Energiintensitet

Når dette slås sammen til det høyeste, nasjonale nivå, aggregeres som det heter, får vi forholdet mellom nasjonalt energiforbruk og brutto nasjonalprodukt.
Norge ligger for øvrig godt an, mindre enn 0,15 tonn oljeekvivalent per 1000 $ BNP. Dette er på nivå med resten av Europa, og noe lavere enn USA og Canada, som ligger mellom 0,15 og 0,2 tonn. Verdensoversikten viser at det er de tidligere Sovjet-land som kommer dårligst ut, mer enn 0,3 tonn oljeekvivalent per 1000 $ BNP.

Slike indikatorer kan brukes og misbrukes.
Det er klart at for sammenlignbar produksjon eller sektorer er energiintensiteten et uttrykk for energieffektiviteten i produksjonen. Kilowattimer per tonn produsert stål, eller for den saks skyld per produsert bil, sier noe om effektiviteten i produksjonen. Men bare hvis bilene er omtrent like store. Og bare hvis været er omtrent like varmt på de stedene som sammenlignes.
Som all statistisk informasjon må den brukes med forstand.

De tidligere Sovjet-land.
Som nevnt ligger de tidligere Sovjet-land veldig dårlig an. Det stemmer med de de spontane tankene man gjør seg når man observerer kilometerlange varmtvannsrør som, dårlig isolert, forbinder den lokale varmesentral med hundrevis av brukere.
Sovjetiske radiatorer ble i perioder ble støpt inn i veggen. Det ga glatte stuevegger, lette å vaske og male. Men også ganske varme yttervegger. Vi forstår at når en slik praksis akkumuleres i en befolkning på mer enn 200 millioner mennesker, gir det seg statistisk signifikante utslag i en svært høy energiintensitet. Indikatoren forteller noe sant om en faktisk tilstand.
Det er klart at kaldt klima og, spesielt for Russland, generelt lange avstander forklarer noe. Transport er ikke nødvendigvis noe som gir tunge, positive bidrag til bruttonasjonalproduktet. Viktigere er nok allikevel energi-infrastrukturen og industrien, begge bygget på planøkonomiske premisser, og uten noen som helst forståelse av den faktiske kostnaden forbundet med å produsere energi. Her sliter befolkningen fortsatt med en konkret hverdag som kun kan forandres med en voldsom innsats. Og politiske forhold peker ikke i riktig retning. Svært lave energipriser innenlands viser seg omtrent umulige å få gjort noe med. Men det er det som trengs, sier de som har studert temaet. Økte energipriser, og en total restrukturering av industrien må til for å få disse landene ned på det globale gjennomsnitt.

Energiintensitet og forbruk
Fagfolk debatterer sammenhengen mellom energiintensitet og bruk av energi. Argumentet er at om vi bruker energi mer effektivt, altså reduserer energiintensiteten, så vil besparelsen lett bli brukt til å kjøpe andre, energibaserte varer eller tjenester. På det private plan kan det formuleres som om; ”Jeg etterisolerte huset og fikk redusert strømregningen kraftig. Da fikk jeg råd til å legge varmekabler i oppkjørselen.”
Heldigvis, får man si, indikerer forskning at dette ikke er hovedregelen. I de fleste sektorer er det faktisk slik at tiltak innen energieffektivisering medfører en omtrent tilsvarende reduksjon i energiintensitet. Sagt på en annen måte og basert på data fra de siste omtrent 40 år; Innenfor de litt kompliserte sammenhengene mellom bensinpris, årsinntekt og det spesifikke bensinforbruket til en gjennomsnittsbil er det ingen klare indikasjoner på at noe av dette styrer hvor mye bil vi faktisk kjører. Andre ting avgjør. Det er vel derfor det sies at man, for å få til en tydelig reduksjon i folks bilbruk, må gjøre noe dramatisk med bensinprisen. Øke den til 50 kroner literen, for eksempel.
Alternativt vil jeg tro, bedre kollektivtilbudet.