Energiforbruk og storkapitalen

Energi, økonomene åpner en ny front.
I innlegget Globalt energiforbruk» fra mars i år refererte jeg kort fra Det internasjonale energibyrået (IEA) sin World Energy Outlook for 2011. Jeg har nå anledningen til å kommentere den tilsvarende prognosen for 2012. Den ble gitt ut nylig (12.november).

Hva har forandret seg?
Vi vil tro at IEAs framskrivinger er mer pålitelige jo mindre de forandrer seg fra år til år.

Det er enkelt å konstatere at det er lite nytt i deres prognoser. På det helt overordnede nivå opprettholder byrået påstanden om at vi ikke vil nå målet om en temperaturøkning begrenset til 2°C over førindustrielt nivå. Det energi- og utslippscenario som IEA holder for mest sannsynlig (kalt New Policies Scenario) vil resultere i en langsiktig gjennomsnittlig temperaturøkning på 3,5°C. Vi merker oss dette tallet for senere bruk.

IEA reduserer anslagene for utbygging av atomkraft i forhold til 2011-prognosen. Anslagene om at naturgass og fornybare energikilder vil øke sin andel i verdens energimiks opprettholdes. Viktigheten av produksjon av skifergass og lette skiferoljer (light tight oil) i USA oppjusteres. Til det nivå at man faktisk antar at USA blir en netto eksportør av olje og gass innen 20 år.

IEA understreker tydeligere enn før det store potensialet som finnes i energieffektivisering, og refererer viktige nasjonale vedtak om redusert bruk av energi i Kina, Japan, USA og EU. Dette er vedtak som er fattet i løpet av det siste året. Allikevel er det kun en liten del av det totale potensialet som foreløpig er lagt inn i planer og beslutninger.

IEA svarer på energispørsmål på et overordnet nivå. Derfor er jeg opptatt av hva de skriver.

Verdensbankens rapport
Verdensbanken arbeider ikke med energi eller miljø, den arbeider med økonomi. Den sier om seg selv at den arbeider på grunnlag av fakta og bevis (data and evidence). Videre at den ønsker å være en ledende talsmann for ambisiøse klimatiltak. Dette ikke bare fordi det er et «moralsk imperativ», men fordi det er fornuftig, i et økonomisk perspektiv.
Det er interessant å lese IEAs estimat om rentabiliteten i energiøkonomisering med de brillene. På global basis og fram til 2035 vil investeringer på totalt 12 tusen milliarder 2012-dollar resultere i et akkumulert overskudd på 6 tusen milliarder dollar, det meste av det i India, Kina og USA. Så her er det penger å tjene for den som er i stand til å foreta de rette investeringene. Det er 50 øre å tjene for hver investert krone.

Jeg legger til at dette regnestykket ikke inkluderer de tap som vil komme som følge av mer omfattende framtidige uvær, som eksempelvis Sandy. Sandy vil koste mer enn 50 milliarder dollar.

Men Verdensbankens legger også an et «moralsk imperativ». Den har derfor fått utarbeidet en rapport om noe som ligner IEAs New Policies Scenario, nemlig om konsekvensene av et klima som er 4°C varmere enn i dag. Konsekvensene beskrives som «ødeleggende» og kortversjonen er: delvis ødeleggelse av kystbyer, økende risiko for redusert matproduksjon, tørre områder vil bli tørrere, våte områder vil bli våtere, knapphet på vann i store områder (som slår direkte tilbake på matproduksjon) og reduksjon av biologisk mangfold.

Men jeg vil fremheve noen andre konklusjoner:
Det er i USA allerede observert det som kalles «sterke, ikke-lineære effekter» på produksjon av mais og soyabønner ved temperaturer på 29-30°C. Altså, en gitt økning i temperatur resulterer i en proporsjonalt større negativ effekt på produksjonen. Noe som ganske enkelt betyr at det blir mye vanskeligere å gi kvantitative prognoser. Usikkerheten øker. Vi må gjette i stedet for å beregne. Alle med en ingeniørmessig utdannelse fryser på ryggen av slikt.

Og, den generelle konklusjonen: En fire grader varmere verden vil bli så annerledes enn vår nåværende at våre prognoser om politisk stabilitet, demografi, helse, næringsliv og annet blir svært usikre.

Amerikanske forsikringsselskap kan se ut til å kunne bli en ny alliansepartner for miljøbevegelsen, ifølge ukeavisen Ledelse . De gigantiske tapene etter stormen Sandy, kan få dem til å gå på barrikadene. Akkurat som Verdensbanken begynner de å se de økonomiske sidene av drivhuseffekten.

Kanskje politikernes betydning er i ferd med å bli redusert. Kanskje er det kapitalen og økonomene som i framtida vil bli miljøets beste venn. Det vil bringe en ny realisme og kraft inn i energi- og klimapolitikken.