen til Ukraina.
EN KORT PRAT: Simen rekker å utveksle noen ord med soldatene før de returnerer til fronten.
Over grensen alene
Da de ankom grensen mellom Polen og Ukraina fortsatte Simen alene. Kameraten hadde fått streng beskjed av sine nærmeste om å ikke bli med inn i det krigsherjede landet. På andre siden av grensen skulle den ukrainske legen etter planen ta han imot.
– Jeg hadde ikke hvilepuls da jeg kjørte over grensen til Ukraina, medgir han.
Møtet gikk som planlagt. Simen ble tatt imot av legen og folk fra den ukrainske hæren. Simen leverte bilen og utstyret, oppdraget var utført. Soldatene var veldig takknemlige. Som belønning fikk han både diplom og omvisning i den lille byen.
– Jeg kjente med en gang at jeg hadde gjort det rette. Og at det ikke var siste gangen jeg var i Ukraina.
UFATTELIGE TAPSTALL: Overalt blir man påminnet om krigens grusomheter. Bildet et tatt i byen Rivne, drøyt 30 mil vest for hovedstaden.
Sterke menneskemøter
Simen ville, til tross for den spente situasjonen, gjerne reise innover i Ukraina. Legen han var blitt kjent med hadde selv ikke vært i sitt hjem i Kyiv etter han vervet seg til hæren, og inviterte Simen med dit.
I Kyiv traff de et ektepar i 60-årene. De hadde sendt barn og barnebarn til Polen, men var selv igjen i landet. De brukte tiden sin i Luhansk der de fraktet folk gjennom frontlinjene og i sikkerhet. Nå var de i Kyiv for å samle krefter før de skulle fortsette det livsfarlige arbeidet.
– Dette var helt ordinære mennesker som satte livet på spill hver dag. For folk de ikke kjente, forteller Simen.
Nyttårsaften i 22/23 med legen og det heroiske ekteparet vil han ikke glemme med det første. Det var en tankefull mann som satte seg på toget ut av Ukraina.
PÅ PAPPAS TRYGGE ARM: Tusenvis av ukrainske barn har sine fedre kjempende ved fronten, mange kommer aldri hjem.
Droner for 400 000
Ikke lenge etter returen til Norge kjøpte han en bil til, denne gangen en Toyota Hiace. Disse bilene fungerer godt i logistikksammenheng, enten det er frakt av personell, droner eller annet. Denne bilen leverte han i juni 2023.
– Denne bilen har jeg sett igjen senere, jeg har faktisk være med å kjøre dronetransport med den også.
Droner er noe den ukrainske hæren har mest behov for. Derfor bestemte Simen for å dra i gang en ny spleis, og klarte å samle inn 400 000 kroner fra familie, venner og ukjente. Alt ble brukt på innkjøp av droner her i Norge.
– Som sivilingeniør i elektro må jeg innrømme at jeg er ekstra fascinert av dronenes betydning i moderne krigføring, og røper at han besøkte to dronefabrikker i Ukraina sist gang han var der.
På den tredje turen kjørte de biler og forsyninger helt frem til fronten.
Soldat-enkene kjemper på sin måte
Det er viktig å ha et nettverk for å sikre at det man gir bort havner i rette hender. Han har i løpet av sine turer til Ukraina blitt kjent med en gruppe som ledes av to kvinner fra Lviv-distriktet.
– Begge er enker etter soldater som mistet livene sine i forbindelse med at Putin annekterte Krim-halvøya og invaderte Donetsk i 2014.
Nå er de gift på nytt – med hver sin soldat.
MANGE FRIVILLIGE: Nesten 50 personer tok del i å frakte bilene til Ukraina, her er mange av dem avbildet i Lviv på vei til Kyiv.
Ligger det i genene?
Men hva er det som gjør at sivilingeniøren bruker så mye tid og penger på å hjelpe Ukraina? Kan det ligge i genene? I april 1940 bodde Simen sin farfar i Oslo. Samme dag som tyskerne kom tok han med familien og kjørte til Rena, der han selv hadde vokst opp. På Rena var også den norske generalstaben, med forsvarssjef Otto Ruge i spissen. Simens farfar bestemte seg for å gi bilen til de norske soldatene, og regnet aldri med å se den igjen. Men i maidagene i 1945 fikk han en lapp i posten; Bilen kunne hentes på Østbanen i Oslo.
– Men han måtte betale 100 kroner i porto, sier Simen og ler.
Farfar reiste sporenstreks til Oslo og hentet bilen. Det viste seg at bilen endte opp i Trøndelag, der den ble stående fast i snøen. Tyskerne stjal så bilen, og tok den etter hvert med til Finland.
Norge må bidra mer
Hjelpen til Ukraina krever både tid og penger fra Simen, hvorfor gjør han dette? Han sier dette er to-delt; På den ene siden ønsket om å hjelpe mennesker i nød. Men han er også opptatt av at støtte til Ukraina er støtte til Norge og et demokratisk Europa.
– Vi sivile kan bidra til en viss grad, men staten Norge må gjøre mye mer. Det går ikke riktig veien dersom de vest-europeiske landene ikke øker innsatsen, understreker han.
Han er glad for at de aller fleste mener vi må støtte dem kraftig militært. Samtidig tror han norske politikere har mye spillerom til å øke støtten.
– Den beste investeringen vi kan gjøre for våre etterkommere er å sikre at Ukraina forblir fritt og demokratisk, avslutter han.
(Spleis endret reglene høsten 2022. De vil ikke bidra til «stridende part i en konflikt», noe Simen ikke kan forstå. Et samlet Storting står bak å støtte Ukraina militært. Senere har de brukt bidra.no.)
Vil du vite mer om arbeidet Simen gjør for å hjelpe ukrainerne. Les mer her: Norge for Ukraina-foreningen
