Etisk refleksjon rundt atomvåpen

Noen mener teknologer har et ansvar når det gjelder utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Vi inviterer til etisk refleksjon rundt atomvåpen og dette ansvaret.

Atomvåpnenes «fødsel»

På ettersommeren 1942 etablerte USA et prosjekt, det såkalte Manhattanprosjektet, med formål å utvikle atombomber basert på fisjonsteori og -teknologi som var utviklet på tredvetallet  Den amerikanske fysikkprofessoren Robert Oppenheimer, senere kalt «atombombens far», ledet prosjektet som også hadde Canadiske og Engelske forskere som medarbeider. På denne tiden fryktet man at Tyskland skulle være i stand til å utvikle slike våpen etter at britiske forskere hadde gjort beregninger som tilsa at fisjonsvåpen kunne bli en realitet i løpet av få år. Den første atombomben ble sprengt under kodenavnet Trinity i Jornada del Muerto ørkenen i New Mexico i USA 16. juli 1945, som en «prøve».

Hiroshima og Nagasaki bombes

Amerikanerne drev samtidig i 1945 intens krigføring for å få slutt på andre verdenskrig i Asia. De bombet flere byer i Japan med konvensjonelle bomber. I Tokyo døde 80.000 mennesker under et slikt angrep. Atombombene som ble sluppet over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945 var ment for å skremme japanske generaler til å kapitulere. For innbyggerne i de to byene var det en katastrofe. Vel 120 000 mennesker ble drept da bombene eksploderte, ytterligere vel 200.000 døde i tiden etter av skader de ble påført. Japan kapitulerte få dager senere, den 15. august. Menneskene i de to byene og etterkommerne deres slet med senskader som kreft og misdannelser i årene etterpå.

Våpenkappløp etter krigen

Katastrofer, også mindre enn disse, har gjennom historien ført til etisk refleksjon og nytenking, men ikke her. Etter krigen startet USA og Sovjetunionen et våpenkappløp der raketter og atomvåpen var sentrale konkurransemidler. Prøvesprengninger av atomladninger ble ganske vanlige. I 1952 testet USA en hydrogenbombe med potensiale for ødeleggelser flere hundre ganger Hiroshima-bomben. Begge land brukte ufattelige summer på å holde tritt med hverandre i kappløpet. Protestbevegelser vokste frem og demonstrasjonstog mot atomvåpen og prøvesprengninger ble etter hvert ganske synlige på 60-tallet. I dag er det flere land enn noen gang som har atomvåpen, selv om våpenlagrene ble slanket noe på 80-tallet. Demonstrasjonene er ikke like synlige, men er der.

Atomkraft, atomvåpen og andre våpen

I argumentasjonen mot kjernekraft er atomvåpen et av argumentene. Videreprosessering av radioaktivt materiale for våpenproduksjon fremstilles som en trussel. At avtaler som begrenser slik utvikling skrotes, så enkelt som vi nylig har fått dette demonstrert i relasjonen mellom USA og Iran, bidrar neppe til å dempe engstelsen. Samtidig truer nye våpentyper. Biologiske våpen er skremmende, men kanskje ikke så farlige som man vil ha det til. Naturen selv er mer effektiv når det gjelder å spre sykdom. Autonome våpen, våpen som selv bestemmer hvem de skal ta livet av, er kanskje mer skremmende. Norske forskere har nylig gått ut å krevd forbud mot slike våpen.

Norge vil ikke svekke NATO

I juli 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale som forbyr stater å utvikle, prøvesprenge og skaffe seg atomvåpen. Avtalen er laget slik at den først vil tre i kraft når femti land har bundet seg juridisk, med signatur, til å følge den. Så langt har 33 land ratifisert avtalen. Norge er ikke blant disse og var heller ikke med på forberedelsene av avtalen. Norge begrunner sin holdning til denne avtalen med at den ikke støttes av noen land som har atomvåpen og at den derfor ikke vil føre til noe. Det er dessuten uaktuelt for Norge å støtte forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse. Et klart dilemma for etisk refleksjon rundt atomvåpen for den som finner tid til det.

Atomvåpenlagrene i Natoland

Norge har vedtatt at det ikke skal lagres atomvåpen på norsk jord. Andre NATO-land har «tatt ansvar». Frankrike og Storbritannia har egne atomvåpen sammen med ikke-NATO-land som Israel, India, Pakistan, Kina og Nord Korea. I Natoland som Tyskland, Italia, Belgia og Nederland har amerikanerne lagret atomvåpen og her trenes landenes egne piloter i bruk av «slike bomber». I dag, når dette skrives, er imidlertid bekymring særlig knyttet til atomvåpnene som er lagret i NATO-landet Tyrkia på en base som ikke ligger langt fra grensen mot Syria.

Nobelprisen til ICAN i 2017 og en utfordring til teknologer

ICAN, the International Campaign to Abolish Nuclear weapons, fikk Nobels fredspris i 2017. Organisasjonen fikk prisen for sitt arbeid med å skape oppmerksomhet om de katastrofale humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen. De fikk prisen også for sin innsats for å få traktatfestet forbudet mot slike våpen. ICAN er en av organisasjonene som mener at teknologer har et særlig ansvar her. Våpenprodusenter tilbyr spennende jobber for teknologer. Mange teknologiske nyvinninger, som også kommer til nytte i sivilsamfunnet, utvikles i denne industrien. Ressursene som er til disposisjon for slik utvikling er store. ICAN ønsker å utfordre Teknas medlemmer og andre som arbeider med teknologiutvikling til refleksjon rundt teknologers ansvar for våpenutvikling. Utfordringen fra ICAN er med dette sendt videre.

Et personlig anliggende for Teknas medlemmer?

ICAN har henvendt seg til Tekna og Teknas etiske råd med henvisning til at flere fagforeninger  støtter aktivt opp om ICANs arbeid i rollen som partnerorganisasjoner. Rådet drøftet henvendelsen i et møte i november 2019 og konkluderte med at slik norsk politikk De Facto er, når det gjelder atomvåpen i dag, må holdninger til atomvåpen og ICANs arbeid først og fremst være et personlig anliggende for Teknas medlemmer. Utfordringen fra ICAN er med dette sendt videre til rette vedkommende.
Her finner du mer innhold om etisk refleksjon.