Tema: Ledelse og utvikling
Høyre-FrP-regjeringen vil øke Norges konkurransekraft ved å løfte norske universiteter og forskningsmiljøer på internasjonale rankinger. Da bør man kanskje se på hvordan DARPA arbeider.
DARPA står for Defence Advanced Research Projects Agency. Vi er i USA og det dreier seg om forskning initiert av Pentagon. DARPA ble til i 1958 rett etter at Sovjet hadde skutt opp Sputnik med suksess. Her snakker vi i dag virkelig om fremragende forskning og om teknologiske gjennombrudd. Internett, GPS, stealth-teknologi, droner og mikro-elektro-mekaniske systemer er eksempler på teknologier som er ført frem her. Det er selvsagt ikke mulig for hvem som helst å kopiere Pentagons forskningsmodeller, men en regjering i et rikt land kan kanskje kopiere noe.
Slank organisasjon. Små budsjetter. Dette kjennetegner DARPA i følge Regina E. Duncan og Kaigham J. Gabriel som i oktoberutgaven av Harvard Business Review gir oss innsyn i arbeidsmetodene. Begge har bred erfaring fra DARPA. Hva som oppfattes som slankt og smått er relativt. Et forskningsprogram her gjennomføres i løpet av tre til fire år, gjennomsnittlig. Rundt to hundre programmer kjøres til en hver tid. Staben er liten, men fagfolk og forskerne hentes inn enkeltvis eller i team fra de beste fagmiljøene i USA. Årlig budsjett er rundt regnet tre milliarder USD. Det er jo noen kroner det.
DARPA lar seg kopiere. De fleste forsøk på å kopiere DARPAs modell har så langt vært mislykket, i følge Duncan og Gabriel. Men, sier de, man kan ikke ut fra dette konkludere med at erfaringer fra DARPA ikke kan overføres til virksomheter utenfor forsvarssektoren. De hevder selv å ha gjort slike erfaringer blant annet i Motorola Mobility som 2012 ble overtatt av Google. Manglende forståelse for DARPA-modellen er årsak til at man ikke har lykkes hevder Duncan og Gabriel.
Ambisiøse mål, tidsbegrensede prosjekter og team, uavhengighet. Dette er hovedelementene i DARPAs arbeidsmetode. Prosjektene etableres med mål som utfordrer forskningen og ingeniørfagenes grenser i strev for å løse real-life utfordringer. Prosjektene bemannes med best tilgjengelige ekspertise fra akademia og næringsliv. Tidsrammen om prosjektene er stram og endelig. Intensiteten gjør dem attraktive for talentene. DARPA er gitt en uavhengig stilling i forhold til det å organisere forskningen. Man kan derfor være raskt på banen og ta betydelig risiko. Også dette trekker talenter.
Pasteurs Quadrant. Den amerikanske statsviteren Donald E. Stokes (1927-1997) introduserte på 90-tallet en enkel modell for klassifisering av forskning. Han delte forskning inn etter to dimensjoner, om forskningen var innrettet mot praktisk bruk og om den utfordret fundamental forståelse, dvs. var innrettet mot å bringe frem ny erkjennelse. Han ga tre av rutene i firefeltstabellen sin navn etter kjente nyskaper og vitenskapsmenn, «teoretikeren» Bohr, «praktikeren» Edison og «universalgeniet» Pasteur. Duncan og Gabriel plasserer DARPAs forskning i det Stokes kalte Pasteurs Quadrant. Dette er forskning som bryter grenser til ny erkjennelse og løser virkelige problemer. Solberg bør plassere seg og sine forskningsambisjoner i Pasteurs kvadrant om hun skal øke Norges konkurransekraft.
