Familien jobber sammen: – Startet med en julemiddag

Hvis ti prosent av alle bønder i Norge installerer vår kombinerte flisfyr og pyrolysereaktor kan de produsere nok biokull til at Landbrukets klimamål for lagring av karbon 2021-2030 nås. Det sier Wilhelm Aschjem, sønnen Carl Wilhelm og datter Maria Støren Aschjem som sammen har startet selskapet ABChar.

Fikk idé under julemiddag

Ideen tok form under en julemiddag i 2020 hjemme på den gamle prestegården i Trøgstad i Østfold. Året før hadde Tekna-medlemmet Carl Wilhelm Aschjem skrevet ferdig masteren sin ved NMBU, i Energi og miljøfysikk, som omhandlet matematiske modeller for å beskrive pyrolyseprosessen.

Sammen med faren Wilhelm klekket han ut en idé om å designe en hybrid av en flisfyring og en pyrolysereaktor for å produsere biokull og varme – effektiv og til en kostnad og med en størrelse som gjør at den enkelte bonde selv kan kjøpe et anlegg til gården sin.

Pyrolyse er en prosess der biologisk materiale som treflis omdannes til biokull ved at det varmes opp til høye temperaturer uten tilsetning av oksygen. Da løses molekylstrukturen opp slik at man sitter igjen med 80-90 prosent rent karbon/biokull. Det kan brukes til flere formål som oppvarming eller det kan lagres i jordsmonnet som jordforbedring.

Ved å pløye biokull ned i jorda, binder du karbon i flere hundre år. Det øker dessuten jordas evne til å holde på fuktighet og næringsstoffer, forklarer Maria (med en bit biokull i hånden), Wilhelm og Carl ute på jordet i Trøgstad.

Sivilingeniør, bonde og forretningsutvikler

Med sivilingeniør Carl som den tekniske eksperten, faren Wilhelm med god innsikt i jord, jordhelse og jordstruktur gjennom mange år som bonde og analyseansatt i flere jordforskningslaboratorier, trengte de en forretningsutvikler. Her kom Maria inn. Hun tente på ideen, og etter en bachelor i samfunnsernæring tok hun fatt på et masterstudium i Entreprenørskap og innovasjonsledelse ved Universitetet i Oslo. I dag er hun forretningsutvikler og kommunikasjonssjef i familiebedriften, samtidig som hun studerer.

– Mens de pyrolyseanleggene som finnes på markedet i dag gjerne har en startpris på tre millioner kroner, er målet at vår hybride flis- og pyrolysereaktor skal ha en salgspris på under en million kroner, sier Maria Støren Aschjem.

Det mener de er en så overkommelig kostnad at veldig mange bønder kan investere i anlegget, for å selv produsere biokull av flis og annet biologisk materiale som egner seg.

Forbud mot oljefyring fra 2025

– Mange bønder må uansett bytte ut sine oljefyrte flisfyringsovner. Det er nemlig innført forbud mot bruk av fossilolje til oppvarming av landbruksbygninger fra 2025 og forbud mot bruk av fossilolje til korntørking fra 2030.

I 2020 sto norsk jordbruk for et klimagassutslipp på 4,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter ifølge SSB.

I Landbrukets klimaplan 2021-2030 pekes det på åtte satsingsområder for å kutte klimagassutslipp og øke opptaket av karbon i jord med til sammen 4-6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Ved å bruke jorda som karbonlager legger planen opp til å kunne lagre mellom 1,4 og 1,6 millioner tonn av dette.

Når mål med en av ti bønder

– Vår flisfyr og pyrolysereaktor vil totalt kunne spare 102 tonn CO2 per år gitt et varmebehov på et vanlig norsk gårdsbruk på 200 000 kWh per år. Så hvis 10 prosent av de 40 000 bøndene vi har i Norge, tar i bruk dette, utgjør det over fire millioner tonn CO2 over ti år. Det betyr at landbrukets klimamål for lagring kan nås, sier Carl Wilhelm.

Han forklarer at designet er god gammel teknologi satt sammen på en ny måte. Denne har de tatt designpatent på, og ingen andre har utviklet noe lignende. Selve ovnen er cirka 1,5 meter bred og to meter høy, og gir en effekt på cirka 150 kilowatt.

Biokull pløyd ned i jorda er anerkjent som en metode landbruket kan fange og lagre karbon på.

Med sivilingeniørutdanning innen energi og miljøfysikk, og som bonde, skjønte Carl Wilhelm hvordan han skulle designe en kombinert flis- og pyrolysereaktor som de fleste bønder kan ha råd til og nytte av.

– Løsningen kan gi en fossilfri og rimelig oppvarming på norske gårdsbruk og gartnerier. Løsningen er også mer driftssikker og mindre avhengig av kvaliteten på råstoffet du putter inn enn en konvensjonell pyrolysereaktor.

Tar karbon ut av atmosfæren

– Når du tar kvist og annet materiale og omdanner til biokull, tar du faktisk karbonet bort fra kretsløpet og oppnår karbonnegativitet. Ved å tilføre jorda biokull, kan man lagre karbon stabilt i flere hundre år. Biokull har dessuten en salgsverdi, og kan gi bønder en ekstra salgsinntekt, sier Carl. 

Wilhelm Aschjem som er eksperten på jordsmonn i familien, forteller at jorda mange steder er utarmet for karbon.

– Ved å pløye biokull ned i jorda, gir det gunstig miljø for bioorganismer, og det gir jorda større evne til å holde på fuktighet og næringsstoffer. Å tilføre biokull til jorda kan også kan gi mindre fare for erosjon.

Han forteller at det er ypperlig å blande biokull i gjødsel, og at det også er gjort forsøk på å gi det i fôr. Det reduserer metanutslipp fra kuer.

Opptatt av klimaendringer

Alle tre i familien Aschjem beskriver seg som over gjennomsnittet opptatt av klimaendringene som skjer.

– Vi merker at noe må ha skjedd, og for matvareproduksjonen i verden er det som skjer krise, sier far Wilhelm Aschjem.

 – Samtidig kommer Norge gunstigere ut av det enn andre land, ved at dyrkingssesongen blir lengre, tilføyer Carl. Det er han som har overtatt hovedansvaret med å drive gården, etter faren Wilhelm som også bor på gården. De livnærer seg på korn, frø- og kjøttproduksjon. I tillegg jobber Carl som datascientist innen landbruksrelaterte prosjekter i selskapet Mimiro AS i Ås.

Nå håper de på økende interesse for sin hybridovn i markedet.

–  Vi føler at vi er veldig «spot on» i forhold til forbud om bruk av fossil olje. Mange ting skal varmes opp på en gård – både boliger og driftsbygninger.

Trenger mer penger

De er nå i ferd med å forhandle om to mulige pilotanlegg. Selve prototypen i full størrelse skal produseres ved Mekanisk Service Halden.

Men det er enda et godt stykke å gå før ovnen kan komme i produksjon.

– Både ovn og biokull som produseres må testes grundig i reelle omgivelser, så vi er sikre på kvaliteten, opplyser Maria.

Hun forteller at de har fått støtte fra Innovasjon Norge, men at de trenger mer finansiell støtte for å utvikle produktet videre. De har søkt om halvannen million kroner fra Landbrukets bærekraftfond, og venter svar i disse dager.

Mål, men ingen insentiver

Wilhelm Aschjem synes det er litt rart at Landbruket har en del vedtak på målene, men ingen insentiver på lagring av karbon.

– Det er per dags dato heller ingen ovner på markedet som gjør det mulig for en vanlig bonde å investere i biokullanlegg.

Han har imidlertid håp om at det vil komme flere insentiver i og med at det er så stor oppmerksomhet om karbonlagring i landbruket.

– Mange får i dag tilskudd for å sette opp et flisfyringsanlegg. Kanskje en høyere sats hvis du også lager biokull, kunne være noe å innføre, foreslår han.

Han sammenligner satsingen i landbruket med planene om karbonlagring under havbunnen i Nordsjøen.

– Det skal brukes milliarder på karbonfangst- og lagring i Nordsjøen. Hvis hver bonde investerer en million, så har de noe raskt oppe og går. Skalaen er liten, men til sammen kan det utgjøre mye.

Og hvis det i tillegg kunne gi en ekstrainntekt på den enkelte gård, hadde det vært flott, synes han.

Drømmer om lokal produksjon

Carl opplyser at det i dag kun er en stor produsent som selger biokull, nemlig Oplandske Bioenergi, men det er flere andre forhandlere, og de selger det til høy pris – noen for over 10 000 kroner per tonn.

–  Hvis den enkelte bonde kan ta ut råmateriale av egen skog, hadde for eksempel en femtedel av prisen fortsatt vært god butikk, mener han.

– Drømmen er en egen produksjonsbedrift i Trøgstad, for ovnen vår, og med flere ansatte etter hvert, sier Maria.

Det lokale perspektivet er viktig for familien Aschjem.

– Vi vil gjerne skape arbeidsplasser lokalt og slik stå bedre rustet når det oppstår kriser i verden, sier hun.

Om det å jobbe sammen som en familie, sier Maria at hun føler seg privilegert som kan gjøre det. 

– Vi har stor tillit til hverandre. Men det å jobbe sammen er ikke noe  nytt for oss. I en søskenflokk på fem er vi oppvokst med å måtte bidra på gården når det trengs.