I konkurransen om arbeidstakerne må lønn brukes i større grad enn i dag

Fredag kl 10 leverte Frontfagsmodellutvalget sin rapport til finansminister Trygve Slagsvold Vedum.

Akademikerne stiller seg bak frontfagsmodellen, og mener rapporten gir en god overordnet fremstilling av modellen og hvilke utfordringer vi står overfor i samfunnet generelt og i arbeidsmarkedet spesielt.

Men samtidig mener Akademikerne at dagens praktisering av modellen både fører til at mange arbeidstakere ikke får tilstrekkelig uttelling for investeringen de har gjort i lang utdannelse, og at det offentlige sliter med å få tak i de folkene de trenger for å sikre offentlig finansierte tjenester og velferdsordninger også i fremtiden. Det har Akademikerne og Unio synliggjort i en særmerknad i rapporten.

Det er et stort behov for høyt utdannede i både privat og offentlig sektor og akademikere har nøkkelroller i de store omstillingene vi står overfor.

– Vi får ikke til grønn omstilling uten naturvitere og teknologer, og vi kan ikke møte eldrebølgen uten leger. Offentlig sektor sliter allerede i dag med å rekruttere og beholde jurister, psykologer og økonomer. Og det er mangel på lektorer i videregående skole, sier Randeberg.

– Krisen i Helse Nord er et eksempel på hva som kan bli konsekvensene når man ikke klarer å rekruttere fagpersoner, sier Randeberg.

Akademikerne mener offentlig sektor må være konkurransedyktig selv om den ikke skal være lønnsledende, og i privat sektor må de ansatte få uttelling når bedriften de jobber i går bra.

Ikke fasit eller diktat

Hver vår anslår partene i frontfaget, NHO i forståelse med LO, hva den gjennomsnittlig totale årslønnsveksten i frontfagsområdet vi bli inneværende år. Dette anslaget blir også kalt frontfagsramma.

– Anslaget er et hjelpemiddel i koordineringen, men er verken en fasit, et diktat, minimum eller maksimum for lønnsveksten i de andre tariffoppgjørene som følger i offentlig og privat sektor.

Det betyr at partene i etterfølgende tariffoppgjør har frihet til å avtale egne økonomiske rammer.

– Vi har opplevd i flere år at anslaget er blitt sett på som en fasit av andre parter - både på arbeidsgiver og arbeidstakersiden.

– Man må se på virksomhetens behov og utfordringer, og på det økonomiske handlingsrommet. Trenger man for eksempel ingeniører eller jurister? Da må man kunne bruke lønn for å holde på dem og få tak i dem.

I privat sektor vil partene følge avtalte tariffvilkår som er bedriftenes økonomi, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne.

– Dette gjør at lønnsveksten i bedriftene både vil kunne bli høyere eller lavere enn hva frontfagspartene anslår, rett og slett fordi noen bedrifter går bedre enn andre.

Det er den faktiske lønnsveksten over tid for konkurranseutsatt sektor som skal være normgivende for lønnsforhandlingene i offentlig sektor og resten av privat sektor.

Frontfagsmodellen blir ofte kalt bærebjelken i den norske lønnsmodellen.

– Hvis ikke bærebjelken skal knekke, må den tjene alle grupper godt og sørge for at offentlig sektor kan være konkurransedyktige i kampen om arbeidstakerne, sier Randeberg.

Lokal lønnsdannelse er treffsikkert

Elisabet Haugsbø, president i Tekna, mener frontfagsmodellen skal bidra til å sikre et levedyktig næringsliv.

– Det er viktig at konkurranseutsatt sektor går foran i lønnsdannelsen. Lønnsveksten bestemmes i hovedsak i bedriftene. Vår lønnspolitikk med lokal lønnsdannelse sikrer at det blir variasjon i lønnsveksten etter hvordan situasjonen er lokalt.  Dette er et treffsikkert system. Det er summen av det som skjer i alle bedriftene som er viktig for konkurranseutsatt industri.

Hun mener den lokale lønnsdannelsen ikke kan bindes av et sentralt anslag.

– Ulike bedrifter har ulik lønnsevne, og det er avgjørende for både bedriftene og for våre medlemmer at de lander på resultat som speiler bedriftens behov og muligheter. Våre medlemmer vil ha trygge arbeidsplasser og bidra til konkurransedyktige bedrifter.  Da er det viktig med fleksibilitet og variasjon i lønnsdannelsen- og vi kan ikke bindes av et sentralt anslag. Våre tillitsvalgte og våre tariffavtaler tar ansvar for å ivareta bedriftenes konkurranseevne, sier Haugsbø. 

Utdanning må lønne seg

Akademikerne mener utdanning må lønne seg. Norge er et av landene i OECD med lavest lønnsforskjeller mellom dem med høyere utdanning og dem uten. I staten er forskjellen litt i overkant av 110 000 kroner i året. Det vil si at det lønner seg mindre å ta høyere utdanning her enn i mange andre land.

– Å ta en lang utdanning er ikke bare en investering i egen karriere, men også å ta samfunnsansvar – ved å utnytte sine evner til samfunnets beste.

Den utdanningen og kunnskapen hver enkelt skaffer seg ved å legge ned flere år i studier og ta opp lån, tilfører arbeidslivet arbeidstakere som bidrar til innovasjon og økt produktivitet.

– Det er norsk arbeidsliv helt avhengig av. Og derfor bør også høyere utdanning lønne seg mer enn det gjør i dag, sier Randeberg.

– Arbeidsmarkedet er nettopp det – et marked. Det betyr at tilbud og etterspørsel også må gjelde her som i andre markeder, sier Randeberg.