Klimameldingen

Hva kan man si om den lenge etterlengtede
klimameldingen?
Nikolai Astrup (H) har nettopp sagt «Too little, too late». Jens Stoltenberg beskrev den som «offensiv», og sa videre at «Vi er blant de land i verden med mest ambisiøse mål for klimapolitikken. Nå vil vi forsterke innsatsen.»

Meldingen angriper på bred front. Det skal etableres et fond som skal støtte utvikling av ny teknologi. CO2-avgiften økes for å stimulere til elektrifisering av petroleumsvirksomheten. Kollektivtrafikken skal styrkes, for å redusere bilbruken generelt, og avgifter vil fortsatt stimulere til anskaffelse av biler som ikke går på fossilt brensel.

Skjerpede forskrifter vil redusere energibruken i nye bygg, og fase ut fossilt brensel i eksisterende.

Skogen skal brukes aktivt som CO2-fanger. Dessuten vil vi arbeide internasjonalt for energi og miljøtiltak.

Retningen er sikkert riktig. Dyktige fagfolk har analysert klimaendringer, årsaker, virkninger og virkemidler. På det nivået er det trolig ganske enkelt å bli enig, eller i det minste, etablere en klart definert uenighet.

Det er vanskeligere på det politiske nivå, når det gjelder virkemidler og gjennomføring.

Transportsektoren

Et eksempel: Vår trolig mest krevende internasjonale forpliktelse er at minst 10% av energibruken i transportsektoren i EØS-området innen 2020 skal være basert på fornybare kilder.

Det virker å være stor enighet om at flytende biobrensel ikke vil kunne bidra til dette. Det er kanskje ikke overraskende. Sopp og bakterier har hatt 400 millioner år på seg for å lære seg å bryte ned ligniner og cellulose. Uten radikal suksess. Vi kan ikke forvente å lykkes på 10 år. Jeg tror også det er slik at all mais i USA omsatt til bioetanol vil dekke 7% av bensinforbruket. Og ta maten fra en mengde mennesker.

Derfor vil man trenge en helt ny, elektrifisert, bilpark. Den kan gå på vannkraft eller annet klimanøytralt brensel. En omfattende omstilling, som mange mener ikke vil kunne komme i tide. Av de gjennomførbare bidragene er; Tving folk over på sykkel og kollektivtrafikk. Et middel vil være en dramatisk økt bensinpris, eksempelvis 50 kr/liter. Som igjen vil være et politisk selvmord.

Byggesektoren

Et av de områdene hvor man, etter min mening, virkelig vil kunne få til noe er byggeforskriftene. Det vil medføre en ikke-dramatisk kostnadsøkning å bygge passivhus. Dette er en effektiv pisk som ikke gjør veldig vondt. Ca 30% av el.forbruket her i landet går med til oppvarming av bygninger, og ca 14 TWh/år fyrt olje og ved går med til det samme. (ref Energi- og kraftbalansen mot 2010 NOU 1998: 11)

Når det gjelder CO2-avgiften for oljeindustrien, pågår det nå en omfattende diskusjon om effektene av elektrifisering av sokkelen. De er ikke entydige, i et klimaperspektiv

Tomas Moe Skjølsvold skriver en tankevekkende kronikk i Aftenposten 7. mai. Han mener at vår tradisjonelle overflod av elektrisk kraft, kombinert med nasjonal, oljeskapt rikdom har gitt oss en lite gunstig «energikultur». Den ser energi som en vare som skal produseres i store mengder på en bedriftsøkonomisk lønnsom måte. I en slik kultur er det liten plass for vedfyrte varmesentraler og solceller på hustakene. For smått og for dyrt for oss. Derfor, mener han, er mye av den norske retorikken rundt fornybar energi trygt forankret så langt frem i tid at de praktiske konsekvensene forblir minimale.
Han mener derfor at for å øke den norske produksjonen av fornybar energi vesentlig, vil det trolig være nødvendig å senke kravene til økonomisk lønnsomhet samtidig som fokus flyttes fra store visjoner til lokalt forankrede prosjekter. Dette vil utfordre den dominerende tanken om at markedet vil gi oss lavutslippssamfunnet, av seg selv. Det vil det neppe. Dette synspunktet deles av flere, IEA inkludert (se World Energy Outlook 2011).