Oppsummert om kjernekraft

Teknas Faggruppe for Energi, Industri og Miljø inviterer til foredrag om kjernekraft. Det er fint. Kjernekraft er et fagområde som er teknologisk interessant og krevende.

Oversikten

Hvis vi tegner et bilde med bred pensel blir det omtrent som nedenfor. Etter min mening.
Kjernekraftproduksjonens grunnleggende teori og teknologi er godt kjent. Her er ingen hvite flekker på kartet. Erfaring viser at kjernekraftverk kan driftes på en trygg måte, de har generelt en god ulykkesstatistikk.
Kjernekraftindustrien har utviklet seg i retning av å benytte bare noen få reaktortyper. Disse representerer vel etablerte teknologier. Det som endrer seg er det man kan kalle omliggende systemer og teknologier. Den viktigste pådriveren er den stadig pågående utvikling av regelverk, først og fremst sikkerhetsrelatert.
Det at industrien preges av vel etablerte teknologier betyr ikke at det ikke arbeides med utvikling av fundamentalt annerledes reaktorer og andre brenseltyper i Norge.
Wikipedia gir en god oversikt over reaktorer og World Nuclear Association tilsvarende om reaktorbrensel. Rent grunnleggende og sammenfatningsvis kan man si at dette utviklingsarbeidet gjennomføres i miljøer med stor faglig kompetanse og i strengt regulerte former.
Det er nok allikevel riktig å anta at veien fram til kommersialisering er svært lang. Dette er en konservativ bransje.
Når vi forsøker å vurdere kjernekraftens plass sammenlignet mot andre former for kraftproduksjon, støter vi fort på problemer.
Det man for ethvert kraftverk, uavhengig av type, må vurdere er:
1) leverings- og driftssikkerhet,
2) anleggets totale økonomi,
3) risikovurderinger knyttet til andre forhold,
4) beslutninger som ligger i den politiske sfære.
Det finnes gode verktøy for å uttrykke de tre første i kroner. Dermed finnes et grunnlag for sammenligninger og ”objektive” valg. De politiske beslutninger derimot, fanges ikke opp med dette. Her kommer den store usikkerheten inn. USA planla et deponi (sluttlager) for brukt kjernebrensel i Yucca Mountain i 24 år. Prosjektet ble så stoppet i 2011. Ikke av teknologiske, men av politiske årsaker. Slik er virkelighetens verden.

Utfordringene

Kjernekraftbransjens to store utfordringer er at den gjør det enklere å bygge atombomber, og at avfallet må lagres i tusenvis av år. Dette er politiske, ikke teknologiske spørsmål.
Vi kjenner alle debatten om Irans atomkraftverk. Landet med verdens nest største gassreserver har muligens ikke et stort behov for kraft produsert i et atomkraftverk. Men landet er svært opptatt av å få bygget et.
Et nærmere eksempel, også nå aktualisert at NRKs serie om Rjukan-aksjonen, er Norges faktiske bidrag til spredning av atomvåpen gjennom vår produksjon av tungtvann. Sverre Lodgaards kartlegging av dette er interessant lesning.
Flere veier gir en nasjon mulighet til å gjennomføre et atomvåpenprogram. Et atomkraftverk i drift representerer en skikkelig snarvei.

Den andre utfordringen er det brukte brenselet og det radioaktive avfallet som dannes ved driften. Det er av mer politisk enn teknologisk art. Noen vil si det er et etisk problem. Skal vi overlate til våre barnebarns barnebarn å håndtere det avfallet vi skapte for at vår generasjon skulle få nok lys og varme? Noen sier nei, det kan vi ikke.
Og, vi har NIMBY-faktoren. Vi må gjerne produsere og lagre brukt kjernebrensel, men absolutt ikke her hvor jeg bor (Not In My BackYard). En svært sterk politisk faktor, som ingen kan neglisjere. Den vil med stor kraft kunne stoppe ellers gode løsninger.
Vi kan tenke på vårt eget deponi for radioaktivt avfall i Himdalen. Det ble etablert, etter mye motstand og strid. Driftsfilosofien er imidlertid enkel: Der holdes en svært lav profil. Så lav at de fleste i dag faktisk har glemt at det i det hele tatt finnes.
En variant av dette er de diskusjoner som IFE selv møter når planene for deponering av deres eget brukte kjernebrensel utredes. Teknisk sett ganske enkelt.
I praksis… ikke så enkelt.