Tema: Helse, miljø og biovitenskap
I mediene, i politiske taler, og andre kanaler hører vi ofte om fortetting. Byene må fortettes som en del av bærekraftig utvikling. Eplehager og parkeringsplasser må fortettes. Men hva er fortetting? Hvorfor fortetter vi? Hvordan fortetter vi? Og kan man fortette hvor som helst, hvordan som helst?
Her gir jeg et innledende svar på spørsmålene over, med håp om å gjøre fortettingsprat og byutvikling mer håndgripelig. Underveis refererer jeg til noen forskningsartikler, mer informasjon om de finner du nederst i innlegget. Samtidig ønsker jeg å gi en forståelse av hvor komplekst og utfordrende, men også hvor viktig byutvikling er. Det er viktig å holde tunga rett i munn når man driver med byutvikling. Med så mange variabler, mulige – ofte uforutsette – konsekvenser, og hensyn som skal tas, er det ikke langt unna rakettforskning og hjernekirurgi til tider. Det virker i utgangspunktet så enkelt, byer er jo bare en masse bygninger og veier satt sammen i et større system – ikke sant?
Vel, det er litt mer enn som så.
Byer er de fysiske strukturene som omgir oss, de såkalte bygde omgivelsene. De er sosiale og kulturelle strukturer som familie, vennskap, kollegaer og bekjente, folk man møter på gaten, frivillighet og dugnad. De er økonomiske strukturer, med muligheter for jobb og utdannelse, en mulighet til å ta vare på en selv og sin familie. De er institusjoner og funksjoner som sykehus, skoler, biblioteker, gamlehjem, kontorer, restauranter, butikker, kafeer…fortau og offentlige plasser, busser, trikk, og sykler, fotgjengere… En by er en dynamisk og kompleks organisme som er i konstant endring, men som også har elementer som står stille over lengre tid. I Oslo finnes det for eksempel gater som fortsatt ligger der de ble anlagt for flere hundre år siden.
Nettopp tid er en av utfordringene med byutvikling. Det kan opptil flere år fra et prosjekt blir påtenkt og planlagt, til det endelig realiseres. Noe som igjen tar tid. Når en gate skal rustes opp, en offentlig plass anlegges, eller et kvartal bygges går det gjerne to-tre år fra byggestart til ferdig prosjekt. Når det så er ferdig tar det fortsatt tid før prosjektet har funnet sin plass i byens og innbyggernes hverdag. Først da ser man hvordan prosjektet påvirker byen og lokalmiljøet, hvilke effekter det skaper, og hva de ulike konsekvensene er. Byutvikling er som et kontinuerlig eksperiment hvor man til en hver tid endrer på noen parametere eller tilsetter noen nye ingredienser.
Idag bor over halvparten av verdens befolkning i urbane strøk. Ifølge FN (2014) vil dette tallet øke til over 66%, altså mer enn 2/3 av Jordens innbyggere, innen 2050. Dette er både heldig og uheldig for en bærekraftig utvikling. Byer forbruker masse energi og ressurser. Mange mennesker på samme sted, med høyt aktivitetsnivå, behov for bygg og infrastruktur, transport- og matbehov, for å nevne noe, krever enorme mengder energi og produserer mye avfall. Dette medfører enorme utslipp av klimagasser (Bonhomme, 2013; Melia et al., 2011; IPCC 2014). Faktisk er byer en av de største kildene til våre totale klimagassutslipp, noe som igjen fører til global oppvarming og klimaendringer (New Climate Economy, 2014; UN Habitat, 2013).
Samtidig representerer byer en mulighet til å redusere klimaavtrykket til mange mennesker på en gang. At mennesker bor i leilighetskomplekser reduserer det det totale oppvarmingsbehovet per person, og fordi avfallet til flere kastes på et sted trengs det mindre transport for å samle det. Urbane bosetninger gjør det også mulig å ha kollektive transportsystemer, som reduserer energibehovet per person for hverdagsreiser og for frakt av mat og andre varer fordi store mengder skal til det samme området hvor alle menneskene er (se for eksempel Forsyth et al, 2007; Næss, 2006, 2012). Dette er eksempler på hvordan byer gjør det mulig å oppnå en mer effektiv bruk av ressurser, energi, og infrastruktur. Fortetting – å bygge tettere for å få flere mennesker og aktiviteter inn på allerede bebygd areal – er en strategi ment å skulle forsterke de positive effektene av at mange mennesker bor i urbane strøk. Fortetting kan dermed sees på som et klimatiltak. Ikke minst fordi det bidrar til å bevare ubebygd areal for blant annet jordbruk og biodiversitet. Det bidrar også til å unngå såkalt urban sprawl som igjen fører til store transportbehov – som oftest biltransport. Fortetting gjør det mulig for flere mennesker å bo i en by, noe som kan bidra til å senke boligpriser, øke kundegrunnlaget for kollektivtransport og andre tjenester, skape nye markeder og jobbmuligheter, og så videre (Ascher, 1995; Forsyth et al., 2007; Glaeser 2012).
Fortetting kan skje på mange ulike måter og i ulik skala – fra enkelt bygg til større prosjekter der hele kvartaler bygges ut. Felles er at man forsøker å holde seg innenfor byens grenser og utnytte det arealet man har til disposisjon på en bedre måte. Og fortetting betyr ikke nødvendigvis å bygge mangfoldige titalls etasjer høyt, selv om dette i mange byer er en velbrukt strategi for å huse de mange tusen som kommer til byen hver dag. Byutviklingsprosjekter ha uforutsette konsekvenser, fortetting er intet unntak. Disse konsekvensene kan grovt sett deles inn i fysiske, sosiale, økonomiske, og kulturelle. Her skal vi fokusere på de fysiske og spesielt på utfordringer med nedbør og vannhåndtering.
Det er mange grunner til å fortette, og gjort på riktig måte bidrar det stort sett positivt. Men som det ble sagt innledningsvis er byutvikling en hard nøtt å knekke, og de uforutsette konsekvensene kan være store. Det er ingen tvil om at vi må fortette, ut ifra et klimaperspektiv men også for å bevare gode grønt områder til matproduksjon, rekreasjon, og så videre. Fortetting som strategi har blitt tatt i bruk i flere byer over lengre tid, dermed vet vi nå litt mer om mulige resultater og elementer å unngå.
Et av målene med fortetting er at flere mennesker skal kunne bo på samme sted. Det vil medføre et økt transportbehov (Melia et al., 2011). I Norge har vi bestemt at all vekst innen transport skal tas med kollektivt, sykkel, og gange. Økt tetthet vil kunne gi et bedre grunnlag for kollektivtransport, men skal man få folk over fra privat bil til kollektiv må det være et reelt alternativ. Da må bussen, trikken, t-banen og toget gå dit folk skal. Det er ingen korrelasjon mellom lokal fortetting et sted og økt kollektivdekning et annet sted. I tillegg har man sett at tetthet ikke direkte fører til økt bruk av sykkel og gange (Forsyth et al., 2006; Forsyth and Krizek, 2010), selv om det på sikt kan øke det lokale aktivitets- og service tilbudet. Et såkalt fotgjenger-vennlig område er nødvendigvis ikke det samme som et kollektiv-vennlig område.
Klima er i endring og har for eksempel gitt et annerledes og ofte mer ekstremt vær. I varmere strøk ser man økt energiforbruk til nedkjøling, og problemer med urban heat island-effekt, kort forklart oppsamling av varme i bysentra i særlig varme perioder. Varmen slipper ikke ut og byen forblir varm, noe som fører til overoppheting av offentlige rom og bygninger, og som igjen kan forsterke potensielt fatale konsekvenser av varme/hete-perioder. Dette har man sett i blant annet Frankrike og Canada – steder vi har mye tilfelles med.
Her i Norge er det særlig nedbør som skaper en utfordring. Klimaendringene fører til mer og hyppigere nedbørsfall, det blir våtere, det kommer oftere, og det er vanskeligere å forutse. I tettbygde strøk er det som regel mindre permeable flater som gress, og mindre trær – naturlige elementer for å samle vann. Opp gjennom årene har naturlige vannløp ofte blitt lagt i rør som nå er underdimensjonerte for dagens nedbørsmengder. Tiår med bebyggelse har gjort det stadig vanskeligere å finne gode måter å å lede vannet vekk fra bygninger og gater. Resultatet er stadig oftere oversvømmelse av gater, fortau, gateplan og kjellere. Fortetting kan bidra til å forsterke dette fordi det blir en enda tøffere kamp om eksisterende areal, flere flater blir dekket med ikke-permeable materialer, og vi mister steder å samle opp vannet.
Når områder fortettes er det derfor essensielt å finne gode, innovative måter å løse disse utfordringene på. Vi må bygge flere bygg, men samtidig må vi omprioritere annen plassbruk for å la vannet finne sin vei vekk fra kjellere, lekeplasser, og trikkeskinner. Plassen er begrenset så kompromisser må finnes. For eksempel erstatte noen parkeringsplasser med oppsamlingskummer og -kar for en midlertidig stopping av vannet ved store mengder nedbør. Dette er det vi kaller klimatilpasning – å bygge ut ifra nye værmønstre og andre typer klimaendringer.
Heldigvis vet vi allerede en del om hva som skal til for å takle denne typen klimaendringer. Såkalte vinn-vinn løsninger seiler ofte frem som gode alternativ. Vinn-vinn er nettopp det: at flere vinner, det vil si drar nytte av, de løsningene man implementerer. København har flere gode eksempler vi kan lære av:
• Ved å åpne opp vannveier som tidligere var lagt i rør gjorde man det mulig å håndtere større mengder vann på samme eksisterende areal. Langs åpnede vannveier har det blitt anlagt stier og plantet vegetasjon slik at de tilbyr københavnerne mer parkanlegg og turområder. Vinn vinn.
• De anla retensjonsbassenger hvor vannet kan ledes når det kommer ekstreme mengder over kort tid, oppbevares for en periode, og deretter ledes videre når systemet igjen har kapasitet. Når retensjonsbassengene ikke er i bruk for nedbør er fungerer de som grønt arealer til allmenn bruk da de er anlagt som nedsenkede parker. Vinn vinn.
Dette er spennende eksempler på løsninger som tar i bruk eksisterende areal på nye måter, og som ikke er til hinder for fortetting. Tvert imot kan det bidra til fortsatt gode offentlige rom i forbindelse med utbygging. Men det må gjøres på en gjennomtenkt og faglig solid måte så man oppnår det nødvendige resultatene, samtidig som man ivaretar et godt bomiljø for de urbane innbyggerne.
Vi fortetter ikke fordi det er trendy eller spennende. Fortetning gjøres av klima- og miljømessige hensyn, og på grunn av økonomiske og sosiale fordeler. Men som eksemplene over viser kan det ha uforutsette konsekvenser, vi kan ikke fortette for enhver pris. Byutvikling er komplekst og utfordrende, og kontekst er alt – fysisk, kulturell, sosial, og økonomisk. For klimatilpasning er spesielt den fysiske konteksten viktig, klimaendringene manifesterer seg forskjellig fra land til land. Norske byer har norske klimautfordringer, “copy paste» er derfor ingen løsning, derimot må vi «se og lære”.
Byer er ikke bare tekniske løsninger og fysiske strukturer, de er steder der folk lever sine liv. Byutvikling handler om mer enn fortetting eller klimatilpasning, det handler om å bevare kvaliteter og elementer som skaper gode steder å bo, eller om å forbedre dette når det trengs. God byutvikling krever med andre ord mange ulike kompetanser og kunnskapsnivåer. Det krever tverrfaglig samarbeid på tvers av fagområder. Og mange av disse er Tekna-fag! Fortetting er en av temaene som er viktige for Tekna Klima. Du kan lese mere om hva Tekna Klima er opptatt av.
11.november inviterte Tekna Bygg og Anlegg til frokostmøte om fortetting med samfunnsdebattant Erling Dokk Holm, der han satt fokus på fortetting i byområder/kollektivknutepunkter og utfordringer vedrørende klimaendringer.
Kilder
Ascher, François. Métapolis. 1 edition. Odile Jacob, 1995. Print.
Bonhomme, Marion. “Contribution à la génération de bases de données multi-scalaires et évolutives pour une approche pluridisciplinaire de l’énergétique urbaine.” INSA Toulouse, ENSAT, 2013. Print.
Forsyth, Ann et al. “Does Residential Density Increase Walking and Other Physical Activity?” Urban Studies 44.4 (2007): 679–697. usj.sagepub.com.acces.bibl.ulaval.ca. Web.
Forsyth, Ann, and Kevin J Krizek. “Promoting Walking and Bicycling: Assessing the Evidence to Assist Planners.” Built Environment 36.4 (2010): 429–446. Print.
Glaeser, Edward Ludwig. Triumph of the City: How Our Greatest Invention Makes Us Richer, Smarter, Greener, Healthier, and Happier. New York, NY: Penguin Books, 2012. Print.
IPCC. Climate Change 2014: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Core Writing Team, R.K. Pachauri and L.A. Meyer (eds.)]. IPCC, 2014. Web.
Melia, Steve, Graham Parkhurst, and Hugh Barton. “The Paradox of Intensification.” Transport Policy 18.1 (2011): n. pag. trid.trb.org. Web. 27 Oct. 2016.
Næss, Petter, “Urban Form and Travel Behavior: Experience from a Nordic Context.” Journal of Transport and Land Use 5.2 (2012): n. pag. CrossRef. Web. 24 Apr. 2016.
Næss, Petter, Urban Structure Matters: Residential Location, Car Dependence and Travel Behaviour. London ; New York: Routledge, 2006. Print.
Rode, P et al. Accessibility in Cities: Transport and Urban Form. NCE Cities Paper 03. LSE Cities. London School of Economics and Political Science, 2014. Web. 18 Dec. 2014.
UN Habitat, ed. Planning and Design for Sustainable Urban Mobility: Global Report on Human Settlements, 2013. Abingdon, Oxon: Routledge, 2013. Print.
