HERRENE I DRAMMEN: De 58 representantene i foreningens øverste organ som her er samlet i Drammen i 1947, vedtar at foreningen også skal være en fagforening (Foto: Tekna).
Den faglige biten har det knapt vært strid om: Ingeniørforeningen har hatt faglige grupper som har vært viktige møteplasser, og som også har drevet fram saker av nasjonal betydning.
Her er Teknas faglige nettverk.
I tillegg har Teknisk Ukeblad spilt en viktig rolle for formidling og diskusjon av faglige spørsmål.
Mer omstridt har det vært hvordan Ingeniørforeningen skulle arbeide for sine medlemmers øvrige interesser.
Under første halvdel av 1900-tallet var det opplest og vedtatt at foreningen var noe helt annet enn fagforeningene som arbeiderne samlet seg om, for å bedre sine lønns- og arbeidsvilkår. Så endret det seg ganske dramatisk på et legendarisk representantskapsmøte i Drammen i 1947. Da ble også Ingeniørforeningen en fagforening.
Det betyr ikke at Ingeniørforeningen ikke kjempet for sine medlemmers interesser før 1947. Den første saken på dagsorden til ledelsen i Ingeniørforeningen, var de såkalte §1.a.4-sakene. Paragrafen viste til en bestemmelse om hvem som kunne bli medlem. Alle som var utdannet fra NTH eller tilsvarende tekniske høyskoler i utlandet, kvalifiserte automatisk til medlemskap i Ingeniørforeningen. Men det var en åpning for folk uten diplom fra det høyeste utdanningsnivået. Særlig aktuelt var det for kandidater fra de tekniske skolene i Trondheim, Oslo og Bergen.
I 1870-årene ble de første sivile tekniske skolene etablert i de tre byene. Da NTH ble etablert i 1910, ble de opprinnelige tekniske skolene gjenstand for en endring. Fra starten var det en treårig utdanning på de tekniske skolene, og dermed i nærheten av varigheten til NTH på fire år. Staten besluttet derfor at de opprinnelige tekniske skolene skulle reduseres til en varighet på to år, sånn at disse skolene ble en mellomløsning mellom NTH og kortvarige fagutdanninger. I tråd med denne endringen ble de tekniske skolene i Trondheim, Oslo og Bergen omdøpt til mellomtekniske skoler, og fra Ingeniørforeningens side ble kandidatene kalt for mellomteknikere. Mellomteknikerne kunne imidlertid bli tatt opp som medlem av Ingeniørforeningen etter foreningens §1.a.4.
Denne paragrafen bestemte at folk uten utdanningskriteriet i orden kunne søke om medlemskap, dersom to eksisterende medlemmer anbefalte eller gikk for søkerens dyktighet. Videre måtte søkeren dokumentere ti års «virkelig» ingeniørarbeid, samt at hans (det var bare menn det var snakk om på begynnelsen av 1900-tallet) vitenskapelige og allmenne kunnskaper kunne sidestilles med en ingeniør utdannet fra NTH.
Nåløyet var bevisst trangt. Grunnen til det, var at Ingeniørforeningen samtidig jobbet for at offentlige etater kun skulle ansette medlemmer av Ingeniørforeningen. Så her ser vi at Ingeniørforeningen jobbet for sine medlemmers interesser.
Det er verdt å minne om at arbeidsmarkedet for ingeniører slett ikke var så godt på denne tiden som det er nå. Under første halvdel av 1900-tallet var det ikke lett å få seg jobb som ingeniør. Særlig var det vanskelig å få seg jobb i mellomkrigstiden, og særlig i de offentlige etatene. Både kommuner og staten var opptatt av å spare penger, og da var det forlokkende å ansette personer uten den høyeste utdanningen, siden de høyskoleutdannede ingeniørene var dyrest.
Ingeniørforeningen gjorde derfor framstøt for at etatene skulle forplikte seg til å kun ansette folk som kunne skilte med initialene M.N.I.F. – medlem av Den Norske Ingeniørforening. Men uten noen ordning for kollektive forhandlinger med de offentlige etatene som arbeidsgiver – et privilegium arbeidernes fagforeninger hadde – ble det vanskelig å få gjennomslag for kravet.
Det ingeniørene forsøkte å gjøre i stedet, var å opptre kollektivt. Da ny veidirektør skulle ansettes i 1918, snakket de aktuelle søkerkandidatene sammen, og alle var enige om at det var for dårlig at lønningene i veidirektoratet var lavere enn for andre sammenlignbare etater. De ble derfor enige om å gjennomføre en kollektiv aksjon, og i sine søknader stille krav om tilsvarende lønn som NSBs direktør.
Problemet var bare at det var én ung veiingeniør som ikke var innviet i planen, eller av en eller annen grunn ikke stilte samme krav. Staten ansatte derfor ham. Så enkelt kunne et forsøk på kollektiv opptreden torpederes når det ikke skjedde innenfor de institusjonaliserte rammene for kollektive forhandlinger, som vi i dag tar for gitt.
For de ingeniørene som arbeidet i privat sektor, var forholdene bedre. Før andre verdenskrig var de aller fleste fornøyde med å forhandle individuelt med ledelsen – de fikk stort sett god lønn, sammenlignet med sine kolleger i de offentlige etatene. Etter de vanskelige mellomkrigsårene, begynte imidlertid en del unge og nyutdannede ingeniører også å snakke om at de privatansatte kunne ha behov for kollektive forhandlinger.
På 1930-tallet ble det skapt en allianse mellom de unge som ønsket mer kollektiv opptreden i lønns- og arbeidsspørsmål, og et firkløver av mer etablerte ingeniører i ledende posisjoner i Ingeniørforeningen. De fire var: Jens Bache-Wiig, Alf Ihlen, Aage W. Owe og Rolv Østbye. Jens Bache-Wiig, som hadde vært professor og så ble leder for Standard Electric, tok særlig ansvar for interessene til Ingeniørforeningens medlemmer.
Medlemmer som klaget over dårlige lønns- og arbeidsvilkår til Ingeniørforeningen, ble sendt til Bache-Wiig. Han tok så kontakt med ledelsen, og forhandlet fram bedre vilkår for dem.
Etter andre verdenskrig kom en ny generasjon ingeniører inn i foreningen, som slett ikke var fornøyde med den individuelle forhandlingsmåten. De påstod at Ingeniørforeningen var i ferd med å bli en forening for gamle gubber – «en augurforening».
Skytset ble rettet mot de etablerte, godt voksne menn som satt i lederstillinger. De satt som regel på andre siden av forhandlingsbordet og representerte arbeidsgiversiden, og ønsket naturlig nok at Ingeniørforeningen i minst mulig grad skulle involvere seg i spørsmål om lønns- og arbeidsforhold. I ledelsen for Ingeniørforeningen ble dette personifisert med firkløveret som kom til posisjoner før andre verdenskrig. Jens Bache-Wiig var i styret til de største norske industribedriftene, Alf Ihlen var direktør for Strømmens Værksted, Aage W. Owe ble direktør for Årdal Verk, og Rolf Østbye ble direktør for Standard Telefon og Kabelfabrikk.
De unge ingeniørene kjempet til seg retten til å opprette såkalte ervervsgrupper rett etter andre verdenskrig. Dette var nyvinninger i Ingeniørforeningen, som hadde tradisjon for å lage faggrupper hvor faglige spørsmål ble diskutert og drevet fram. Ervervsgruppene var ment å samle de som hadde samme type stilling i samme bransje, for å diskutere og fremme deres lønns- og arbeidsvilkår. Altså et skritt i retning av fagforeningsvirksomhet. Selv om direktøringeniørene i Ingeniørforeningen ikke likte denne utviklingen, så hadde de grunn til å komme de unge ingeniørene i møte med sine krav.
Perioden fra Hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverforeningen NAF ble inngått i 1935 og fram til retten til å inngå tariffavtaler med staten kom i 1958, var en tid hvor det norske systemet for forhandling mellom arbeidsgivere og arbeidstakere ble institusjonalisert.
Det påvirket naturlig nok hvordan Ingeniørforeningen skulle forholde seg til hvordan de kunne arbeide for sine medlemmers interesser. Når et institusjonalisert system for forhandling mellom fagforening og arbeidsgiver var under utbygging, så ble det ikke så lett for Ingeniørforeningen å holde fast på sin motstand mot å drive som en fagforening.
Den nye generasjonen som gjorde seg gjeldende etter andre verdenskrig hadde en annen holdning til spørsmålet om fagforeningsmetoder. Ikke bare var de representanter for en ny tid, men denne gruppen hadde også vært aktive i motstandskampen mot den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Der hadde de arbeidet sammen med folk fra arbeiderbevegelsen, og ble nok også derfor mer positivt innstilt til fagforeningsmetoder. Gruppen ble ledet an av Øyvin Aksnes, Chr. Worm Hirsch, Karl Gunnerød og Arne Eriksen.
9. april 1940: Tyske soldater bærer ut Ingeniørforeningens militærkartotek.
Men den viktigste grunnen var likevel at to faktiske fagforeninger la strategier og planer for å få de unge ingeniørene til å melde seg inn hos dem.
Før andre verdenskrig var det vanlig at funksjonærer, som mange av ingeniørene var i både privat og offentlig sektor, ble sett på som i en mellomposisjon mellom arbeid og kapital. Ingeniørene hadde en slik selvforståelse. De representerte et fag, og var dermed mellom frontene på arbeidsgiversiden som representerte kapitalen, og arbeidstakersiden som representerte arbeiderne. De var dermed også opphøyde over de betent konfliktene med mange streiker og lockouter i Norge, i første halvdel av 1900-tallet.
LO la etter krigen strategier for hvordan de kunne få folk i funksjonærstillinger til å bli medlemmer. Her foregikk det en endring i tankegang om funksjonærenes rolle i arbeidslivet. Slik LO så det, var alle lønnsmottagere prinsipielt sett på deres lag, og derfor burde LO ha dem med som medlemmer.
Lignende tankegang var det hos Ingeniørforeningens nye konkurrent, NITO. Foreningen som ble etablert i 1936 for å ta vare på interessene til ingeniører uten høyskoleutdannelse, startet som en fagforening. Både LO og NITO gikk aktivt ut for å rekruttere ingeniører til seg.
Hos Ingeniørforeningen gikk alarmen da de oppdaget at kun omkring halvparten av de første kullene fra NTH etter krigen meldte seg inn hos dem. Foreningen var redd for at alle de som ikke meldte seg inn, gikk til enten NITO eller LO. Denne konkurransen med fagforeningene var grunnen til at de gamle i Ingeniørforeningen ble med på å opprette ervervsgruppene. Men den nye generasjonen hadde mer på lager.
Da Representantskapet til Ingeniørforeningen skulle samles til møte i Drammen i 1947, var ledelsens plan å avslutte et kapittel i foreningens historie. Hovedtemaet for møtet var planlagt å være oppgjør med andre verdenskrig. Foreningen hadde laget en prosess for å finne ut hvem som skulle ekskluderes for å ha opptrådt «unasjonalt» under krigen. Istedenfor sørget den nye generasjonen for at det ble et annet kapittel som ble avsluttet i Drammen i 1947.
Like før agendaen for møtet ble endelig utformet, kastet det nyvalgte medlemmet i Ingeniørforeningens hovedstyre Sverre Hassel inn en sak: forslag til opprettelse av et streikefond, og bestemmelser om at medlemmer plikter å opptre kollektivt i spørsmål om lønns- og arbeidsforhold. I praksis var forslaget at Ingeniørforeningen også skulle bli en fagforening. Forslaget ble sett på som en rød klut i direktørsjiktet.
Jens Bache-Wiig ledet dette representantskapsmøtet. I sin innledningstale rettet han pekefingeren mot de unge og sa: «det kan vel ikke være at ingeniørene har mistet interessen for sitt fag, og at det bare er det daglige arbeide og økonomiske bekymringer som opptar dem?». Bache-Wiig stilte fag opp mot politikk på en måte som var vanlig før andre verdenskrig, som at de utelukket hverandre.
Ingeniørene hadde tenkt at de ved å ta samfunnsansvar og legge all sin innsats i landets tekniske utvikling ville få en opphøyd og betrodd stilling – og dermed belønnes godt uten å måtte be om det. Det å drive streik og kollektivt arbeid for bedre lønns- og arbeidsvilkår hadde før andre verdenskrig blitt sett på som alt for radikalt, noe kommunistisk som kun arbeidere drev med, og som derfor ingeniører ikke kunne nedlate seg til å holde på med. Men arbeidslivsrelasjonene var i forandring i Norge etter andre verdenskrig.
Fanebæreren for de unge som argumenterte for forslaget i Drammen, Øyvind Aksnes, fryktet en utvikling hvor ingeniørenes arbeidsforhold ble bestemt av NAF og LO, fordi «bedriftens ledelse ikke tör iverksette ting för den har konferert med arbeidernes representanter».
I tillegg til at NAF og LO hadde funnet en måte å forhandle med hverandre på, så var det også et tegn i tiden at bedriftene og virksomhetene ingeniørene arbeidet i, ble stadig større. Utviklingen gjorde det verre å se for seg en smidig individuell forhandling om avtaler i dette bildet. Selv om direktøringeniørene strittet imot, så ble fagforeningsbestemmelsene vedtatt med god margin i Drammen i 1947. Dette vedtaket hadde nok ikke kommet om det ikke hadde vært for god og smart regi av Drammensavdelingens to sentrale skikkelser: Harald Bugge som organiserte møtet og Sverre Hassel, som hadde plass i Ingeniørforeningens hovedstyre.
Ingeniørforeningen ble ikke til en radikal organisasjon slik direktørsjiktet fryktet. Snarere tok Ingeniørforeningen med Drammensvedtaket del i en bredere utvikling, hvor akademiske yrkers foreninger utviklet fagforeningsapparat like etter andre verdenskrig. Med litt vekslende hell har disse akademiske yrkene søkt samarbeid om sin fagforeningsvirksomhet.
Selv om Ingeniørforeningen vedtok å opptre kollektivt, har foreningens arbeidslivspolitikk bevart sin opprinnelige holdning om mest mulig individuell og lokal forhandling med en brodd mot LOs ønsker om sammenpressing av lønningene i landet og sentrale forhandlinger.
Én ting ønsker jeg å formidle til de av dere som er unge i Tekna i dag: Denne historien jeg nå har fortalt, er bare ett av mange eksempler hvor en ny generasjon av medlemmer har kommet til foreningen og bidratt med nye ideer som har skapt endringer. Enten det gjelder faglige eller arbeidslivspolitiske spørsmål, har det vist seg å være en drivende kraft at de unge som kommer til, engasjerer seg. Så det håper jeg at kan motivere dere til å ta ordet og engasjere dere i foreningen deres – også selv om de etablerte kanskje ikke synes det er så hyggelig og ønsker det engasjementet så velkommen.
Teknas historie
Gjennom jubileumsåret presenterer vi foreningens historie gjennom 50 artikler i Tekna Magasinet. Les mer om de historiske artiklene.
Følg også med på andre jubileumsaktiviteter på Tekna.no/150.
