– Uten karbonfangst når vi ikke klimamålene våre

– Karbonfangst og lagring må være en del av klimaløsningen. Uten det klarer vi ikke å nå klimamålene våre, sier Monica Tjelmeland, direktør for samfunnspolitikk i Tekna.

Skal verden nå togradersmålet i Parisavtalen, er vi nødt til å fange og lagre enorme mengder karbondioksid. Et sted mellom 12 og 20 prosent av fremtidige utslippsreduksjoner må tas ved hjelp av CO2-håndtering, ifølge estimatene til Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel. Skal vi nå det ønskede 1,5-gradersmålet, øker estimatene ytterligere.

Karbonfangst og lagring, også kalt CSS, er en betydelig teknologisk utfordring, men også en enorm mulighet til å skape nye, grønne arbeidsplasser.

Det siste slår en rapport fra Sintef fast. Rapporten anslår at storskala fangst og lagring av karbon kan skape et sted mellom 30 000 og 40 000 nye arbeidsplasser frem til 2050.

Norge kan nemlig ta posisjonen som karbonlager for hele Europa. Men for å nå dit, trenger vi politisk handlekraft, mener Tekna.

Da statsbudsjettet ble lagt frem i oktober, var planen for en investeringsbeslutning fremdeles neste år, eller i løpet av de neste to årene.

– Vi må komme i gang. Vi har ikke tid til å skyve mer på beslutningen, sier Tjelmeland.

På Teknas CO2-konferanse diskuterer bransjen klimapolitiske aspekter og rammebetingelser, i tillegg til teknologi og grønne vekstmuligheter for Norge. Les programmet her.

– Vi er utålmodige

Tekna mener karbonfangst er en unik mulighet for Norge.

– Vi må få på plass et samarbeid mellom flere land, men dette er også en stor mulighet for å skape arbeidsplasser i Norge. Det er nå vi har muligheten, men vi må ta den, sier Tjelmeland.

Regjeringen har flagget at de vil legge penger på bordet for CCS, så lenge det bidrar til «kostnadseffektiv» avfallshåndtering av CO2 og «teknologispredning» i Europa. Men summen og timing er foreløpig usikkert.

– Vi er utålmodige. Vi vil ha en klar tidslinje og mer forutsigbarhet. Vi er i det teknologiske førersetet enn så lenge, sier direktøren for samfunnspolitikk i Tekna.

Hun trekker også frem utfordringene med å finne en «forretningsmodell» og eventuell finansiering fra EUs innovasjonsfond eller andre finansieringsløsninger.

– Hvem skal betale? En ting er at myndighetene tar en investering i infrastrukturen for å få det hele i gang. Men miksen av CO2-avgifter, kvotepris på CO2, statlige subsidier og beskyttelse av norsk og europeisk industri mot utenlandsk konkurranse som ikke er belastet med avgifter – er så langt uavklart.

– Med CCS kan vi både kutte utslipp og utvikle næringen. Nå haster det med å få på plass en finansieringsmodell som sikrer en rask realisering.

Karbonlagring i Norge

Det finnes allerede industrianlegg for karbonfangst og lagring i Norge:

Innen 2030 skal sementfabrikken Norcem i Brevik ha null utslipp av CO2 fra betongprodukter, sett over et livsløpsperspektiv.

Fortums avfallsanlegg på Klemetsrud har mål om å fange ca. 400 000 tonn CO2 årlig. Det tilsvarer utslippet fra 200 000 biler. En test på et pilotanlegg viste stabil CO2-fangst med 90 prosent rensegrad.

Equinor har jobbet med fangst og lagring i mange år. Siden 1996 har offshoreanlegget Sleipner lagret karbon dypt under havbunnen.

Sammen med Shell og Total undersøker Equinor også muligheten til å lage et karbondioksidlager under havbunnen i Nordsjøen. Det spennende Northern lights-prosjektet, som kan settes i drift i 2023 eller 2024, har inngått intensjonsavtaler med syv internasjonale aktører som er interesserte i å lagre CO2 på norsk sokkel.

– Industrien er aktiv

På Teknas CO2-konferanse i januar skal Norcem, Fortum og Equinor dele sine erfaringer med fangst og lagring av karbondioksid.

Konferansen er 17 år gammel og tar for seg både ny teknologi og klimapolitikk, forteller Teknas prosjektleder Lise Olaussen.

Hun peker på at miljøteknologi er noe av det vi kan jobbe med etter oljen.

– Det er gode ting på gang. Industrien er aktiv, politikerne har bevilget penger og nå må vi få på plass en verdikjede med fangst, transport og lagring, sier Olaussen.