Energi koster energi

Hvor mye energi må vi bruke for å skaffe oss energi? Spørsmålet er i ferd med å få mer enn en rent teoretisk interesse. Med økende energiknapphet vil energiregnskap i større grad måtte bli brukt når de strategiske energibeslutningene skal tas, i tillegg til de tradisjonelle økonomiske analysene.

Man må altså skaffe seg oversikt over hvor mye energi man må investere og bruke for å få energiressursen fram til sluttbruker. Hvis vi må bruke en energimengde tilsvarende en liter bensin for å få fylt en liter bensin på tanken, er denne produksjonen åpenbart uten verdi i et energiperspektiv. Vi kan lage en kvotient; (Energi gjort tilgjengelig)/(Energi investert), som i dette tilfelle er én.

Kvotienten kalles EROI (Energy Return On Investment). Det er en vanskelig størrelse å beregne, den vil avhenge av både de antagelser man legger til grunn, og variere med de forskjellige produksjons- og distribusjonslinjer. Det er laget protokoller og retningslinjer for hvordan EROI skal beregnes slik at tvetydighet i størst mulig grad kan unngås.

Analyser av energiinvesteringer

Det var mye oppmerksomhet rundt EROI-analyser for 30-40 år siden, og de er i ferd med å bli mer interessante igjen. Nettopp fordi energiressurser blir dyrere og dyrere å utvikle gir EROI nyttig informasjon når man skal analysere alternativer.

Som demonstrert ovenfor er en energikjede med en EROI =1 uinteressant. Professor C.A.S. Hall refererer studier som sier at for å kunne opprettholde en avansert sivilisasjon som vår, må energisektoren drives med en EROI som ikke er mindre enn omtrent 10. Altså, hvis vi må bruke en million fat olje på å få tilgang til 10 millioner fat olje, da er vi helt på kanten. Han har selv beregnet at en infrastruktur basert på bensinbiler krever en EROI på 3 bare for å produsere, raffinere og distribuere oljen samt bygge bilparken og infrastrukturen den skal kjøre på. Alle forutsetninger inkluderer investeringer og vedlikehold. Hvis bilen skal brukes til transport av varer, igjen produsert med energi fra samme kilde, trengs en EROI ikke mindre enn 5. Her har vi et slags minimum for hydrokarbonbaserte, flytende brensel. Et moderne samfunn som vårt krever allikevel en høyere samlet EROI, omtrent 10 mener han. Dette for å kunne opprettholde kvalitet på samfunnets øvrige installasjoner og funksjoner, alle i større eller mindre grad energiavhengige, så som bygningsmasse, utdanning, helsevesen, forsvar, rekreasjon.

Mason Inman har gitt noen svært overordnede sammendrag av analyser av EROI i Scientific American.

Han konkluderer med at den tradisjonelle oljeindustrien har en EROI på 16, i gjennomsnitt. Energiproduksjon basert på tjæresand er i dette perspektivet ikke bærekraftig, den gir bare 5 MJ produsert per MJ forbrukt til produksjonen (EROI = 5).

Brandt har analysert 300 oljebrønner i California over en 50-års periode og konkluderer med at industrien der nå opererer med en EROI helt ned mot 3,5. Den er altså ikke bærekraftig i et energiperspektiv. Den svært lave verdien skyldes behov for omfattende damp-basert brønnstimulering og generell nedgang i reservoarkvaliteten.

Andre forfattere har sett på oljeproduksjon fra Nordsjøen. Der har EROI tidligere vært helt oppe på 60, mot nåværende ca 40. Få, om noen, oljeressurser i verden har kunnet vise tilsvarende energibalanser, sier forfatterne.

Det er åpenbart store metodiske problem med å sammenligne forskjellige energibærere, de er av forskjellig kvalitet og bruksområder. Elkraft fra vannkraftverkt er overlegent gunstigst, EROI er angitt til å være 40+, vindkraft gir tilsvarende 20.

Hall refererer også studier som viser at en bensinbil kan gå nesten 6000 km pr. GJ investert i produksjon av bensin, mens en el-bil kan gå over 10 000 km pr. GJ investert i produksjon av elkraft.

Kan dette brukes til noe?

Betraktninger basert på EROI gir en interessant, og for noen av oss ny, innfallsvinkel. Det er ikke betryggende at EROI er nærmest systematisk fallende for all produksjon av olje og gass. Det er for så vidt heller ikke overraskende, vi har først plukket de lavest hengende kirsebærene. Når det gjelder framtiden kan vi tenke på egne, langsiktige planer for utvikling i nordområdene. Der vil det bli lange transportveier både for innsatsfaktorer og produktstrømmer, vanskelige produksjonsforhold, (kulde og mørke), krevende håndtering av is. Alt dette koster energi, til dels mye energi.

Tallfesting gir tyngde til analyser, kanskje spesielt for ingeniører. Den observasjon at vi nærmer oss en nedre grense for EROI på 10 bør få planleggere til å begynne å tenke annerledes. Åpenbart kan vi ikke kjøpe oss ut av denne situasjonen. Hvis man sliter med betalingsevnen når lånerenten går opp hjelper det ikke å ta opp et større lån. Det vi må lære er at vi trenger en styrking av diskusjonen om hvilke energiformer vi må gå etter.