Tar igjen det tapte i Norge

I mitt hjemland følte jeg at jeg ble definert som invalid, sier Tekna-medlem Liubou Khorava (33). Blind på ett øye, ble ingeniørstudier sett på som uaktuelt for henne i Belarus.  Nå er hun i ferd med å avslutte sin masteroppgave ved NMBU.  Den handler om bruk av maskinlæring for å predikere feil i vindturbiner.

–  Å ha funksjonsnedsettelser eller være kvinne gjør noen yrker ulovlige for deg i Belarus, sier hun.   

I Norge realiserer hun teknologiinteressen. Med høyere utdanning i flere språk fra hjemlandet og med utdanning i miljøfysikk og fornybar energi fra Norge drømmer hun om å være brobygger og fremme demokrati i flere land.

Energi gir makt og inntekter

Oppveksten i Belarus har gjort Liubou bevisst på hvor avhengig noen land er av gass og energi fra mektige nasjoner – som Belarus er fra Russland.

–  Energi gir mulighet til uavhengighet. Fornybar energi kan ideelt sett hjelpe land til å bli selvstendige økonomisk og politisk, og slik være en kilde til demokratisering, i tillegg til å nå klimamålene sier hun.

Nå ønsker hun seg erfaring fra en bedrift som jobber med fornybar energi som sol og vind. Senere ser hun for seg å dele kunnskapen om fornybar energi.

–  Etter hvert vil jeg for eksempel gjerne involvere meg i «Ingeniører uten grenser».

Liubou kom til Norge første gang i 2007 da hun vant en språkolympiade. Premien var en tur Lions Club arrangerte - her fra leiren på Dillingøy med de andre deltakerne.

Fant kjærlighet og teknologi

Det var som premie i en språkolympiade for skolelever at Lions Club arrangerte  en  tur til Norge i  2007, der hun fant kjærligheten og mannen i sitt liv. I 2013 flyttet hun til Norge for godt.

– Helt fra jeg var liten jente drømte jeg om å bli ingeniør, men fordi jeg er blind på ett øye, fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne ta teknisk tegning.

Derfor ble det språkstudier for den unge belaruseren, det vil si høyere utdanning i  russisk, engelsk, tysk og spansk, inkludert latin grunnfag. Graden er spesialist i moderne språk og lingvistikk, engelsk-russisk tolk. Kunnskapene har hun brukt som oversetter og tolk, før hun i 2015 fant ut at hun ville realisere drømmen om en teknologisk utdanning.

Her med sin norske mann på ferie i Kasakhstan, hjemlandet til faren.

– Jeg har alltid hatt interesse for tekniske fag og valgte miljøfysikk ved NMBU fordi studieretningen er både teknisk og miljøvennlig orientert og har fokus på bærekraftige løsninger for energisystemer . Liubou fikk en utfordrende start med å lære seg norsk, ta Exphil og skaffe seg nødvendig fordypning i realfag for å gå i gang med miljøfysikkstudiene.

– Jeg elsker utfordringer, og dessuten har jeg hatt noen gode rollemodeller som har inspirert meg. Hun innrømmer likevel at det har vært krevende å studere uten pause, etter å ha fått barn i det andre året på studiet.

Ønsker flere digitale forelesninger

–  Det gikk ikke så bra og jeg måtte gå fra plan A til plan B, men er likevel ikke mer forsinket med masteroppgaven enn et halvt år. At universitetslokalene var stengt under koronaperioden var spesielt vanskelig for meg. Jeg håper det blir flere muligheter for mer tilrettelegging for studenter med barn , sier Liubou som forteller at hun prøvde å ta  kvantemekanikk på egen hånd, uten at det gikk særlig bra.

I den verste koronatiden prøvde Liubou Khorava å ta kvantefysikk på egen hånd. Med en liten baby gikk ikke det så bra.

– Men jeg er kjempefornøyd med at man ved norske universiteter kan bygge egen studieplan ganske fritt.  

Hun forteller at hun har prøvd å bevare nysgjerrigheten fra barnsben av.

– Den gang syntes jeg det virket så kjedelig å være voksen. Nå forsøker jeg hele tiden å forstå hvordan ting virker – alt fra hvordan en togfører jobber til hvordan gulvvaskemaskiner virker, eller hvordan et biesamfunn er organisert.

Kunne ikke håndhilse

Mange ting har overrasket henne i Norge, og det meste er positivt.

– Det er en helt annen holdning til funksjonshemminger i Norge. Selv om jeg er født blind på et øye, sier ingen til meg at jeg er funksjonshemmet. Her regnes jeg ikke som svaksynt engang.  I hjemlandet Belarus ble det lagt begrensninger på hva jeg kan gjøre. Jeg føler at det definerte meg der.

Liubou opplevde at hun ikke fikk gjøre det hun hadde lyst til i oppveksten fordi hun er blind på ett øye. Her tar hun farvel med mormor på togstasjonen i hjembyen i 2013 da hun skulle reise til Norge.

– Ikke kunne jeg drive med sport, og ikke kunne jeg gå på musikk- eller tegneskole eller  drive med håndarbeid.  Dette opplevde jeg som provoserende. Her er det helt annerledes, noe som føles veldig frigjørende.

Også når det gjelder likestilling, mener hun det er klare forskjeller.

– Det kan hende ting er blitt bedre siden jeg forlot Belarus, men jeg har reflektert over flere ting. For eksempel var det ikke vanlig at kvinner og menn kunne håndhilse på hverandre.  I norsk arbeidsliv oppfatter jeg at dette har vært vanlig veldig lenge.

–  Den belarusiske stat opptrer med en formynderrolle. Staten skal beskytte deg slik at du ikke gjør ting «som ikke er bra for deg». Noen yrker er faktisk forbudt for kvinner i Belarus. Kvinner kan for eksempel ikke kjøre buss mellom byer, og heller ikke jobbe i gruver, sier hun.

Noen kvinner i hjemlandet tente en gnist i henne – som den kvinnelige matematikklæreren som sa at jentene måtte stå på egne bein og ikke måtte forvente å bli forsørget av en mann, og tanten som jobbet som ingeniør i en kraftstasjon.

Aldri eid regntøy

I Norge har Liubou funnet enda flere rollemodeller som hun synes er veldig motiverende.

– Jeg er fascinert over kvinner med lang erfaring fra tøffe og ledende stillinger i Norge. Hun forteller at hun nylig meldte seg inn i et nettverk kalt «Kraftkvinnene.no» i kraftbransjen. Der jobber de blant annet for at flere jenter skal ta teknisk utdanning. De oppfordrer flere kvinner til å holde foredrag på konferanser og de ønsker at flere kvinner søker lederstillinger. 

– Det første jeg lærte om nordmenn var om deres kjærlighet til naturen. Liubou ble overrasket over at folk gikk på tur i skogen, til og med i dårlig vær.

– «Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær», tror jeg er et norsk fenomen. Som 24-åring hadde jeg aldri eid regntøy – ikke før jeg kom til Norge.

Fra oppveksten i Belarus var hun vant til at folk tok på seg pentøy og gikk søndagstur i parken. Eller at de dro på fisketur, men de gikk aldri på tur i skogen med mindre det var bær- eller soppsanking.

Liubou Khorava synes det er fantastisk med de store skogene rundt Oslo, og samtidig mange mennesker i sentrum av byen der hun selv nå bor.  

Stolt av identitet

En annen ting som har fascinert henne med folk i Norge, er at mange er stolte av dialekten sin. I Belarussnakker nesten alle russisk, og hun frykter at belarusisk er i ferd med å forsvinne. Selv valgte hun å oppdra sønnen på belarusisk.

Hun har likevel inntrykk av at det går riktig vei på noen områder i Belarus.

– Sovjetunionens arv sitter fortsatt igjen i mange, men jeg har inntrykk av at flere er stolte av identiteten som belarusere nå. Det er også positive signaler når det gjelder synet på kvinner i hjemlandet.

– Det siste presidentvalget i Belarus var brutalt med bruk av mye politivold. Det førte til at vanlige kvinner kledd i hvitt gikk ut og demonstrerte med blomster. De viste styrke på en ny måte uten å bruke vold. Jeg tror mange fikk et nytt syn på kvinner – ikke bare som det svake kjønn, men at de var modige.

Med kunnskaper i flere språk og fornybar energi er drømmen å kunne bidra til å skape demokrati og økonomisk vekst i fattige land.

–  Tidligere ble det ansett som negativtå være feminist i Belarus, sier Liubou Khorava som selv alltid følte seg for selvstendig for hjemlandet. I fremtiden håper hun å skape flere bærekraftige løsninger for smarte og forhåpentligvis selvforsynende byer, smitte andre med lidenskap for språk og realfag og bidra til mer likestilling for mennesker av alle kjønn.