– Jeg synes det er viktig å pushe folk litt

Det er fint å bli minnet på hvor lite Norge er, sier sivilingeniør Eirik Mofoss og peker på verdenskartet som henger bak pulten hans. Han jobber som fagdirektør i Norad, som  forvalter rundt halvparten av norsk statlig bistand. – Min oppgave er å gjøre oss bedre til å finne de løsningene som best hjelper flest mennesker, sier Mofoss.

Han har alltid vært opptatt av rettferdighet. På barneskolen skrev han tekster om fattigdom, og hvis det var noen som trengte hjelp, var han alltid en som tok i et tak. Da han som tenåring reiste til Malawi med onkelen sin, som bygget brønner og skolebygg, fikk han se fattigdom på nært hold.

– Jeg kunne huske hvert sekund av den turen i mange år etterpå. Det gjorde virkelig inntrykk på meg, forteller Mofoss, som allerede på den tiden ble klar over at den største ulikheten i verden ikke befinner seg i Norge.

– Det er mellom de rike og fattige landene at forskjellene er størst. Det betyr ikke at fattigdom i Norge ikke er viktig, men erfaringen fra Malawi har vært med meg siden, sier han.

Øvre sjiktet

I dag er hver tiende person på jorda såkalt «ekstremt fattig». Ekstrem fattigdom omfatter ifølge FN de som lever på mindre enn 2,15 dollar om dagen, og som ikke får dekket grunnleggende behov som mat, klær og husly.

Folk bør være like strategiske med hva de gir til veldedige formål som de er med hva de investerer i.

– Det er bare moralsk flaks som sørger for at du og jeg ikke er en del av den statistikken. Jeg klarer ikke å begrunne at det kan være rettferdig, sier Mofoss, som i tillegg til å jobbe i Norad gir bort 20 prosent av inntekten sin til veldedige formål hver måned. Det har han gjort siden studietiden, da han var med å starte stiftelsen Gi Effektivt, der han fremdeles er styremedlem.

– Økonomisk sett kommer jeg antageligvis til å befinne meg i det øvre sjiktet i det beste landet i verden resten av livet. Hvorfor skulle ikke jeg kunne gi bort noe som vil bety mye for andre, når det har marginal kostnad for meg? spør Mofoss, men innrømmer at ordningen føltes radikal i begynnelsen.

– Det var nok en del frykt involvert. Det tar meg lenger tid å spare til en større bolig, og jeg kan ikke bruke like mye på reise eller luksuriøse aktiviteter, men det veier opp å vite at jeg bidrar med noe meningsfylt, forklarer han.

Ifølge Mofoss er mange nordmenn skeptiske til bistand. – Jeg tror det er enklere å forsvare sin egen handlemåte hvis vi forteller oss selv at bistand ikke funker uansett. Men dette er feil, sier han.

Hjerne og hjerte

Om en liten time skal han delta på Norad-konferansen, og resten av uka er allerede fullbooket. Selv når han ikke jobber, er fattigdomsproblematikk en sentral del av livet hans, enten det er gjennom frivillige verv eller på fest.

– Jeg forsøker å unngå at hver samtale handler om verdens fattige, men samtidig synes jeg det er viktig å pushe folk litt. Jeg tror mange har godt av en samtale der de blir utfordret på verdiene og prioriteringene sine, sier Mofoss.

Han har inntrykk av at mange nordmenn er skeptiske til bistand, fordi de tror den er ineffektiv eller går til korrupsjon. Mofoss understreker at forskningen viser at bistand gir resultater, men at det er viktig å bruke hodet når man velger giverorganisasjon.

– Veldig mange legger fra seg hodet og sin kritiske sans når de gir til et godt formål. De ser et rørende bilde av et fattig barn og så lar de empatien og hjertet styre. Folk bør være like strategiske med hva de gir til som de er med hva de investerer i, sier Mofoss.

Den moralske sirkelen

Han er sikker på at ekstrem fattigdom vil kunne utryddes, men ikke så raskt som innen 2030. Pandemien har fått konsekvenser, og for første gang på flere tiår har det nå vært en økning i fattigdom på verdensbasis.

– Vi er på vei nedover igjen, men det går saktere enn før. Flere rike land har kuttet i bistandsbudsjettene sine, inkludert Norge, og det virker som om verden ikke lenger er like ivrig på å nå bærekraftsmålene, mener Mofoss, som likevel er optimist. 

– Jeg tror vi mennesker utvider vår moralske sirkel hvert eneste år, sier han og viser vei ut av Norad-bygget. – For tusenvis av år siden brydde vi oss kun om våre aller nærmeste familiemedlemmer. Deretter begynte vi å bry oss om lokalsamfunn, byer, kommuner og så nasjonalstater. Nå bryr vi oss også om folk i andre land langt unna vår egen virkelighet. Det er veldig bra, og jeg blir overrasket om det slutter her.