Tema: Forskning
Hvorfor er vi ikke flinke til forskningsformidling? Hvorfor må journalistene ringe de samme 3-4 forskerne uansett hvilket emne de skriver om? Hvorfor klarer ikke journalister å formidle komplisert stoff på en fengende måte?
Dette var blant temaene som ble diskutert på Teknas konferanse Forskningsformidling 2014.
Denne setningen kunne vært en avisoverskrift basert på en forskningsrapport om tenåringssex. Forskningsrapporten ville riktignok sagt at (NB: fiktive tall) ”2% av norske 13-åringer har debutert seksuelt. 30% av disse sier det skjedde i alkoholpåvirket tilstand.” …. , men det selger jo ikke aviser.
Forvridning og fordumming av statistikk er noe av årsaken til at forskere kvier seg for å ha kontakt med journalister. Og skrekkeksempelet over er ikke langt fra hva som skjer i virkeligheten. Journalistens jobb er å jakte nyheter; Ting som er utenom det vanlige.
– Journalistens jobb er vel like mye – kanskje mer – å selge aviser som å drive folkeopplysning, sier Therese Sørensen som er prosjektleder for konferansen, – så det er ikke rart at de velger de tabloide vinklingene. Men det ødelegger for den gode forskningsformidlingen og forskningsjournalistikken som gjøres.
Mange forskere blir nemlig skremt av sine første møter med journalister. Og det er ikke rart. Forskerens grunnholdning er å være objektiv og ikke ha noen personlig mening om forskningsresultatene. Journalistens jobb er den stikk motsatte: Journalisten må være subjektiv og personlig for å gjøre saken relevant for leserne. Forskerne, spesielt dem fra litt tyngre fagdisipliner, blir for komplekse i forklaringene og for vage i svarene. Journalistene på sin side trekker for kjappe konklusjoner og vrenger forskningen til å passe et enklere språk og enklere historier.
– Journalistene ønsker å gi forskningen form og farge, og gjerne gripe fatt i de små delene av et datasett som er uvanlige, mens for forskeren er i teorien alle data av samme verdi. Forskerne tør ikke ta risikoen på at arbeidet deres blir fremstilt unyansert, sier Sørensen.
Forskning er ikke vitenskapelig uten objektiviteten intakt, men samtidig vet forskere at de har et samfunnsoppdrag. Forskningen må nå ut til folket for at den skal være relevant.
Mange institusjoner ansetter egne kommunikasjonsfolk for å drive forskningsformidling, men det drives for mye god forskning til at kommunikasjonsfolkene rekker å sette seg inn i og formidle det skikkelig. Forskerne må selv ta ansvar.
– Litt av målet med vårt arrangement var å gi både forskere og kommunikatører ved forskningsinstitusjonen redskapene de trenger for å bli bedre formidlere. Ikke bare når det gjelder populærformidling, men også som fagformidlere, sier Sørensen.
Hun presiserer likevel at det er den publikumsrettede formidlingen som har hovedfokus
Oppdatert november 2017:
Se også opptak fra seminar om forskningsformidling: Formidling av forskning, vitenskap og fag, 13.november 2017.
