Fra et klimamøte i Tekna

Teknas Faggruppe for Energi Industri og Miljø arrangerte 29. januar et møte hvor Ole H. Ellestad fikk presentere Klimarealistenes syn på klimaendringer og FNs klimapanel. Teknas Klimagruppe var invitert til å komme med alternative synspunkter. Noe gruppen gjorde, ved sin leder Rasmus Benestad.

Spørsmålet om hva som styrer jordens klimautvikling, og i hvilken retning det styres, er så komplisert at jeg vil påstå ingen enkelt person har full, detaljert oversikt. Alle må foreta valg, hvis de ønsker å mene noe. 

Ellestad har foretatt sine valg, og presenterte dem i løpet av en times tid. Støttet av et stort antall grafer. En forsøksvis sammenfatning av hans konklusjon er at 1) klimaet har alltid variert, til dels voldsomt, 2) CO2-bidraget til klimaendringene er så lite at det kan neglisjeres. Vi trenger ikke tiltak rettet mot redusert bruk av fossilt brensel.

Jeg vil tro at det for samtlige tilstedeværende, det var 68 av dem, var den overveldende mengden av kurver, trender, anomalier, persentiler og regresjoner ikke i stand til ugjendrivelig å formidle hans konklusjoner. Den tilgjengelige datamengde er astronomisk. Ellestad hadde gjort et utvalg, som passet til hans konklusjon. Eller om det resulterte i hans konklusjon? Det er et interessant spørsmål.

Benestad ga en mer kortfattet framstilling av klimaforskningen. Han har den store fordelen at han er aktiv forsker og dermed mer direkte kan relatere seg til den pågående, vitenskapelige prosessen. Uten at prosessen av den grunn nødvendigvis blir mer forståelig for andre enn forskerne. Benestad etterlyste spilleregler for forskningsformidling og –debatt. Det tror jeg er klokt, men i praksis fåfengt.

Det ble en debatt etter innleggene. Jeg skal ikke forsøksvis oppsummere den, men sitter igjen med den oppfatning at Ellestad ikke behersker alle de fagområdene han drar konklusjoner fra. Dette er enklere for Benestad, som formidler fra eget forskningsområde.

Ingen kan for øvrig forvente at en enkelt person skal kunne beherske alle klimaforskningens fasetter. Dermed oppstår også klimadebattens dilemma. Ingen vet alt, noen må ekstrahere, konsentrere og konkludere. Det er dette IPCC gjør, i en rolle som ikke alle forstår fullt ut. En rolle som noen kritiserer for å blande vitenskap og politikk. Urettmessig kritikk, etter min mening.

Noen refleksjoner fra Tekna Klima-leder Benestad.
Debatten har rast lenge. For lenge, vil noen påstå. Andre, heriblant leder for Tekna Klima, Rasmus Benestad, ønsker den velkommen, og fastslår viktigheten av å åpne for diskusjon:
En vitenskapelig debatt, påpeker Benestad, skaper mange muligheter, og en av disse er å vise hvilken verdi kunnskap har. Debatt kan demonstrere hvordan vitenskapen gjør fremskritt, ved å belyse og analysere motstridende oppfatninger. Tilegnelse av kunnskap og forståelse er krevende og vanskelig – det vet enhver elev, student, lærer, og professor. Samtidig er kunnskap en viktig bærebjelke i vår sivilisasjon, og vi må ikke glemme innsatsen som kreves for å bygge opp og vedlikeholde kunnskap og rasjonell analyse.

Benestad tar utgangspunkt i klimadebatten. Han mener man lett kan forvirres eller bli usikre når ‘de lærde strides’. Dette er forståelig. Klimaet er, faglig sett, svært komplisert å arbeide med. Datamengdene som skal samles inn, harmoniseres og analyseres er enorme. Modellene er komplekse, og fasiten ligger et stykke inn i fremtiden. I tillegg omgis vi av ”vær”, som ligner på, men er noe annet enn ”klima”.

Man skal også huske på den politiske koblingen. Våre utslipp av drivhusgassen CO2 er dypt og intenst koblet sammen med vår energiproduksjon, vår økonomi og vår materielle levestandard. Altså politikkens domene. Vi kan ikke gjøre noe med det ene uten å endre det andre.

Benestad tar opp forskningens spilleregler, og hvordan disse skal bidra til troverdig kunnskap. Det dreier seg om åpenhet, etterprøvbarhet, falsifiserbarhet og objektivitet. Når man ser motsetninger, bør man spørre hvorfor det er slik. Det ligger alltid en historie bak en konklusjon, og på samme måte som elever viser hvordan de regner seg frem til et svar på en matteprøve, bør forskere som gjør kontroversielle funn, vise hvordan de kom frem til sine svar. Felles spilleregler er viktig; for å skape en felles forståelse for læreprosessen og akseptere at prosessen må være åpen.
Vi vet hva som er fakta, og hva disse bygger på. Det skal være rom for ulike tolkninger og det finnes ukjente forhold som kan gi opphav til motsetninger. Men det finnes også misforståelser og regnefeil som har skapt uriktige inntrykk i klimadebatten. Det er her etterprøving og testing er et uvurderlig middel. Der det finnes genuine motsetninger, må det forskes mer. Vi kan finne svarene, skriver Benestad.

Videre påpeker han klimadebattens andre dimensjon; trusselbildet. En risikovurdering tilsier at vi må handle nå og søke etter løsninger som reduserer faren for alvorlige klimaendringer og konsekvensene de kan medføre. Vi må tenke fornybare energikilder, reduksjon av utslipp, og klimatilpassing. I prinsippet har vitenskapen ingen ende – science is never settled – og vi kan ikke vente til vi blir 100% sikre. Da kan det være for sent.

Hva lærer vi av slike møter?

Tekna praktiserte i dette møtet det som er blitt kalt ”balanse på kort sikt”. Altså, Klimarealistene fikk ikke uimotsagt presentere sine oppfatninger i et Tekna-arrangement. Deres oppfatninger er ikke stuerene, de avviker fra det flertallet av verdens klimaforskere mener. Tekna ville framstå som ansvarlig, og åpnet scenen for majoritetens konklusjoner, representert av Klimagruppen. Og, det ble debatt etter innleggene.
Det kan bli underholdende når uenigheten samles rundt et bord, men vi nådde aldri Gro og Kåre-høyder.

Hva får deltakerne ut av et slikt møte? Jeg fikk litt mer innsikt i klimaforskningens mange sider, og beholdt min hovedkonklusjon; Dette er for omfattende og komplisert til at jeg som individ kan vurdere data og dra egne konklusjoner.

Eller som det står i Kahnemans svært innsiktsfulle ”Thinking, Fast and Slow”, når du får et vanskelig spørsmål, svar på et lettere spørsmål. Det vanskelige spørsmålet er, hva er sannheten i spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer? Det lettere spørsmålet er; Hvem tror du på i klimadebatten? Jeg tror på IPCC. Det holder.

Klimarealistene legger åpenbar negativ vekt på at lederen av IPCC, Rajendra K. Pachauri, er jernbaneingeniør. Hva er galt med jernbanen?