PRINSEN OG FLYGERHELTEN: Prins Harald besøker Little Norway. Her er prinsen sammen med en av flygerne i leiren, Johan Wilhelm Garben fra Oslo. Garben ble utdannet til jagerflyger og omkom under operasjoner over Nijmegen i Nederland 13. mars 1945 (Foto: NTB).
Mange norske NTH-ingeniører og studenter drar til Canada etter den tyske okkupasjonen av Norge og er med på å bygge opp treningsleiren og flybasen «Little Norway» i Toronto. Her danner de også sin egen lokalavdeling av Den Norske Ingeniørforening.
Da kampene i Sør-Norge opphører i 1940, får kaptein Bjarne Øen, som fungerer som sjef for Hærens flyvåpen, en tredelt ordre av øverstkommanderende, general Otto Ruge:
En uke senere reiser Øen sammen med en fiskeskøyte til Lerwick på Shetland sammen med en gruppe flyktninger. Et forsøk noen dager tidligere hadde endt med at de måtte snu, etter å ha blitt angrepet av tyske fly.
Noen dager senere drar en polsk troppetransport mot Skottland. Båten blir senket, og en norsk flyger og flere britiske soldater omkommer. De overlevende kommer seg senere over med et annet polsk fartøy, og etter ankomst i Glasgow melder de seg for Øen.
7. juni 1940 seiler den britiske krysseren «HMS Devonshire» fra Tromsø med kongen, kronprinsen, den norske regjeringen og en rekke norske flygere til Storbritannia.
I tillegg til disse mannskapene har en rekke andre flygere kommet seg til Storbritannia på egen hånd. Blant annet har flygere fra Marinens flyvåpen fløyet de norske Heinkel-flyene over Nordsjøen.
Den norske eksilregjeringen i London undertegner i juli 1940 en avtale med kanadiske myndigheter om å få opprette en treningsleir for å utdanne norske flygere og bakkemannskaper, etter at tidligere og tilsvarende planer om en base i Finland er skrinlagt. Toronto Island Airport blir stilt til disposisjon av kanadiske myndigheter.
Flymateriellet som blir benyttet, er bestilt i USA vinteren og våren 1940. Etter hvert som flyene er leveringsklare, blir de sendt til Toronto. «Little Norway» er i gang, og skal bli en viktig brikke i denne delen av norsk krigsinnsats.
En av de første som kommer til Toronto og er med på å lede oppbyggingen av «Little Norway», er den senere så legendariske NTH-ingeniøren "Sevi" Bulukin. Han er blant annet utdannet fra Hærens Flyveskole, og har vært svært aktiv i seilflymiljøet ved NTH. Bulukin er en av flygerne som blir evakuert sammen med kongen og regjeringen i «HMS Devonshire».
I løpet av krigen blir over 3 000 norske flysoldater av alle kategorier (flygere, navigatører, mekanikere m.m.) utdannet i «Little Norway». Flybasen spiller snart også en betydelig rolle for å fremme Norges sak, verve rekrutter, skaffe inntekter og støtte ikke minst i USA. Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha med barna blir snart populære gjester.
Det er mange ingeniører i miljøet rundt flybasen, og man bestemmer seg derfor for å lage en lokalavdeling av Ingeniørforeningen. N.I.F. Toronto avdeling blir dannet 22. september 1942, og består hovedsakelig av nyutdannete NTH-ingeniører, eller NTH-studenter som har avbrutt studiene for å melde seg til tjeneste ved «Little Norway». Den omfatter ingeniører av alle militære grader innenfor flyvåpenet.
– For å understreke at vi var medlemmer i egenskap av å være ingeniører og ikke i egenskap av å være militære, valgte vi den sivile ingeniør Trygve Vold, Toronto, til foreningens formann, heter det i en samtidig beretning om foreningen.
Avdelingen har på det meste 26 medlemmer, men det er sjelden mer enn 12-14 medlemmer samtidig i Toronto; de øvrige er på skarpe oppdrag blant annet på Island, i Skottland og i England.
Flybasen får bistand fra to norske sivilister under hele driftsperioden; den ene av dem er skipsingeniør Georg Unger-Vetlesen, som ble innrullert som «Reservist nr. 1».
Han bidrar med betydelige økonomiske midler, blant annet til produksjon av filmen «Norway in Revolt», som får et stort internasjonalt publikum. Basjesjefen Ole Reistad lar fem av sine «norske» Douglas-bombere fly over Washington i forbindelse med premieren, selv om flyging over hovedstaden er forbudt. Filmen blir også smuglet inn i det okkuperte Norge, og vist der. Unger-Vetlesen bidrar også med 15 000 dollar til utgivelsen av «Little Norway»-frimerkene. Ingeniøren som også er finansmann og filantrop, stiller i tillegg sitt kontor i New York til rådighet for flybasen. I perioder blir norske diplom- og sivilingeniører fra «Little Norway» utlånt av basesjefen Ole Reistad til den norske konsulen Lars Christensen i New York, som arbeider med planer om gjenreisning av norsk industri etter krigen.
«Reservist nr 2» er Leif Lind Pettersen, norsk konsul i Guatemala, hvor han eier en større kaffeplantasje. På grunn av sin alder og stilling for øvrig får han ikke delta i krigsoperasjonene, men bidrar med pengegaver og leverer blant annet gratis kaffe (!) til flybasen under hele krigen.
En av de norske «Little Norway»-ingeniørene som utmerker seg, er Svein Heglund.
Den 9. april 1940 har Heglund startet sine ingeniørstudier ved ETH i Zürich, etter først å ha avbrutt sine planer om ingeniørstudier i Dresden på grunn av krigen. Da han får vite om det tyske angrepet på Norge, tar Heglund seg over til Canada. Her er han er med i oppbyggingen av «Little Norway», og får sin grunnleggende flyverutdanning. I juli 1941 drar Heglund til Storbritannia og får der ytterligere trening, før han deltar i en rekke kamper over Den engelske kanal og det okkuperte Europa. Heglund blir i løpet av krigen registrert med 16 nedskutte, fem trolig nedskutte og seks skadde fiendtlige fly.
Etter krigen fullfører han sin ingeniørutdanning i Sveits, og gjør karriere i Luftforsvaret, hvor han går av som generalmajor i 1974. Den norske ingeniøren og jageresset blir dekorert med Krigskorset og en rekke britiske utmerkelser for sin krigsinnsats.
Ti nyutdannede ingeniører eller studenter fra NTH med tilknytning til «Little Norway» faller for sitt land i løpet av krigen, enten under flytrening eller under kamper over Den britiske kanal, Nordsjøen, Island, Frankrike og Norge.
N.I.F. Toronto avdeling blir oppløst da freden bryter løs i mai 1945, og de gjenlevende medlemmene spres for alle vinder.
Noen reiser hjem til Norge for å delta i gjenoppbyggingen av landet. Krigsårene utgjør også en dramatisk del av Ingeniørforeningens historie.
Andre av medlemmene i lokalavdelingen "drar dit deres arbeid tilfeldigvis førte dem", som det heter i en samtidig beretning.
En av Ingeniørforeningens mest spesielle lokalavdelinger gjennom alle tider går dermed brått over i historien. Den vil aldri bli glemt.
Under krigen var foreningens navn Den Norske Ingeniørforening (N.I.F.).
Teknas historie
Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.
