Jevons paradoks

Energisparing gjennom effektivisering er en illusjon?
Teknisk Ukeblad har nettopp tatt opp en svært interessant og viktig problemstilling: Moderne produkter som bruker lite strøm fører til økt forbruk.

Energieffektiviseringstiltak fører, direkte eller indirekte til høyere energiforbruk. Det kalles tilbakeslagseffekten.

Jeg berørte dette i innlegget om energiintensitet i februar 2012. Problemstillingen er at hvis vi bruker energi mer effektivt, så vil besparelsen lett bli brukt til å kjøpe andre, energibaserte varer eller tjenester. Jeg konkluderte med at «Heldigvis, får man si, indikerer forskning at dette ikke er hovedregelen.» Så enkelt er det imidlertid ikke.

Jeg gikk i den fellen som Stuart Firestein kaller «the Name game»; Jeg lot meg forføre av et enkelt og riktig ord, «energieffektivisering». Et ord som i realiteten bare bidrar til at vi ikke spør det naturlige oppfølgingsspørsmålet om hva resultatene av energieffektivisering faktisk blir.

Jevons paradoks
Stanley Jevons skrev i 1865 i sin bok «Kullspørsmålet» at det er en forvirret ide å tro at mer effektiv bruk av kull fører til et lavere kullforbruk. Snarere tvert imot. I 1860 var det spesifikke forbruket av kull i skotske jernverk en tredjedel av hva det var i 1830. Samtidig økte kullforbruket i bransjen med en faktor på ti. (Og stålproduksjonen med en faktor på 30, kan vi legge til.) Han påpekte videre at denne store mengden med billig stål selvfølgelig økte volumet av den generelle industrielle virksomhet, som også brukte kull. Jevons paradoks var født, og det plager oss den dag i dag.

Det er for eksempel enkelt å vise at til tross for at verdens bilpark blir stadig mer bensingjerrig, så øker det globale bensinforbruket. Jeff Rubin påpeker at mange bruker slike fakta som argument mot energieffektiviseringstiltak. Han argumenterer uansett for at en verden som har store utfordringer både når det gjelder tilgjengelige hydrokarbonressurser i framtida, og globale klimaendringer, sårt trenger energieffektivisering og generell energisparing.

Men, veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter. Det er åpenbart ikke nok å gi markedet en bil som går flere kilometer per liter bensin. Man i tillegg må etablere ordninger som fratar Nils Nilsen lysten til å kjøre disse ekstra kilometerne. Det betyr skatter og avgifter. Det er en ganske vanlig oppfatning blant teoretikere som studerer disse spørsmålene at slikt er nødvendig for å dempe tilbakeslagseffekten.

Det er egnet til å skape bekymring at ingen er i stand til å gi gode estimater av tilbakeslagseffekten. Det er sikkert veldig vanskelig. Den varierer mellom ulike sektorer i privat- og næringsliv, og med det generelle utviklingsnivået i et samfunn. Uansett, hvis vi ønsker oss kunnskapsbaserte beslutninger innen energi- og miljøpolitikken som så er det veldig utilfredsstillende å vite at vi kanskje vedtar tiltak som har den motsatte effekt av den vi ønsker.

IEA
Det Internasjonale Energibyrået (IEA) har nettopp gitt ut en rapport der de beskriver hastetiltak som skal kunne holde verden innenfor det såkalte 2 graders målet. Der sier de at vi må redusere, i forhold til dagens prognoser, våre CO2-utslipp med 3,1 Gigatonn i 2020. De mener at vi kan oppnå 49% av den reduksjonen ved energieffektiviseringstiltak, mye av dette som energiøkonomisering i bygninger. Har de tatt hensyn til Jevons paradoks?

Teoretikere sier at tilbakeslagseffekten kommer inn under det som kan kalles paradoksal systemoppførsel (Khazzoom–Brookes postulate); Hver enkelt av oss kan meget vel beslutte rasjonelt innen en privat sfære av rammebetingelser. Summen av beslutningene kan uansett bli irrasjonell i et makroperspektiv.

Kommersielle fiskerier kan tjene som eksempel. De eneste fiskebestandene som ser ut til å overleve i et globalt perspektiv er de fiskestammene som er underlagt strenge nasjonale og overnasjonale reguleringsregimer. De andre fiskes til utslettelse av fiskere, som hver for seg ønsker å nedbetale båten og for øvrig tjene så mye penger som mulig.

Økonomene kaller dette felleseiendommens tragedie (tragedy of the commons). Tragedien er selvfølgelig at felleseiendommen etter noen tid opphører å finnes. Det finnes teorier om hvordan tragedien kan unngås. De krever politisk handling, begrensninger i den individuelle frihet, innføring av skatter og avgifter.

Klodens hydrokarbonressurser kan sees på som en slik felleseiendom.