– Verden ser mot Norge

– Vi har bevist i godt over 20 år at karbonfangst og -lagring er en teknologi som virker.

Ingvild Ombudstvedt er styreleder i Norsk forening for CO₂-håndtering. Hun er også eier og advokat i IOM Law, et advokatbyrå som spesialiserer seg blant annet på feltet fangst og lagring av karbondioksid.

På 1990-tallet var Norge det første landet i verden som fanget og lagret CO₂ (CCS) under havbunnen. Først ut var Sleipnerfeltet i Nordsjøen. Fortsatt er Norge det eneste europeiske landet med CCS-anlegg i drift.

– Holder pusten

Når Ombudstvedt jobber internasjonalt, opplever hun stor interesse for den norske innsatsen for å gjennomføre fullskala CCS.

– Tidvis har jeg nærmest opplevd at verden holder pusten i påvente av utvikling og resultater fra Norge. Mitt inntrykk er at andre land og industriaktører står klare til å følge etter, om Norge er villig til å gå først, forteller advokaten.

Hun fortsetter:

– Mange ser til Norge og norske CCS-eksperter for å lære. Håpet er at de vil finne inspirasjon og motivasjon til å sparke i gang egne prosjekter, samt dra nytte av erfaringen og kunnskapen som er opparbeidet i Norge.

De enorme olje- og gassressurser på norsk sokkel er en viktig grunn til at Norge ligger så langt fremme i utviklingen av teknologien. Allerede i 1991 påla myndighetene en skatt på CO₂ som slippes ut på norsk sokkel. Dette bidro til at Equinor (den gang Statoil) besluttet å separere overflødig CO₂ fra gassen som ble produsert på Sleipner og reinjiserte den i reservoarer på sokkelen.

– Norge har hatt en høyere pris på utslipp av CO₂ offshore enn noe annet land. Det har vært et direkte insentiv til å lagre CO₂ fremfor å slippe den ut. Vi har også hatt en offentlig forvaltning som har vært villig til å gå i forkant og stille strenge krav og bevilge penger til forskning og utvikling, forteller hun.

Du møter Ingvild Ombudstvedt på CO₂-konferansen den 14.-15. januar. Der skal hun snakke om muligheter og utfordringer knyttet til et fremtidig CCS-marked. Les mer her!

Tikker mot midnatt

Ombudstvedt er tydelig på at det haster. For å nå togradersmålet i Parisavtalen, må verden fange og lagre kolossale mengder CO₂. Opp mot 20 prosent av fremtidens kutt i utslipp må tas ved å injisere karbondioksid under bakken heller enn opp i atmosfæren, ifølge estimatene til Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel.

– Klokken tikker mot midnatt, og enkelte industrier har ikke flere alternative fremgangsmåter for å redusere sine utslipp betydelig uten å implementere CCS.

– Hva må til for at vi skal lykkes med CCS på en større skala?

– For Norge er det korte svaret at Stortinget må fortsette å bevilge penger over statsbudsjettet.

Hun peker også på viktigheten av at det offentlige investerer i et fullskala demonstrasjonsprosjekt.

– Demonstrasjonsprosjektet er et prosjekt som først og fremst må finansieres av det offentlige, selv om industrien selv også har lagt ned mye tid og penger i å få dette til. Når dette prosjektet er i boks, tror jeg ballen begynner å rulle, forretningsmodellene modnes og industrien vil etterhvert være klar til å drive CCS videre som kommersiell virksomhet.

– Få absolutte hindre

Selv om mye tid og penger allerede er investert i teknologien, er det fortsatt noen utfordringer som gjenstår. Det koster i dag for lite å fylle atmosfæren med CO₂.

– Kvoteprisen er ikke høy nok til å være et direkte insentiv til CCS. Kanskje må kvotene tilnærmet dobles for at det skal være et insentiv for enkelte industrier. Det er også nødvendig med klare svar på enkelte juridiske og tekniske problemstillinger, som hvordan langtidsansvaret for lagret CO₂ skal fordeles mellom det offentlige og private aktører, og hvordan vi skal kvantifisere og verifisere mengden CO₂ som permanent fjernes fra atmosfæren, slik at industrien kan få tilgang til kvoter.

Dog mener Ombudstvedt at fremtiden til bransjen er lys.

– Slik jeg ser det, er det få absolutte hindre for å implementere CCS. Spesielt etter at medlemslandene til Londonprotokollen i oktober inngikk avtale om hvordan gå frem for å samarbeide på tvers av landegrenser. Det er imidlertid fortsatt behov for å jobbe med kartlegging og opprydding i rammeverkets fleksibilitet og forutsigbarhet, sier hun.

En rekke land ble i høst enige om å tillate eksport av CO₂ over landegrenser for lagring. Avtalen ble kalt en «milepæl i arbeidet med fullskala CO₂-håndtering i Norge» av olje og energiminister Kjell Børge Freiberg.

Utviklingen går riktig vei, konstaterer Ombudstvedt.

– Vi jobber aktivt med å fjerne flere hindre internasjonalt, blant annet ved å lage verktøy for kvantifisering og verifisering av CO₂ som fanges, transporteres og lagres. Slik får aktører lettere tilgang til kvoter, myndigheter mer effektivt kan stille krav i sine tillatelser og offentligheten kan få mer trygghet omkring CCS-prosjekter og deres virkning, sier hun.

Noen muligheter CCS åpner for

• Utenfor Norges grenser vil CCS eksempelvis kunne bidra til at energiproduksjonen blir langt mer miljøvennlig, da eksempelvis utslipp av kull, olje og gass kan reduseres betraktelig, i påvente av mer fornybar energi.
• For oljeselskapene ligger det en åpenbar fremtidsmulighet og et potensielt kommersielt marked i å lagre CO₂.
• For enkelte industrier, som sement og betong, kan selskaper som tar i bruk CCS som et verktøy for å redusere utslipp ha store fremtidsmuligheter om det offentlige eksempelvis innfører strenge klimakrav i sine offentlige anskaffelser.
• CCS er også en enorm mulighet til å skape nye, grønne arbeidsplasser. Det slår en rapport fra SINTEF fast. Rapporten anslår at storskala fangst og lagring av karbon kan skape et sted mellom 30 000 og 40 000 nye arbeidsplasser frem til 2050.