Et litt smartere Russland

Republikken Komi er et av Russlands 85 føderale subjekter (som er et komplisert begrep for oss nordmenn). Den ligger nordøst for Moskva og er 420 000 km² stor, altså 130% av Norges areal, med noe over 900 000 innbyggere.  Ettersom det enorme taiga-beltet strekker seg gjennom de sørlige deler av republikken, og store kullreserver finnes i nord er republikken svært godt forsynt med energiressurser.

Republikken ble bygget opp under sovjetisk planøkonomi, og datidens tilnærming var enkel, alt skulle fyres med kull. Lokalt måtte man bruke lavkvalitets lignitt fra Inta, mens høyverdig antrasitt fra Vorkuta ble eksportert. Selvfølgelig ble også taigaen verdsatt under kommunismen. Taigaen gir tilgang til omtrent uendelige mengder med tømmer, og det ble etablert en omfattende trebearbeidende industri.
So far, so well.

Utfordringene
Så kommer problemene krypende. Kullfyrte varmesentraler, fyrt med dårlig kull og plassert midt i boligbebyggelsen resulterte naturlig nok i omfattende lokale problem, en konstant nedstøving av boliger og lunger. Dårlig lokalmiljø. (Til orientering, i Russland er det slik at veldig mange bygninger, inkludert boliger, varmes opp av varmt vann, levert fra en lokal varmesentral. Denne infrastrukturen er oftest fyrt med kull eller tungolje, er lite energieffektiv og ekstremt dyr å kvitte seg med. Den riktige tilnærmingen er nok derfor å modernisere den, bygge videre på det man har, selv om utgangspunktet er dårlig.)

Den trebearbeidende industrien har utviklet en praksis med å kvitte seg med avfallet sitt på enklest mulig måte. Anslagene går ut på at det årlig deponeres 1,5 millioner tonn i republikken, mer enn halvparten av dette på ulovlige avfallsplasser rundt om i de enorme skogene. Slike deponier råtner anaerobt innenifra og slipper ut store mengder metan. Mengden er anslått til 2,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, det er 5% av Norges samlede utslipp. Noen av dem har tatt fyr og har vist seg umulig å slukke. Disse deponiene er faktisk klassifisert som et såkalt miljømessig «Hot-spot» av the Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) og satt på en liste over områder som trenger internasjonal oppmerksomhet.

Løsningen
Kloke mennesker i republikkens ledelse har lagt sammen en og en og fått to. Hvorfor brenne kull som er dyrt å kjøpe og som alternativt kanskje kan selges på et eksportmarked, når vi drukner i gratis treavfall? De utviklet et omfattende biobrensel program. Kull skal erstattes av flis og bark. Ytterligere beskrivelser finner dere på side 16 i referansen.

Regjeringen i republikken har satt av 60 millioner rubel til gjennomføring av programmet, og har etter programmets oppstart i 2013 brukt pengene på en systematisk og effektiv måte. Oppgaven er formidabel, republikken har 460 kull- og tungoljefyrte varmesentraler. Kull-lobbyen, som er mektig i Komi, sitter neppe helt rolig og ser på.

Uansett, det er til nå etablert ni fabrikker som produserer pellets og/eller briketter av treavfall, og det er igangsatt tre prosjekt for bygging av små biobrenselfyrte kraftverk. Et stort antall kjeler i varmesentralene er bygget om til pelletsfyring eller erstattet av nye pelletskjeler. Det bygges 10 oppsamlingsplasser for treavfall, slik at man etablerer et systematisk transportmønster for avfallet.

Briketter er viktige fordi de kan brukes direkte i kjeler bygget for kullfyring. Det krever fortsatt manuell mating, men operatørene er blitt veldig glad i briketter. Briketter gir mye mindre aske enn kull, og arbeidsmiljøet er blitt mye renere.

Selv i slike situasjoner med nesten bare fordeler, økonomisk og miljømessig, kreves en plan og et pådytt for å få til en gjennomføring. Det finnes et lokalt nettverk av målbevisste beslutningstakere. De gjør en flott jobb, fjernt fra Kreml.

Norsk involvering
Det har også vist seg nyttig med en internasjonal involvering. Tekna og Norsk Energi har spilt en rolle i dette arbeidet. Liten, men den skal ikke undervurderes. Jeg vil nevne to forhold:

Vi har gitt en internasjonal aksept av republikkens planer. Ved henvisning til utallige eksempler internasjonalt, har vi begrunnet republikkens planer og vist at de er i samsvar med internasjonal praksis. Vi har gitt tyngde og legitimitet til det lokale arbeidet.

Videre har Tekna bidratt med systematiske opplæringen av interessenter gjennom sitt program «Renere produksjon». Der kommer fagfolk sammen, får en felles basis for å forstå og beskrive problem og løsninger. Det etableres et fellesskap på tvers, noe som fortsatt er forbausende uvanlig i Russland. Overingeniør Anton Lelikov kom i sin tid med et hjertesukk: «Det er underlig at vi trenger nordmenn for å få russere til å snakke sammen.»

Teknas opplæring etablerer en katalog over mulige prosjekter, utviklet i samme format. Prosjektene kan dermed sammenlignes. De beste er blitt valgt ut, og i samarbeid med Norsk Energi, utviklet til prosjektplaner. Som så finansieres og gjennomføres. Dette er win-win, på alle måter.

Et lite unntak; Republikkens kullindustri får et mindre marked for sitt lavverdige kull. Dette kullet kan neppe lønnsomt transporteres over lengre avstander, opp til halvparten er grus og annet ubrennbart materiale aske uten verdi. Lignitten forsvinner muligens fra markedet. Det er blitt erstattet av biobrensel. Ikke dumt det heller.

Les mer om hva Tekna gjør innen energi